Skolesekken: En fantastisk mulighet

Konklusjonen på seminaret om ”institusjonenes plass i Den
kulturelle skolesekken” er klar: Det er de frie gruppene som med
glødende entusiasme går inn for å skape spennende scenekunst for
skoleelevene.
Av IdaLou Larsen

”Institusjonenes plass i Den kulturelle skolesekken” var tema
for seminaret som sekretariatet for Den kulturelle skolesekken
arrangerte for medlemmene av Norsk teater- og orkesterforening.

Sekretariatsleder Astrid Holen la ikke skjul på
at en av hensiktene med seminaret var å få de store, nasjonale
institusjonene til å engasjere seg mer aktivt i Skolesekken.

”Vi har behov for mer, og bedre barneteater”, sa
hun til scenekunst.no.

Konklusjonen var klar på seminarets annen og
siste dag: Det er de frie gruppene, ikke institusjonene, som har
spilt den viktigste rollen for scenekunsttilbudet i
Skolesekken.

Subsidiert mest

– Møre og Romsdal er ikke noe stort fylke, men det er ganske
uframkommelig, sa Rolf Orø, i dag formidlingsleder på Teatret Vårt,
tidligere hovedansvarlig for Møre og Romsdals Kulturniste. –
Det sier seg selv at det må ganske mye subsidiering til for at
Skolesekken skal kunne presentere scenekunst til alle fylkets
skolebarn.

Med bakgrunn i tiden han arbeidet med
Kulturnista, som er navnet på Møre og Romsdals Skolesekk,
var han ikke i tvil.

– De som har subsidiert mest, det er de frie
gruppene.

Han innrømmet at han ble litt matt da han på
seminaret hørte de store institusjonene forklare sin innstilling
til Skolesekken.

– Ikke minst fordi det er et faktum at flere har
skuespillere som er ledige på dagtid, og derved jo skulle være en
kjemperessurs. Jeg har full forståelse for at det må virke
provoserende for de fri gruppene å høre om skuespillere på fast
lønn som ikke engang trenger å jobbe.

Entusiasme

De frie gruppene var de som ga uttrykk for glede og begeistring
over at Skolesekken nå gir dem muligheten til å spille for nye,
interessante og takknemlige unge tilskuere.

Kathrine M. E. Strøm fra gruppen Katma som har
laget den magiske forestillingen Sukkersirkus, tok
forsamlingen med storm da hun beskrev sin hverdag som turnerende
scenekunstner.

Og under avslutningsdebatten brøt deltakerne ut i
spontan applaus etter innlegget til Anne H. Ekenes i Panta Rei
Danseteater.

– Jeg etterlyser entusiasme, sa hun med klar
adresse til institusjonene. – Den kulturelle skolesekken er en
fantastisk mulighet. Vi er et profesjonelt dansekompani, men vi
ønsker å se dansen mer helhetlig. Takket være Skolesekken har vi
kunnet la elevene få lov til selv å være kunstnere, og vi har
stadig gledet oss over begeistringen vi har møtt hos de unge. Jeg
mener alle vi som arbeider med scenekunst, bør gå sammen for å gi
elevene en opplevelse, og jeg oppfordrer institusjonene til å møte
oss i det frie feltet til en skikkelig brainstorming. Sammen vil vi
kunne få til det utrolige.

– Jeg skulle ønske at institusjonene ville
invitere Anne Ekenes eller Kathrine Strøm til å spre entusiasme på
et personalmøte, utbrøt Astrid Holen spontant.

Fem punkter

I sitt sluttinnlegg la Rolf Orø fram fem punkter som han mener
må oppfylles for at alle norske skolebarn skal få et godt
scenekunsttilbud.

– For det første må også institusjonene sette seg
som mål å produsere de beste forestillingene de kan til
Skolesekken. For det andre må forestillingene turnere mer, ungene i
Møre og Romsdal må for eksempel kunne få anledning til å se en
spennende produksjon fra Agder, og vice-versa. Det kan gjøres
gjennom Scenekunstbruket – og hvem vet, kanskje Kulturrådet kan
bidra med midler gjennom sin gjestespillstøtte.

Rolf Orø la også stor vekt på det tredje
punktet.

– Det må bevilges langt flere produksjonsmidler
til de frie gruppene. I dag har de tre millioner. Det er altfor
lite. Som mitt fjerde punkt, og det er også meget viktig, bør det
settes av 100 millioner kroner til transport. Mitt siste punkt
angår kulturhus og gymsaler: Skal de kunne bli gode arenaer til
visning av scenekunst, må de oppgraderes. Her må man bruke av
midlene som er satt av til lokale og regionale kulturbygg. Det er
ikke så store summer som trengs i hvert enkelt tilfelle, men det er
maktpåliggende at vi får bedre spillesteder.

Forsiktig optimist

Astrid Holen konkluderte at de to seminardagene hadde gjort
henne til ”forsiktig optimist”.

– Vi går i riktig retning, selv om vi kanskje går
langsomt. Barn og unge er den aller viktigste målgruppen vi har, og
vi ønsket å rette søkelyset mot denne målgruppen, og forklare hva
Den kulturelle skolesekken er. Den er nemlig langt mer enn de 160
millionene som er satt av til formålet – den er en overordnet
utfordring om å gi alle landets barn og unge møter med levende
kunst av høy kvalitet.

Hensikten med dette seminaret hadde vært å få de
ulike scenekunstmiljøene til å møtes.

– De kan begge lære av hverandre. Jeg vil også
minne om at Den kulturelle skolesekken ikke er noe sugerør inn til
offentlige midler, men en anledning til å gi barn gode
kunstopplevelser. Alle institusjonene er allerede forpliktet
overfor barn og unge – hvorfor ikke da gjøre det gjennom Den
kulturelle skolesekken.

Hun avsluttet sitt innlegg med å minne om riset
bak speilet.

– En av grunnene til at England ligger så langt
framme når det gjelder teaterformidling til barn og unge, kan nok
være at støtten til institusjonene ble gjort avhengig av at de
satser på dette feltet. En løsning kan derfor være at institusjoner
som ikke vil satse, mister noen av pengene fra det offentlige.

– Lenge før vi fikk Den kulturelle skolesekken
har institusjonene forholdt seg til barn, det har de alltid gjort,
repliserte Trond Okkelmo. – Jeg er også enig i at de bør formidle
til barn og unge. Jeg er derimot skeptisk til den løsningen Astrid
Holen foreslår, at de som ikke gjør det, får mindre penger. Jeg
mener man skal ha respekt for institusjonenes egenart. Og skal alle
institusjoner kunne lage forestillinger til Skolesekken, bør de
enten få beskjed om hva de skal nedprioritere eller få mer penger
til å produsere.

Men også Trond Okkelmo så optimistisk på
fremtiden.

– Jeg tror ikke det vil ta så lang tid før
problemet ikke lenger blir at det er for få produksjoner, men at
det tvert imot er for mange, sa han.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER