Bilde: Øyvind Jørgensen foto:

Sikkert, spontant og sant

Docudans er et oppriktig opplysningsprosjekt om scenisk
dans og dansere. Utøverne beveger med selvopplevde historier og
selvbiografisk bevegelse, skriver vår anmelder, som har vært på
aller første forestilling med publikum på det ”ordentlige” Dansens
Hus og under Showbox.

Forestillingsnavn: Docudans – Hvorfor danser jeg?

Spillested: Del 2 på Showbox, Black Box Teater
og del 1 på Dansens Hus

Koreografi: Øyvind Jørgensen

Dansere: Øyvind Jørgensen, Silje Høgaas,
Sittibancha Bamhpen, Biniam Yhidego, Kenya Foss Parsons og Nils
Jakob Johannesen

Docudans utføres i to forestillinger som har hvert sitt team
av to mannlige og en kvinnelig danser. Dramaturgien er like enkel
som scenografien og kostymene: Miksepult med mikrofon og to stoler
i et hjørne. Danserne i egne treningsklær. Musikken snakker til den
unge målgruppa. Lys i salen signaliserer interaktivitet.
Docudans turnerer med Den kulturelle skolesekken og har
allerede vært vist i ungdomsskolen i Oppland.

Skummel sant

“Det var kult å se hvordan øynene på danserne ikke kikket noe
spesielt sted”, sier en av tiendeklassingene som så Docudans
team 1. Jeg tror først han sikter til det fjerne moderne
danserblikket, men forstår fort at han setter ord på danseglede.
Docudanserne er fullstendig tilstede i seg selv og for
tilskuerne. Sittibancha Bamhpen i team 2 kaller det ӌ se en danser
smelte sammen med tid og rom”. Og det er nettopp det danserne gjør
i Øyvind Jørgensens Docudans.

En etter en danser de fram svaret på hvorfor de
danser. Andpustne med dryppende ansikter forteller de oppriktig fra
egen oppvekst og oppdragelse med dans. Silje Høgaas er 25 og husker
10 år tilbake: Hun ville være sterk, men var svak, innrømmer hun.
Elevene vrir seg og hvisker mens stjålne blikk møtes og viker.
Ungdommene blir sett og møtt med sannferdighet.

Historiene fra eget liv fungerer ikke bare som
bekjennende beretninger. Docudans opplyser også om den
scenisk dansens mangfoldige former og muligheter til frihet og
utfoldelse. ”Jeg er 47 og har aldri hatt fast arbeid”, sier
koreografen. Lyden av forundring brer seg i salen. Først når Biniam
Yhidego reklamerer for å finne seg sjæl i bevegelsesprinsippet “fem
rytmer”, blir Docudans formanende. Da er skuespillerens
autodidakte dans inspirert av swing og twist, langt mer troverdig.
Biniams sterkeste kort er fortellingen om flukten fra Eritrea og
barnehjem med nonner som ballettinstruktører.

Sterke skift

Alle danserne har forskjellige fortellinger og dansestiler de
elsker, og hater. Silje bryter sin lekne break-improvisasjon, med
et kraftutbrudd: Koreografers krav kjennes som ӌ ha et tog i
hæla”, roper hun. Mer forsonet forteller hun om danserens tøffe
hverdag, før koreograf Øyvind bryter av og hun ironisk nok må
gjenta sekvensen på hans ordre.

Men ikke alle brudd er like heldige. Nils Jakob
Johannesen har gitt seg selv en vanskelig oppgave med sin
selvbiografiske improdans. Minnene hans leses opp for ham i
mikrofonen, men stikkordene setter ham ut. Nils Jacob bruker litt
for mange sekunder på å skifte plass, både i indre og ytre rom. Men
når Neil Young kommer på, så gjør Nils Jacob det også.

Da har Øyvind gjort det lettere for seg ved at
kollegaene sier ”black out!”. Desemberlyset siver inn gjennom
vinduene, men Øyvind går rett på plass i sine Butoh-tilstander. Han
faller som en bombe og vegrer seg uvergelig mot imaginære
atomkjernesprengninger. Så forteller han om den japanske
etterkrigsdansen. Den ikke riktig kloke mannens rare bevegelser gir
raskt mer mening.

Sikkert uten sikring

Den danseren som virkelig setter seg selv på spill, er Kenya
Foss Parsons. Der andre sikrer seg, snakker Kenya gjennomtrengende
om sin oppvekst med alenemamma, utallige flyttinger og stadig
døende husdyr. Hun er inderlig og uredd både som utøver og danser.
Sterke og stødige Kenya lar seg bære og trøste av sine kollegaer i
en rørende kontakt-trio.

Sittibanchas bevegelser flyter nært og
spektakulært gjennom rommet. Han skjønte at han var danser på et
raveparty i ecstasy-rus. Sittibancha er den som bringer
Docudans best i havn. Han drar noen gåter, klatrer opp i
tribunene og viser en snurrende danser på MacŽen. Alle er med og
danseren får tilskuerne lett i tale.

Team 1 derimot, insisterer på spørsmål. Kanskje
er tiendeklassingene fra Oslo syd spesielt sky denne dagen. Ingen
våger seg frampå før det omtrent er for sent. Så kommer det: ”Er
alt dere sa virkelig sant?” Danserne samtykker. ”Så koselig!”,
svarer en annen. Ungdommene ler og virker fornøyd med
fortroligheten som er vist dem. Docudans sikre spontanitet
treffer tilskuerne sikkert, i allfall traff den meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER