Scenekunstens grunnarbeidere
SKOLESEKK: På skoler og forsamlingshus over det ganske land går det året rundt en tett strøm av danse-og teaterforestillinger som samler hundretusenvis av elever. Chris Erichsen har besøkt noen av scenekunstens grunnarbeidere. Bli med på roadtrip i Den kulturelle skolesekken.
Sørkedalen skole, en vakker, gulmalt trebygning fra 1924, ligger midt i et landskap som forteller alt annet enn at vi befinner oss i Norges eneste storby. Etter et par lange og langsomme bussturer fra Oslo sentrum går jeg av ved den lokale landhandelen hvor det selges både café latte, boller fra eget bakeri og enorme egg fra lokale gårder. Dalen var i lange tider befolket av bønder og skogsarbeidere, som etter hvert fikk selskap av mer velstående herrer og damer fra Oslos vestkant, som hadde funnet ut at den også kunne brukes til fritidssysler som ski, golf og turgåing.
Ved døra inn til gymsalen står Lise Grimnes og venter på publikum. Veggene rundt henne prydes av bilder av lokale helter, som skogsarbeideren, kombinertløperen og krigshelten Johan Grøttumsbråten, olympisk mester i både St. Moritz i 1928 og i Lake Placid i 1932, hvor han for øvrig også var flaggbærer.
Så kommer de veltende, slik unger gjør. Et tjuetalls elever fra de tre yngste klassene, supplert med naboene fra barnehagen. Sko, yttertøy og sekker havner på gulvet. Det håndhilses på Lise med hopp og sprett før den kaotiske massen kanaliseres inn i gymsalen.
Opphengt bukse
Der venter Kristine Haugland foran en enkel oppsats bestående av en stor opphengt bukse med noen oransje tråder som henger ut av lommene, mens Lise foreløpig tar plass blant barna.
Konseptet er enkelt. ”Alt er mulig med verden i lomma, alt kan skje…” proklameres rytmisk sammen med barna. Ett av dem inviteres opp på scenen for å trekke i en av trådene, og ut av lomma kommer et lite dyr.
Kristine har taket på dem. Forestillingen Med verden i lomma har, i ulike varianter, vært på veien i 10 år. Materialet er hentet fra det uendelige, klassiske, globale arsenalet av fabler og eventyr. Kristine har et stort repertoar å spille på; fakter, kroppsbevegelser og stemmevalører skifter i stort tempo. Jeg sitter på siden av det hele, på en haug med gymmmatter, med god utsikt til både publikum og aktører, til sammen en forestilling i seg selv. De erfarne fortellerne er på ungenes frekvens fra første stund. Barna sitter og følger med med åpne øyne og munner. De svarer når de blir spurt og er ellers helt stille.
Imponerende. Jeg vet av egen erfaring hvor vanskelig det kan være å fange oppmerksomheten til de yngste elevene. De som ennå ikke er blitt ferdigmodellert. Det mest markante avviket inntrer når en av ungene får øye på noe interessant som har forvillet seg inn på scenegulvet, men han blir lynraskt hanket inn igjen med uforrettet sak, og godtar det.
Løvejente
Så tar Lise over og nå dreier det seg om ei løvejente som leter etter stemmen sin. I en farlig verden er det om å gjøre å kunne brøle sånn som pappa gjør, men det eneste som kommer ut er et lite pip. Først når det står om livet kommer brølet. Lise må langt ned i kjelleren for å hente det opp, til ungenes begeistring.
Interaktivitet er selve honnørordet innen barneteater. Det forskes på det og er gjenstand for seminarer og utviklingsprosjekter, noe jeg ved selvsyn har sett det komme spennende prosjekter ut av. Likevel er det noe befriende ved den interaktiviteten som bare kommer av seg selv. Autodidaktene Lise og Kristine er ringrever innen feltet, de vet nøyaktig hva som skal til.
Det skal det også vise seg at Per Jostein Aarsand vet. Jeg møter ham noen dager seinere i en av gangene på Jordal skole i krysningspunktet mellom Vålerenga, Galgeberg og Kampen på Oslos sentrale østkant. – Bra du ikke kom i går, sier han. – Det var et helvete. Jeg fikk ikke tak på åttendeklassingene i det hele tatt.
Sosial sammensetning
Det tror jeg på. Jeg har levende minner om hvordan den klassen jeg selv gikk i klarte å sette en stakkars lærervikar ut av spill. Han forsvant like fort som han kom, og ble ikke erstattet. Elevmassen på Jordal gjenspeiler den etniske og sosiale sammensetningen på Oslos østkant, noe som går veldig bra på en del steder. Andre steder er det opphav til kraftige spenninger, gjengdannelser og kriminalitet. Jordal var kjent som en såkalt uro-skole, helt til ”følgeseddelsystemet” ble innført, et system i flere trinn som gir urolige elever og skolen en mulighet til å gjøre opp på stedet, og bli ferdig med det uten at oppgjøret kleber til elevene. Systemet er blitt godt mottatt av alle parter og har ført til konkrete, målbare forbedringer. Men hormonstormene i ungdomsskolealderen lever sitt eget liv, nå som før.
Per Jostein og jeg rusler opp til lærerkantina. Ved kaffemaskinen møter vi Hakim, som det viser seg kjente faren til Per Jostein, den gamle inspektøren på Hersleb skole.
Minner utveksles og det virker som om samtalen har bidratt til å roe ned den hardt prøvete fortelleren. På vei til rommet hvor Vidars valg skal spilles stoppes han av noen elever som har sett forestillingen og har brent inne med noen viktige spørsmål: – Var du selv en av mobberne? Per Jostein svarer overraskende unnvikende, synes jeg, noe jeg skal få forklart seinere.
Rommet fylles opp, av jenter med og uten hijab og gutter med og uten caps. Det klaskes hender og byttes plasser. Men uroen er av den rolige sorten og når Per Jostein tar oppstilling er det tyst.
Sirkus
Men der Lise og Kristine har skjønt at det trengs litt sirkus for å fange og holde på de minste ungenes oppmerksomhet, har Per Jostein forstått at i den urbane ungdomsskolen er det nøyaktig det motsatte som skal til. Om du prøver deg med klovnestreker kommer de og tar deg, så historien fortelles rett fram, uten ornamenter.
Det er en fortelling fra Per Josteins egen oppvekst i Groruddalen, om klassekameraten Vidar; offer for en type fantastifull mobbing som det var vanskelig å spore. Når elevene ble utfordret til oppgaver som krevde noe av dem var det alltid Vidar som måtte påta seg byrden, etter ”oppmuntrende” oppfordringer fra de andre elevene. I sosiale sammenhenger ble Vidar derimot alltid på intrikat vis holdt utenfor.
Ikke en eneste gang tar Per Jostein begrepet mobbing i bruk. Bortsett fra en enkel liten sang med gitar bruker han heller ingen spesiellt merkbare dramaturgiske virkemidler. Han bare forteller historien, mer eller mindre kronologisk – og det går rett hjem. De hormonboblende ungdommene lytter. En tåre tørkes her og der, og når det er slutt er ordet fritt.
Spørsmålene som kommer er nesten sjokkerende presise: ”Hvorfor snakker du om alle andre enn deg selv?”, ”Var du venn med Vidar?”, ”Hvorfor bare observerte du? Hvorfor gjorde du ingenting?”. Men der fortellingen i seg selv er forbilledlig konkret unngår Per Jostein behendig å besvare spørsmålene på en måte som fester historien til ham selv. Han er observatøren og formidleren, ikke en deltaker. Noen mistenker Per Jostein for å dekke seg selv bak navnet Vidar, andre lurer på om det hele er noe han bare finner på. Begge spørsmål blir kontant benektet.
Hensikten med det hele er åpenbart å overlate flest mulig av refleksjonene og konklusjonene til elevene selv. Og ingenting tydet på at de følte seg snytt. Engasjementet var tydelig og oppriktig og takknemligheten til å ta og føle på.
Offentlig finansiert subkultur
Jeg har tidligere omtalt Den kulturelle skolesekken som en offentlig finansiert subkultur. På skoler og forsamlingshus over det ganske land går det året rundt en tett strøm av danse-og teaterforestillinger som samler hundretusenvis av elever. Men dette unike tilbudet verken omtales eller diskuteres i den norske offentligheten.
Her er Teater Jokers Peer på en pall ett av få unntak. Den er medprodusert av Nationaltheatret og hadde sin urpremiere under Ibsenfestivalen i forfjor. Den er en kompetent versjon av Peer Gynt, som spilles for fulle hus på Det Andre Teatret for elever på den videregående skolen i Oslo. Det hele framføres av seks skuespillere på en to kvadratmeter stor pall, ved hjelp av et energisk fysisk uttrykk. Salen er full og stemningen blant elevene fra Blindern og Foss videregående skoler er konsentrert og intens.
Peer på en pall! med Teater Joker. Foto: Mads Nygård
Det går rykter om likegyldige lærere og ditto elever som blir påtvunget kunst som de aldri har bedt om. I løpet av min ”turné” i Oslo traff jeg en annen rutinert scenekunstner som jevnlig spiller på skoler i både Norge og utlandet. Hun betrodde meg at flere forestillinger på rad måtte avlyses fordi at skolene ikke hadde giddet å lese kontrakten og dermed ikke kunne tilby et lokale med blending. Dermed ble hun betalt, av skattebetalerne, for å bo på hotell i flere dager. Heldigvis ser det ut til at dette tilhører unntakene. Kristine, Lise, Per Jostein, Teater Joker og alle de andre som kjører rundt omkring på landeveiene, som snubler inn i en gymsal tidlig på morgenen, rigger opp, spiller, rigger ned og drar videre til neste gymsal er scenekunstens grunnarbeidere. Men en betongkonstruksjon er en konkret målbar størrelse. Hva skal man da si om et stykke fortellerteater?
Inspirasjonen til DKS kom opprinnelig fra Frankrike under Jack Langs nesten ti år lange periode som kulturminister fram til 1992. Da ble det bygget opp et landsomfattende kunstnerisk nettverk som har vist seg overraskende levedyktig, selv i en tid da den europeiske krisa langt på vei har utradert kulturpolitikken.
Signalene har kommet også her hjemme, men foreløpig ser det ut til at respekten for det Engerutvalget i sin utredning kalte den kulturelle grunnmuren er intakt. Effekten av de turnerende scenekunstnernes innsats lar seg neppe måles ved hjelp av å konsultere besøkstallene på teatrene ti år seinere. Skolesekken er noe så sjeldent som en nasjonal satsing med et idealistisk formål midt i markedsliberalismens æra.
