Foto: Lars Opstad. Scenograf og kostymedesigner: Mie Dinesen

Se, hun snakker

Liv i mor er for lite fokusert rundt det magiske og underlige ved et barns tilblivelse.

Det er lite de største barna i barnehagen synes er like spennende som babyers tilblivelse. De vet veldig godt at de selv ikke er babyer, men rundt dem er det ofte tilvekst av småsøsken, enten det gjelder dem selv eller noen de kjenner. De får observere de store magene og høre at det er en baby inni der, og de får se små babyer som har kommet ut derfra. Da blir de også fortalt at de selv en gang har vært så små og inni en mage, men nå er de ikke så små lenger. Nå er de store barn. Historien om livets begynnelse og menneskets tilblivelse er derfor ikke bare spennende som fortelling, den vekker også en eksistensiell fornemmelse av selvet.

Når Melanie Dahl produksjoner i samarbeid med Unge Viken Teater har laget forestillingen Liv i mor, er det nettopp det magiske ved livets begynnelse som er tema. Forestillingen har vært spilt i Unge Viken Teaters lokaler i Lillestrøm og er for tiden på turné i Viken. Når jeg ser forestillingen i Lillestrøm, blir barnehagebarna tatt imot utenfor scenerommet. Én karakter forteller at det snart skal vokse en baby inni magen hennes før hun blir avbrutt av en annen, mer tullete karakter, som tar barna med på leting rundt i foajeen før de finner ut hvor de skal og entrer scenerommet. Der får barna gå inn i et telt, som det etter hvert skal vise seg at er selve livmoren.

Pedagogisk teater
Forestillingen har som formål å lære barna om fosterets utvikling i mors liv. Teksten, som er skrevet av dramatikeren Nelly Winterhalder, fokuserer derfor mye på de kronologiske hendelsene i en graviditet. Fortelleren og den som har kontroll på kronologien, er Placenta. Hun forteller hyppig at hun er et embryo, og ikke er en ekte baby ennå, og vi får følge utviklingen fra embryo til foster og til slutt til en ferdig baby som skal få komme ut. Placenta får en navlestreng rundt magen som festes til et rør. Som voksen lurer jeg litt på hvorfor navlestrengen er festet til røret og ikke til Placenta siden navlestrenger i virkeligheten går fra foster til morkake,  men jeg synes ikke egentlig det er noen grunn til at alt skal gi mening fysiologisk sett.

Forvirrende synes jeg også det er at embryoet først viser seg som et menneske og så etterpå får et teppe over seg som det kan vokse kroppsdeler ut fra. Sekvensen med de fremvoksende kroppsdelene er allikevel den delen av forestillingen som fungerer best. Her kommuniseres det direkte med barna, de får sammenligne embryoets nye kroppsdeler med sine egne hender og føtter. De har jo ikke bare én arm! De har to! Dette er også den delen av forestillingen der barna i publikum reagerer mest, og leken i situasjonen kommer frem.

Relevans og rom
Utover dette er forestillingen for teksttung og detaljorientert til at den klarer å få frem det magiske menneskets tilblivelsesprosess for de yngste. De kunne godt ha hoppet over bruk av forstyrrende begreper som barna allikevel ikke kan bruke til så mye, det er for eksempel i denne sammenhengen ikke relevant hva som er forskjellen på embryo og foster.

Etter at vi er blitt geleidet ut av scenerommet igjen, blir vi presentert for et bevis for at alle har begynt livet sitt inni en mor, nemlig navlen. Barna blir oppfordret til å finne sin egen navle, og det er en kjent sak at mange små barn synes det er spennende med navler. Jeg lurer allikevel på hvorfor ikke denne sekvensen kom før barna gikk inn i scenerommet, sånn at de allerede ved inngangen kunne få oppleve at dette også handlet om dem. Hvis barnas kropper innledningsvis hadde blitt satt i sentrum, ville fortellingen om det som skjer inni magen kanskje fått en sterkere opplevd relevans. Navlen kunne da også blitt satt i sammenheng med oppdagelsen av egne armer og ben, og barnas bevissthet rundt egen kropp kunne fått et gjennomgående fokus som også kunne ha fungert kommunikativt.

I løpet av forestillingen får vi høre moren synge og spise, men det ligger også et stort potensial i å utforske lyduniverset mer. Mammaen som synger i dusjen høres til forveksling ut som en mamma som synger i dusjen hvis man oppholder seg rett utenfor badet og venter på at hun skal bli ferdig. Her kunne det vært gjort uventede lydgrep som fokuserer på hva som er annerledes fra innsiden av livmoren. Det samme gjelder lys og scenografi. Det er ikke så lett å lage et rom som både skal minne om innsiden av en livmor og samtidig ha plass til en hel barnehageavdeling, inkludert de voksne. Teltet og putene er røde som blod, og det passer fint. Men det kunne vært spilt mer på opplevelser av lys og mørke, for det er kanskje ikke dagslys inni en livmor, og lyseffekter som ikke er skremmende for de mørkredde kan skape overraskende teatrale effekter.

Underliggjøring
Fostermennesket håper veldig på at mammaen skal spise sjokoladeis, men jeg vet ikke hvorfor hun vet hva akkurat sjokoladeis er. Her også kunne undringsrommet vært åpnet sånn at vi fikk en introduksjon til iskrem eller andre matvarer. Jeg tenker på 90-tallsfilmen Look who’s talking, en film jeg ikke har sett siden jeg var ti år, men som da gjorde sterkt inntrykk på meg nettopp på grunn av fosterets underlige oppfatninger av matvarer, som når mamma-karakteren spilt av Kirstie Allen drikker eplejuice, noe fosteret ikke har kjennskap til fra før. I den andre enden av referanseskalaen inneholder for eksempel Johan Borgens mesterlige novelle Av en født forbryters dagbok, som har åpningslinjen “Bestefar er en stokk”, slike underliggjøringsgrep der verden ses fra et barns perspektiv og alt som tilsynelatende er logisk snus på hodet. Å bruke et sånt grep for å kunstnerisk sett utfordre barn som allerede har mye kunnskap om verden, og som vet at de forstår mer enn de aller minste, men allikevel kjenner på at de er litt for små for mye av det som skjer rundt dem, kunne lagt opp til både undring og mestring.

Livets begynnelse er, som nevnt innledningsvis, et tema som er perfekt for de eldste barnehagebarna. Det ligger et stort potensial i denne tematikken som jeg synes Liv i mor ikke utnytter tilstrekkelig godt for å skape en kunstopplevelse som skiller seg fra det barna ellers får servert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER