Bilde fra Elle Sofie Saras forestilling The Answer is land. Foto: Antero Hein. Scenografi: Elin Melberg. Kostymer: Ramona Salo

Seks kompanier får kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet

Scenekunstkompaniene Vinge/Müller, Fiksdal Dans, De Utvalgte, Mia Habib Productions, Elle Sofe Company og 71 bodies får kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet de neste fire årene.

I dag ble tildelingslistene for kunstnerskapsstøtte offentliggjort. Seks kompanier får støtte i noe ulik størrelsesorden, men i stor grad rundt tre millioner kroner i året de neste fire årene. Av disse er det tre kompanier, Fiksdal Dans, Mia Habib Productions og Vinge/Müller, som får forlenget sin støtte. De Utvalgte har tidligere mottatt kunstnerskapsstøtte i en årrekke, men fikk i fjor avslag på søknaden sin. De er nå tilbake på ordningen. Av tildelingslistene kan man også se at en rekke virksomme kompanier som lager mye interessant scenekunst i ulike sjangre, har fått avslag. I pressemeldingen fra Kulturrådet i dag står det at de har hatt en rekordstor søkerliste med mange kvalifiserte søkere.

Her er Kulturrådets uttalelser om mottakerne:

Elle Sofe Company i Troms og Finnmark drives av den samiske koreografen og regissøren Elle Sofe Sara. Hun har tatt dansekunsten sin inn på både filmlerretet og teaterscenen, og hun var kunstnerisk profil under Festspillene i Nord-Norge 2020-2021. – Elle Sofe Sara har et naturlig urfolksperspektiv i kunstnerskapet sitt, og henter fram igjen bevegelsesmønstre som ble borte under fornorskingen av den samiske kulturen. Kunstnerskapet hennes er sterkt forankret i hennes egen bakgrunn, og på samme tid globalt og universelt, sier Peder Horgen, utvalgsleder i fagutvalget for dans og rådsmedlem.

71 bodies i Vestland er et kompani stiftet av danseren Daniel Mariblanca, som nylig ble tildelt Heddaprisen for ‘Beste danseforestilling’ for forestillingen In First Person. – 71 bodies er grenseløst inkluderende, og gjennom multidisiplinære forestillinger bidrar de til kunnskap om marginaliserte posisjoner og inviterer til et stort fellesskap. Det er varmt, vakkert og dypt menneskelig, sier Horgen.

De Utvalgte i Viken består av scenekunstnerne Kari Holtan, Boya Bøckman, Torbjørn Davidsen og Anne Holtan. De arbeider med samtidsteater, og var tidligere inne på basisfinansieringen før de gikk ut av ordningen for ett år siden. – Jeg er glad for at De Utvalgte har kommet tilbake med en svært sterk søknad og en tydelig vilje til utvikling i kunstnerskapet, sier Horgen. – De har mange spennende prosjekter som vil utvikles parallelt over tid.

Fiksdal Dans Stiftelse i Oslo er koreografen Ingri Fiksdals kompani. Forestillingene hennes er fremført på scener over hele verden. – Ingri Fiksdal har et stort formidlingsnettverk og en høy produksjonstakt, sier Horgen. – Nå videreutvikler hun seg på flere plan, og vil bl.a. inkludere flere kunstneriske stemmer, fokusere mer på å nå et bredere publikum, og spille mer i offentlige rom og for barn og unge, sier Horgen.

Mia Habib Productions i Rogaland er kompaniet til danseren og koreografen Mia Habib. Habib betrakter koreografi som en sosial praksis, og arbeider ofte med store grupper amatører og profesjonelle. – Mia Habib opererer over et vidt spenn av formater, fra masse-forestillinger ute i offentlige rom til soloer i folks private hjem. Et nomadisk perspektiv og en generøs interesse for mennesker på veien, kommer til syne i arbeidene hennes, sier Horgen.

Stiftelsen Vinge Müller i Oslo drives av Vegard Vinge og Ida Müller. – Vinge/Müller er i en særstilling i norsk teater, også når det gjelder internasjonal anerkjennelse, sier Horgen. – De jobber med omfattende og uberegnelige prosesser og er en viktig drivkraft og inspirasjon i scenekunsten i dag.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Karen S Foss :

    Takk for artikkel, synspunkter, forslag og innlegg.
    Gratulerer til de valgte kunstnerne.

    Så følger noen tanker:
    NKF i sin nåværende form, viser nok en gang tendensene til å ha utspilt sitt ansvar i rollen om å beskytte ytringsfrihet representert i kunstnerisk mangfold: Dansekunst, slik de internasjonale strømningene er, reflekteres ikke i NKF Danseutvalgets utvalgte “særlige kunstnerskap.”

    Valget er falt på 2 konseptuelt arbeidende scenekunstnere, som har koreografi-studier fra KHIO i sine utdannings-porteføljer. I tillegg er valget falt på 2 politisk (korrekte?) prosjektkunstnere, den ene har koreografi-studier fra KHIO i utdanningsporteføljen, den andre har danserutdanning (fra eget hjemland) i utdannings-porteføljen og hvor begge arbeider med minoritetsutfordringer.

    Alle former for fysisk energetisk danserisk uttrykk, glimrer med sitt fravær. Tross at det fantes minst 2 profilerte kunstnerkonstellasjoner på søkerlisten, som klart nytter kunstformens karakteristiske kvaliteter, dans og bevegelse og da med bruk av utøvere: IBP og Pantarei?

    Av dette kan mulig sluttes at fysisk energetisk dans er verken prioritert av dagens NKF vurderings-komiteer, eller kanskje overhodet i kulturpolitikken?

    Fysisk danserisk kunstnerisk uttrykksfylde er heller ikke prioritert i KHIO koreografi-utdanningen?
    Det kan virke som at i norske tildelings-sammenhenger eksisterer en innarbeidet anti-dans orientering? Rent ut sagt – anti-kropp overhodet? Annet enn hvis kroppen er krenket?

    Tross at frodigheten av danseuttrykk er i ekspansiv utvikling verden over og da på kryss og tvers av tradisjoner, genre, kjønns og kroppstilhørighet og med et tilhørende og økende antall personer i publikum.

    Det er en økende interesse også i Norge, hos amatørene, for å danse og uttrykke seg kroppslig, og hvor det foregår i kunstnerisk former, men å få tilgang til og tilbud om profesjonalisert dansekunst-neriske framføringer – skal visst ikke komme det norske folk til gode?

    Den logiske bristen virker strukturert inn i kulturpolitisk tenkning og i tillegg, speiler seg i en vag og derfor lite vekst-orientert holdning til dansekunstnerisk utfoldelse i de nasjonale utdannings-ambisjonene: Under-prioriteres faktisk dansekunstnerisk forestillingskunst og framføringspraksis, gjøres tilsvarende i kunnskapsutviklingen gjennomført utdanningspolitisk.

    (Dans, også den kreative, er underlagt idrett – og musikk i skolesammenhengene, og kulturskolene ikke alle klarer å tilby dans til landets oppvoksende generasjoner, tross etterspørsel)

    På flere måter velges dansekunstneriske og danseviten vekk fra kunnskapsfokus og utvikling i norske sammenhenger: Hvorfor? Må NKF følge dette negativt ladete sporet?

    I mellomtiden lever de valgte kunstnerne godt på sine tildelte år med NKF velsignelse, men under politisk press å spille for flere i Norge og gjerne også være involvert med barn og unge: Dette virker bestilt av myndigheter (NKF? Kulturdepartementet?) og peker på en kulturpolitisk tvang:

    Som jo må sies å være det motsatte av å hegne om ytringsfrihet ..?

    I langtidstenkningen: Det virker ikke lenger som at det er pengene det står på i NKF sammenhengene: Det er holdninger som virker inn på den (manglende) pengestrømmen i retning reelt dyktige danse-kyndige kunstnere og kulturarbeidere?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER