Scenekunstfeltets artsmangfold
Hvorfor er figurteater blitt den scenekunstformen som faller mellom alle stoler? Trenger vi figurteatret? Tormod Lindgren stiller i dette debattinnlegget spørsmål om figurteatrets posisjon og fremtid i det norske scenekunstlandskapet.
Vi lever i en tid hvor vi dessverre er blitt vant til stadige varselmeldinger om nye utryddingstruede dyre- og plantearter. Hvis en spør seg hvilken nytteverdi en ensom ulv har er svaret enkelt: absolutt ingen. Artsmangfold og andre kuriøse kriterier har en liten og ofte like kuriøs støttegruppe, og må derfor vike for større interesser. Ulven passer best i eventyrene. I dyreparkene ligner de altfor mye på hunder, og kommer aldri til bli spesielt skumle eller spektakulære. Ingen teatrale gester eller akrobatiske sprell som apekattene kan by på. I eventyrene og på teater derimot er de store stjerner, enten det er som rockeulven eller som skurken i tre små griser.
Figurteatret som forsvant?
Figurteater og spesielt figurteater for voksne er, på samme måte som ulvebestanden, en kunstart som ikke har det særlig greit i Norge. Fra å ha en “storhetsperiode” på 1980- og -90-tallet da mange frigrupper og institusjoner drev figurteaterproduksjon, festivaler viste norske og internasjonale forestillinger og Riksteatret turnerte, er det nå blitt nesten umulig å se figurteater i Norge. Utdannelsene, støtteordningene og visningsarenaene for figurteater mangler. Dette er kjente forhold for de få som jobber i faget. Figurteaterkunstnere er beskjedne mennesker som er vant til å være på sidelinja av teatermiljøet. For at andre utenfra skal få litt hjelp til å forstå utviklingen og status quo for feltet er det nyttig å sammenligne figurteatret med en annen scenekunstform, samtidsdansen. Det er ikke for å si at samtidsdansen ikke fortjener de ressursene de har. Det er kun for å illustrere en utvikling, og for å finne et annet sammenligningsgrunnlag enn “vanlig” og “ordentlig” teater, som det dessverre er en etablert oppfatning av at er en mer fullverdig og voksen kunstart.
Dansen blir høyt prioritert i Norge. “Dans i hele landet” var et omfattende prosjekt i regi av Kulturdepartementet under daværende kulturminister Hadia Tajik, hvor status, utfordringer og strategier for videre utvikling av profesjonell dans i Norge ble formulert. Det var samtidig med at figurteater var på sitt største på 1980- og -90-tallet at samtidsdansen begynte å bli synlig. Da var det et titalls koreografer i sving. Etter det eksploderte det. Balletthøyskolen ble åpnet i 1979, Carte Blanche ble et nasjonalt kompani for samtidsdans i 1989, Dansens hus åpnet i 2006. Det er nå fem regionale dansearenaer i landet. I Oslo og omegn er det flere scener som jevnlig viser samtidsdans og ny koreografi: Dansens hus, Black Box teater, Nasjonalballetten, Bærum Kulturhus. Du kan se samtidsdans stort sett hver dag i hovedstaden.
På Kulturdepartementets hjemmeside kan vi lese at det de siste fire årene i snitt er laget 140 produksjoner årlig som viser ny koreografi. Hoveddelen av dette er voksenforestillinger. Hvis en summerer opp støtten til kompanier og koreografer, visningssteder, turnéstøtte, basisfinansiering, stipendiater , arbeidsstipender og så videre, var den på 362 342 millioner i 2013. I tillegg kom støtten til stadig flere utdanningsinstitusjoner på alle nivåer over hele landet.
Det foreligger ikke nyere tall som inkluderer utdanning, men hvis vi sier at samtidsdans støttes med omtrent 500 millioner kroner årlig, så tror jeg vi ikke er så langt unna sannheten. Resultatet av den store satsingen på samtidsdans merkes nasjonalt og internasjonalt. Dansen blomstrer med navn som Ingun Bjørnsgård, Mia Habib, Alan Lucien Øyen, Jo Strømgren, Ingri Fiksdal, Hooman Sharifi, Ina Christel Johannessen for å nevne noen.
To tiår uten systematisk rekruttering gjennom utdanning og støtteordinger til figurteaterkunsten har satt sine spor. Det er ikke lenge siden jeg en sendte en mail til tre skuespillerskoler i Norge (KHIO, Akademi for Scenekunst i Fredrikstad og Nord universitet, tidligere Høgskolen i Nord-Trøndelag) og foreslo at studentene burde få en introduksjon i figurteaterarbeid fordi jeg mener at det er blitt vanskelig å få tak i utøvere med erfaring fra feltet. Kanskje kunne en slik smaksprøve gi noen lyst til å gå videre og fordype seg i faget? Ingen av skolene har fulgt opp henvendelsen.
Trenger vi figurteater?
De tre største figurteateraktørene i Norge er Figurteateret i Nordland (FiN) med cirka 12 millioner i en blanding av statlige og fylkeskommunale midler, Oslo Nye Teater-Trikkestallen som produserer omtrentlig en ny barneforestilling i året og Cirka teater som for noen år siden fikk basisfinansiering fra Kulturrådet. Utover det gis det anslagsvis et par millioner i prosjektstøtte til ulike forestillinger i det frie scenekunstfeltet. Kanskje kan vi anslå at det gis cirka 20 millioner kroner totalt til figurteater i Norge hvert år? Et ufattelig lite tall sammenlignet med samtidsdansen. Sammenlignet med det totale teaterfeltet er det igjen mye mindre.
Trenger vi figurteater? Er det noen grunn til å skulle kjempe for å ivareta og utvikle denne kunstarten? Spørsmål som dette kjennes det alltid pinlig å stille. Trenger vi kunst liksom? Dansemiljøet tok opp kampen for faget for 30 år siden, og har kommet ufattelig langt. Dansefeltet klarte å få politikerne og kulturministeren til å stille spørsmålet, og gi svaret. Ja, selvfølgelig skulle samtidsdansen opp og frem!
En av de største figurteateraktørene i Norge er Figurteateret i Nordland (FiN) med ca 12 millioner i en blanding av statlige og fylkeskommunale midler hvorav cirka 6 millioner går til kompaniene som hovedsakelig er utenlandske, FiN ble etablert for å støtte og utvikle figurteater i Norge, men de fleste kompaniene som får jobbmulighet og støtte er utenlandske. FiN tar heller turen til en internasjonal festival, enn til Oslo for å se noen av de nye aktørene på feltet. Etter mange tørkeår for figurteaterkunsten kommer det nye krefter til. Det er ikke takket være FIN. Jeg mener FIN kunne trenge å revidere måten de jobber på gjennom for eksempel å øke andelen norske kompanier og produksjoner som blir tilbudt arbeidsopphold og støtte derfra. De burde i større grad være i dialog med Kulturrådet og støtte opp om kompanier som får i stedet for å tviholde på sine egne vurderinger. Lederjobben burde vært en åremålsstilling, og de kunne med fordel vært mer utadrettet hvis de hadde jobbet for et nasjonalt turnénettverk). På denne måten hadde de kunnet bli et faglig ressurssenter som tilbød kurs, videreutdanning og lignende. Vi burde kunne flytte noe av fokus bort fra Nordland. Som den eneste organisasjonen for figurteater i Norge, med seks millioner kroner årlig fra Kulturdepartementet, bør de ta et større ansvar for norske kompanier, også de som ikke kan reise opp på kort varsel på rorbu- og arbeidsferie.
Å skjønne greia
Til tross for at jeg kommer fra Kristiansand som huset en figurfestival, og at jeg er utdannet i Praha som hadde en figurteateravdeling tok det 25 år og 75 produksjoner før jeg “skjønte greia” med figurteater. Jeg jobbet med figurteater for første gang for ti år siden. Jeg kom borti det ved en tilfeldighet da jeg var scenograf på en oppsetning hvor figurteater var en effekt i en danseforestilling av Kjersti Alveberg på Riksteatret. Jeg fikk Heddaprisen for forestillingen, men fikk imidlertid først øynene opp for figurteaterets magi etter å ha fulgt flere festivaler i Frankrike. Jeg ble dypt fascinert, men opplevde ikke at jeg hadde noen rett eller et grunnlag for selv å tre inn i denne verdenen. Det var først da jeg fikk støtte fra Kulturrådet til å sette opp et stykke av Munch i 2017 at jeg så at dette kan jeg faktisk noe om. Jeg har en kunnskap om og et engasjement for faget som ikke begrenser seg til lysten til å lage forestillinger selv.
Det er vanskelig å vite om man vil like noe hvis det ikke er tilgjengelig. Det er neste ingen teatre som viser figurteater i Norge, og det gjør det nærmest umulig å bygge opp et miljø for en kunstart som lever i beste velgående i andre deler av verden. Det er til og med noen nordmenn der ute. Plexus Polaire og Wakka Wakka er begge basert i utlandet, og de har sin utdannelse og sitt publikum internasjonalt, men er av og til innom Norge for å nyte godt av den økonomiske og produksjonsmessige støtten som blant annet Kulturrådet og FiN kan tilby.
Det er midten av oktober og jeg er i München for å møte ledelsen av en figurteaterfestival om Munch-forestillingen “Den fri kjærlighets by” som jeg satte opp i fjor. I mangel av visningssteder i Norge må også jeg ut av landet for å få vist stykket. En reise Edvard Munch selv gjorde mange ganger av samme grunn.
Tormod Lindgren
München 17 oktober 2018
Selv er jeg nok ingen gründertype. Men Tror sterkt at vi trenger noe som tar fatt i tjenesten “4’e statsmakt”.
Der er jo ingen relevant aktivitet å spore fra mediene for tiden.
Tenk f.eks. et dukketeater som gir ukentlige forestillinger. Under navnet “Småtinget”. Hvor ukens galimatias oppsummeres ved at småtingsrepresentantene har samling. Og r*vkjører bandittene (statsrådene) med satirens fulle kraft. Med et smil på lur. Og, kanskje revolusjon på tur…?
Noe vi får se foran løvebakken snart? når da?
Artsmangfoldet er blitt trangere i de siste årenes NK tildelinger: Samtidsdans for den saks skyld er IKKE dekkende for danserisk scenekunst, om man ser til siden, fx til utlandet, gjerne de samme landene som Lindgren nevner. Der har man langt flere og interessante sceniske uttrykk som benytter seg høyt kvaliserte dansere og da på måter som nytter sal/scene begrepene og i tillegg ikke trenger å inngå i tungt belagte kunst – og samtidskunst teorier – publikum strømmer på likevel.
Det er tilrådelig å drøfte om NK rådet som eneste mulighet for grunnleggende og viktig offentlig finansiering for frifeltere som IKKE hører hjemme inn under en stadig trangere samtidsdans/tverrkunst blikk som brukes i frifeltet – er den beste løsningen for å fange opp – bredden som skulle være målet i kulturpolitikken.
NK de siste årene insisterer på tverrkunst, ingen sikring av kunstnernes kontinuitet (NK ville kvitte seg med JSK etter 12 års gang i høyprofilert stilling, dette hadde aldri skjedd med våre etablerte forfattere tilsvarende,) eller kunstnernes sivile rettigheter for den saks skyld, hvor vekten legges på eksperiment-ering og nyskaping. Dvs, stadig utbytting av interessefelt i NK vurderingene, som første prioritet.
Så kan man spørre seg hvor nyskapende en del av samtidsdansen er – iom at den også forvalter smale blikk – til hva som kommuniserer med publikum. Mao hvor samtidsdansen den siste tiden tydelig tenderer i direkte udemokratisk fall, med bla å avfeie andre former for danseriske muligheter som man altså kan finne i utlandet – men ikke på berget.
Kanskje vi mangler et tilstøtende råd for de uttrykk som ikke NK i nåværende smaks – og valg-form kan dekke eller finne interessante?
Et annet aspekt som spiller inn, for Lindgrens spørsmål/undring – er naturligvis at i Norge har vi bare 5 mill personer å skape tilfang i publikum med: Det er vel grenser for hvor mange ganger de kan oppsøke en frifelts forestilling i lpt av uken? Da blir NK valgene de eneste valgene valgt av det offentlig som det eneste frifeltstilbudet for folket. Uansett hvor mye NK snur og vender, så blir tilbudet – begrenset – hva man kan utvikle, troligvis. Fordi vi er bare et nabolag av veldig få mennesker.
Akkurat nå og kanskje i noen år til, vil tverrkunst gjelde – før fokus igjen skifter i NK – hvem vet: Da blir det kanskje figurteater i nye former som får oppmerksomhet? Og dans, hvor dansere danser i stort monn og mange på scenene?
Så vil jeg også nevne at dans kan “se ut” som å ha fått en større form for satsning i NK sammenhengene, men da glemmer en rekke frifelteter, kanskje også Lindgren, at dans som kunstform faktisk bare har 2 institusjonelle sammenhenger å ellers virke i – mens teatervirkende tverrkunstnere kan henvende seg til 16 teatre for samarbeid – fx om figurteater kraften. Mao: NK satsningene for dans i Norge – er satt inn i en ANNEN helhet enn for andre scenekunstnere som kan gjøre de institusjonelle henvendelsene – Og derfor blir tildelingstallene noe annerledes, men IKKE nødvendigvis som forfordeling, som ofte er undertonen i pengetall – sammenlikningene som frifeltere tillater seg.
Det er FORTSATT også et faktum at DANS – er en ANNEN uttrykksform scenisk – enn bare at all form for bevegelse skal bare måtte inngå i tverrkunsten. Ikke all tverrkunst er like interessant og derfor heller ikke for de 2 institusjonene for dans som finnes i Norge.
Så det kan erkjennes: Selv NK kan ikke tvinge fram at framtidens scenekunst skal alltid bare være tverrkunst: DET er opp til KUNSTNERNE. Hvor det derfor er på sin plass å spørre om ikke NK ender med å neglisjere figurteater og annet, grunnet at en rekke kunstnere i flertall naturligvis, IKKE verken utdannes eller interesserer seg for figurteater (og annet)? Det er altså Lindgrens kollegaer som neglisjerer figurteatrets potensial – ikke helt og alene NK?
Det NK KUNNE gjøre, bla av demokratiske grunner, var å fange opp de få (mindretalls kunstnerne) som faktisk jobber ANNERLEDES OG MED ANRE uttrykk enn alle andre i Norges frifelt/scenekunstlivet? Loikken kan da være å NK søke – om et prosjekt som handler og og med og for – figurteater mulighetene?
Hvis NK likevel ikke kan svare på behovene/søknadene er det vel KD minister og hennes teatersjefer som skulle kunne trå til? Evt. dette alternative og tilstøtende NYE rådet som kunne balansere ut NK sin smalere preferanser? Eller at vi bare innser at figurteater bedrives i Frankrike og andre steder, men vårt kulturliv hjemme er ikke internasjonalt bredde-anlagt på samme måte ..?
Fundamentalt bunner trolig utfordringen med hva som er viktigst, figurteater, dans, tverrkunst – i at NK verken har mandat eller penger til å omfatte alt som finnes av vital scenekunst – og KD minister mener dypest sett at dette heller ikke er viktig – (arts-) mangfold er ikke intensjonen i politikken – men utvalgte (sensurerte?) former og fortellinger til folket?
Tormod Lindgrens tilstandsrapport om norsk figurteaters livsvilkår virker trøstesløs ved første øyekast. Men heldigvis har han konstruktive innspill.
Hvis vi legger sammen alle levende og halvdøde figurteatergrupper i dagens Norge viser det seg at det finnes rundt seksti av dem – det er dobbel så mange som på 1990-tallet. Blant dem jeg definerer som «halvdøde» finnes det mange unge, velutdannede kunstnere som lever på sultegrensen mens de forgjeves forsøker å produsere en forestilling og etterpå, like forgjeves forsøker å selge sine produksjoner. De står i realiteten overfor to valg: De kan nedtone sitt engasjement i figurteaterkunsten og oppgradere andre scenekunstformer i sine produksjoner. Eller de kan bruke sin fagkunnskap til å undervise barn i kulturskoler og fritidsklubber. Begge deler er selvfølgelig uakseptabelt sett fra en etablert figurteaterkunstners ståsted.
Vi som tross alt fremdeles lever av å skape figurteater kan rope høyt, slik Lindgren gjør: Gi norsk figurteater produksjonsmidler og turnemidler! Gi oss kompetansesentre som ligner dem dansekunsten har fått! Vi trenger steder hvor vi kan videreformidle den fagkunnskapen som finnes i norsk figurteatermiljø, steder hvor vi kan utvikle nye kunnskap og ny figurteaterkunst.
Lindgren har rett i at Norsk Dukketeaterverksted, nå Figurteatret i Nordland, var tenkt som et slikt senter da det ble etablert på 1990-tallet. Men navneskiftet er ikke symbolsk. FiN er gradvis omdannet til et teater med sin egen repertoarpolitikk og kunstneriske profil. De bruker store summer på støtte internasjonal figurteaterkunst, og i mange tilfeller kan de vise til fantastiske resultater. Satsningen på det norsk/franske figurteatret Plexus Polaire og det norske/amerikanske Wakka Wakka er eksempler på dette. På festivalen Go Figure! ble disse teatrenes forestillinger endelig vist i Oslo. De synliggjorde hva som kan skapes innenfor scenekunstsjangeren figurteater hvis det finnes utviklings- og produksjonsmidler. La Figurteatret i Nordland fortsette som en teaterinstitusjon som framviser teaterformens muligheter!
I tillegg må UNIMA Norge, som er den eneste interesseorganisasjon for figurteater her i landet, få driftsmidler fra Kulturdepartementet!
Og det nye konstruktive ropet på kompetansesentre for figurteater må høres!
Dr. art. Anne Helgesen
Kunstnerisk leder for Kattas Figurteater og
Styremedlem i UNIMA Norge