Foto: Euishin Kim / Det Norske Kammerorkester

Sirkus Kopatchinskaja

Patricia Kopatchinskajas intense formidling er gjennomført til fingerspissene, men holder seg i de fengende overflaters sfære.

Fiolinist Patricia Kopatchinskaja – ofte forkortet til PatKop – har for lengst rukket å bli et fenomen. Hun er kanskje mest kjent for sine iscenesatte konserter der musikken inngår i et helhetlig scenisk konsept, men også for sin dedikasjon til samtidsmusikk og for å spille klassisk repertoar med en særegen vri. I tillegg gjør hun også vokalrepertoar. De siste årene har Arnold Schönbergs Pierrot Lunaire stått på turnéprogrammet, og under årets Ultima-festival fremførte hun den i samarbeid med musikere fra Oslo-Filharmonien og Det Norske Kammerorkester.

Ekspresjonisme og tradisjon
Pierrot Lunaire (1912), gjerne oversatt til «Den månesyke Pierrot», er en tonsetting av Otto Erich Hartlebens tyske oversettelse av 21 utvalgte dikt fra Albert Girauds diktsyklus om den kjente commedia dell’arte-figuren Pierrot. Verket anses som helt sentralt i den atonale ekspresjonismen og var revolusjonerende på flere måter, både fordi det introduserte besetningen piano, fløyte, klarinett, fiolin og cello, som siden fikk navnet «Pierrot-ensemble» og ble mye brukt utover på 1900-tallet, og på grunn av den særegne vokalstilen Sprechstimme. Sprechstimme er en blanding av sang og tale, der teksten deklameres etter noterte rytmer og tonehøyder. Stilen lignet datidens populære melodrama – deklamasjon av dikt til musikk uten fastsatt rytme og tonehøyde.

Kveldens konsert besto ifølge programmet av to deler: En hoveddel, der Pierrot Lunaire var flettet sammen med tre andre verk – Kopatchinskajas eget arrangement av Carl Philipp Emanuel Bachs Presto i c-moll, og Webern og Schönbergs spesielle arrangementer av Johann Strauss d.y. sine Schatzwalzer, op. 418, og Kaizerwalzer, op. 437, for strykere og harmonium.

Denne utvidelsen av Pierrot med tonale klassikere var en artig vri, ettersom den kommenterer verket på flere nivåer. Schönberg revolusjonerte kunstmusikken med sin atonalitet og senere tolvtone-teknikk, men det er ingen tvil om at han også var godt forankret i tradisjonen og så på seg selv som de store mestrenes arvtaker. Særlig «valsekongen» Strauss d.y. setter Pierrot i et historisk relieff, der Schönberg og hans andre wienerskole står frem som en sterk, men likevel vagt beslektet kontrast til det aller mest konservative Wien slik vi kjenner det fra Nyttårskonserten. Og slektskapet forsterkes ytterligere i Webern og Schönbergs egenartede arrangementer.

Etter pause var det satt opp en kortere del med en serie små duetter mellom Kopatchinskaja og Kammerorkesterets kunstneriske leder, fiolinist Pekka Kuusisto, med verk av Kopatchinskja selv og Bartok, Holliger og Ligeti.

Musikalsk pantomime
Hele konserten var preget av et helhetlig estetisk uttrykk, både scenisk og musikalsk – tydelig inspirert av komedie og pantomime, og i tråd med Schönbergs egen tid – nærmest ekstremt ekspressivt. Av logistiske årsaker var sekvensene byttet om, og kvelden ble innledet av en skøyeraktig «fiolinsamtale» mellom Kuusisto og Kopatchinskja. Begge hadde hvit klovnesminke i fjeset, og sistnevnte var allerede kledt i Pierrots klassiske hvite kjortel med digre knapper. Den teatrale retoriske spillestilen ble dermed introdusert i det som skulle vært epilogen: Gjennom rekken av korte verk med ganske ulik karakter «snakket» fioliner og utøvere sammen – med kroppsspråk, mimikk og ironiske musikalske gester.

Etter pause fikk vi Pierrot med de innflettede verkene, der Kopatchinskaja vekslet sømløst frem og tilbake mellom fiolinspill, talesang og dirigering. Hennes tolkning av figuren Pierrot er i likhet med spillestilen utstudert teatral. I og med at hun primært er fiolinist, har stemmen hennes følgelig ikke en klassisk sangers fylde eller evne til akustisk projeksjon. Men det kler verket godt, og de tidligste utøverne var heller ikke skolerte sangere: Pierrot ble opprinnelig bestilt og urfremført av skuespilleren Albertine Zehme, som allerede hadde turnert Tyskland med deklamasjon av nettopp disse diktene, akkompagnert av musikk, og hun ønsket seg mer tilpasset akkompagnement. Da Schönberg senere selv skulle dirigere en konsert og innspilling av verket i 1940, ble også en skuespiller valgt til rollen, Erika Stiedry-Wagner.

Og Kopatchinskajas tilnærming ligner definitivt en skuespillers: Pierrot ser på månen, leser en bok, skifter antrekk, har latterkrampe og raseriutbrudd. Dette følges opp av sceniske ablegøyer i interaksjon med ensemblet, som at Pierrot nekter å forlate sin dramatiske positur som «korsfestet» og må slepes vekk med makt. Elisabeth Vatn på harmonium «blir aldri blir ferdig» med en solo og må til slutt trilles ut mens hun fremdeles spiller.

Konsertens høydepunkt ligger i Kopatchinskajas imponerende virtuose stemmebruk. Høyden er krystallklar, mellomleiet kraftfullt og buldrende, og fasettene derimellom er uendelig varierte. Diskret støttet av en mikrofon bruker Kopatchinskaja hele spekteret, fra sukking og hvisking til klynking og hyling, mens teksten tynes for alt sitt dramatiske potensial.

For lite friksjon
Det er uten tvil bare å ta av seg hatten for den presisjon, intensitet, musikalitet og overskudd som samtlige musikere legger for dagen, anført av fyrverkeriet Patricia Kopatchinskaja. Når jeg likevel ikke henfaller til udelte ovasjoner, er det av tre grunner: For det første savner jeg en mye tydeligere diksjon i talesangen. Det virker som det å utnytte alle stemmens klanger og farger går på bekostning av selve deklamasjonen av teksten. Og det er synd, når iscenesettelsen legger opp til en såpass direkte lesning, der mye av det som omtales i teksten nærmest utspilles bokstavelig. For det andre savner jeg noen øyeblikk av en eller annen form for dybde og alvor, eller undring, flertydighet, forvirring, usikkerhet – et eller annet som kan utgjøre en kontrast til den skråsikre, eplekjekke, sinte eller ekstatiske Pierrot.

Dessuten er det noe ved den retoriske, ironiske spillestilen som ikke er fengslende nok til å holde gjennom en hel konsert. Det blir snart repetitivt og forutsigbart. Samtidig er det som om det særegne musikalske uttrykket hele tiden holder seg på overflaten, og det fremstår utover kvelden mer og mer som en gimmick. Jeg vil så gjerne la meg rive med av dette halsbrekkende sirkuset, men det er som om det hele bare sklir unna når jeg forsøker å koble meg på. Det blir for friksjonsfritt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER