Skinnende Saariaho, moderat blodbrus

Selv om mine anmeldelser av Oslo-Filharmonien snart står i fare for å ligne et korstog mot deres sikkert hardtarbeidende og velmenende kommunikasjonsavdeling, har de denne gangen stilt seg så lagelig til for hugg at det er umulig å la det forbigå i stillhet: Når man først har verdenskjente, kritikerroste og høyst nålevende komponist Kajia Saariaho på programmet, i samme sesong som en av hennes operaer endelig spilles på Metropolitan Opera i New York, og Norges musikkhøgskole har skutt gullfuglen og kapret henne som gjesteprofessor – og likevel bare lar verket hennes spilles uten noen som helst ståhei, verken på nett, i programmet eller fra scenekanten – da mener jeg man virkelig kan snakke om en tapt mulighet til å knytte orkesterets virksomhet til en levende og pulserende omverden.

De seks korte minuttene Saariahos stykke varer er så altfor fort over. Å kritisere Filharmonien for å programmere for få nyskrevne verk er et veletablert og forutsigbart foretagende – men konserten føyer seg pyntelig inn i rekken av programmer med et ørlite modernist-alibi, etterfulgt av voldsomme kanon-tungvektere. Det er lov å håpe at det i det minste fungerte som lokkemat for publikummere som ikke er lommekjent i Saariahos spektralunivers.

Kompositorisk er det nemlig ingenting ørlite over hennes Lumière et pesanteur. Stykkets nydelige, flytende klanger er sammensatt av melodisk slagverk og lange, mer eller mindre dissonerende stryker-og blåsertoner som dirrer mot hverandre, ikke aggressivt, men spent og skjørt, strukket utover som et flortynt lerret. Små ornamenter bryter iblant ut av klangbildet, i form av ett eller flere enkeltinstrumenter som tar en liten avstikker opp til overflaten med forsiktige melodiske figurer.

Fint programmert
Fra et sanselig lytteperspektiv fungerer programmeringen strålende, for overgangen til Mozarts melodisk stramme og rytmisk koherente lydlandskap er fascinerende skjerpende. Hans klaverkonsert nummer 23 kommer imidlertid ikke til sin fulle rett mellom hendene på kveldens duo av unge fremadstormende utøvere. Dirigent David Afkham er like over tredve, og allerede en ettertraktet gjestedirigent verden over og sjefsdirigent for Orquesta Nacional de España, men hans versjon av klaverkonserten er litt tam og pregløs, med beskjedne dynamiske variasjoner og mellomstemmer som drukner, og han utnytter ikke de potensielt markante kontrastene som finnes i partituret.

Pianist Louis Schwizgebel er ikke engang fylt tredve, men godt i gang med en internasjonal karriere, og han spiller riktignok med besnærende letthet, gjennommusikalsk frihet i tempo og rytme og glassklar klang i det øvre registeret. Den kjente adagiosatsen framføres vart og kontemplativt, og det er vakkert, ingen tvil om det, men det låter samtidig utstudert følsomt, uten nevneverdig umiddelbarhet og tilstedeværelse. Schwizgebels virtuose letthet fungerer langt bedre i den hurtige sistesatsen, der han uanstrengt og artikulert raser gjennom de lynraske solopartiene. Jeg kom likevel i tanker om en Ketil Bjørnstad-floskel der jeg satt – at Mozarts musikk er “smil gjennom tårer”. Utsagnet er irriterende treffende i all sin platthet. Til og med Mozart kan minne om tilforlatelig dansemusikk hvis ingenting står på spill i framføringen.

Hjem til Brahms
Når Louis Schwizgebel blir klappet inn til ekstranummer, spiller han Liszt-transkripsjonen av Schuberts “Ständchen”, fra syklusen Scwanengesang, Igjen er utførelsen sofistikert og lekker, og han briljerer med en nesten helt gjennomsiktig pianissimo i sluttpartiet. Selv om det er hakket mer nerve her enn i Mozart, er uttrykket fremdeles mest av alt veldig flinkt, og etterlater meg ganske imponert, men ikke særlig berørt.

I Brahms 2. symfoni etter pausen er det som om dirigenten plutselig kommer hjem. Dette materialet har han åpenbart helt under huden – det er så stilsikkert, han dirigerer uten noter og har orkesteret med seg fra første tone. David Afkhams avbalanserte engasjement er som skapt for denne musikken. Johannes Brahms (1833-1897) er nemlig noe så påfallende som en usentimental høyromantiker. Med Beethoven som sitt store ideal fortsatte Brahms å perfeksjonere og bygge ut de gamle formene og det kjente tonespråket, en snau generasjon før Gustav Mahler og Richard Strauss satte verden på hodet. Brahms’ symfonier er voldsomt anlagt, som et arkitektonisk forseggjort byggverk, men uten Beethovens bevende patos.

Den andre symfonien omtales ofte som pastoral, og har fått beskrivelsen “solfylt” hengende ved seg som en klegg, hva nå det måtte bety, enda Brahms selv mente den var uutholdelig melankolsk. Uansett hvilke værfenomener eller emosjoner som måtte ligge bak, er de innkapslet i mektige melodiske og harmoniske strukturer, og Afkham behersker Brahms’ tilbakeholdte lidenskap til fulle. Her er det ingen mangel på kontraster, og vi får hele spekteret fra hviskende piano, via jevne og dramatiske crescendi, til orkesteret formelig hopper på stolene og gir alt for å spille ut fortissimo-partiene i sin fulle styrke.

Det bobler litt i en og annen blodåre, og jeg kan levende forestille meg hvordan blodet virkelig ville ha brust i et rom med bedre akustikk. Det er alltid en surrealistisk sanseopplevelse å se alle ytre tegn til at utøverne spiller det aller sterkeste de er i stand til, mens man kun hører et behagelig mezzo-forte komme smygende over scenekanten. Like fullt, med denne kraftfulle Brahms-tolkningen, og ikke minst en skinnende Saariaho friskt i minne, er både moderat blodbrus og skuffelsen over slapp Mozart-tolkning og en litt for glattpolert pianist til å leve med.