Sansenes dramaturgi
– “Sans og samling” bærer tydelig preg av at kunstnerne har forent visuelle kjennetegn fra egen oppvekst til et verk for nye generasjoner, men forestillingen kunne med fordel vært enda mer surrealistisk, skriver Anette Therese Pettersen
– Nei, jeg vil ikke. Teaterkritikerens tre år gamle medtilskuer er fullstendig uinteressert i å bevege seg bort fra Dansens Hus ytre korridorer, med sine store vinduer ut mot Akerselva, og inn på studioscenen for å se forestilling. Kroppen hans er bestemt, og det ser ikke mye lovende ut, frem til en av husets ansatte kommer bort, setter seg på huk ved siden av ham og forteller om inngangspartiet, om hvordan lysdesigneren har hengt opp masse lysslynger der, samt dekket gulvet med speilsirkler, fordi mange barn synes det er skummelt å skulle entre et rom gjennom en mørk korridor.
Hvorvidt det egentlig er lysslyngene, eller den Dansens Hus-ansattes evne til å møte ham med et alvor, som gjør utslaget, det vet jeg ikke, men vi beveger oss til slutt inn i rommet – under forutsetning at den lille kan snu og forlate rommet når som helst. Som de aller siste inn i rommet setter vi oss i ytterste halvsirkel langs scenegulvet, med utgangsdøra på betryggende avstand. På gulvet ligger det spredt noen puter, med øyne og halvsmilende munner på, og ned fra taket henger et gigantisk – men florlett – sceneteppe, batikkfarget i gult, rødt, blått og hvitt. Teppet er festet i flere snorer, og fra en plass på sidelinja kan koreograf Ingri Fiksdal være teppetekniker som hever og senker teppet underveis.
Sans og samling er laget av koreograf Ingri Fiksdal, scenograf Signe Becker og musiker/komponist Ingvild Langgård. De tre har også tidligere samarbeidet om forestillingene Orchard Ballads (2011) og Night Tripper (2012), men dette er deres første forestilling med barn som målgruppe.
På gulvet befinner de to utøverne seg (Pernille Holden og Marianne Skjeldal), iført tights og t-skjorter i fløyel og sølv, og med håret fra fremsiden av hodet festet i en tutt, med tykt hårstrikk. Stilen minner om den aerobicinstruktører hadde på sent syttitall/tidlig åttitalls. Men i Sans og samling har utøverne bamseputer med ansikt festet til kroppen. Putene kan flyttes fra arm til ben, eller fra ryggen til hodet. Utøverne ruller rundt, de hopper og rister på seg, sånn at bamseputene (som er fylt med erter eller større lignende objekter) lager lyder. I tillegg har Langgård komponert et lydspor som befinner seg på behagelig avstand. Det er ikke fullt så dempet som kjøpesentermuzak, men fungerer mer som stemningskomponent enn som direkte dramaturgisk styrende.
Holden og Skjeldal har hele tiden vennlige ansikter, med vidt oppsperrede øyne og aktiv ansiktsmimikk. De søker (og får) øyekontakt med publikum, de responderer tydelig på alle lydene som oppstår, og de har ingen brå bevegelser. Bevegelsesmaterialet er noe annerledes enn det jeg vanligvis forbinder med Fiksdals forestillinger – men interessen for det sanselige er i aller høyeste grad til stede. Forestillingen er sekvensbasert, med en dramaturgisk oppbygging hvor publikum inkorporeres stadig mer i verket.
Innledningsvis, mens publikum finner plassene sine og faller til ro, er det som om utøverne også utforsker rommet og spillplassen. De ruller, de plukker opp de bamselignende putene – og én av dem står innimellom på hodet, med puta hengende ned fra ryggen, slik at den liksom står på hodet. Etter hvert får handlingen og bevegelsene et mer herjende preg – Holden og Skjeldal er bajaser som baser i puter, som slenger seg ned på dem og kaver rundt, til mange av de smås store begeistring. Fra en forsiktig utforskning får de tablåaktige sekvensene et mer rotete uttrykk, mer kaos og virvar – hvor så også publikum inviteres inn.
Innledningsvis har vi fått beskjed om å holde oss på putene i halvsirkel, frem til vi får beskjed om noe annet – noe de aller fleste overholder. En og annen småtass som ikke kan styre nysgjerrigheten og/eller begeistringen sin må påregnes i slike forestillinger, og Holden og Skjeldal navigerer fint rundt dette. Men så får vi beskjed om å snu putene vi sitter på, som også viser seg å ha ansikter påmalt på undersiden, og bringe disse med oss inn på sceneteppet. Her utforskes bamseputene, for dem som vil det, eller man holder seg litt mer avventende i bakgrunnen (som i vårt tilfelle var eneste alternativ til ’nå må vi gå’). Avslutningsvis blir vi bedt om å samle alle putene i en haug midt på scenen, for deretter å bli invitert til å legge oss på ryggen på disse putene – for å titte opp på batikksceneteppet som heves og senkes, parallelt med et behagelig lysshow.
Forestillinger for målgruppen 0-3 år har ofte noen likhetstrekk: vi sitter på puter i halv- eller helsirkel rundt selve sceneområdet. Utøverne har kontakt med barna gjennom hele forestillingen. Hele eller deler av forestillingen får publikum lov til å undersøke spillplassen, utforske scenografien – og skillet mellom scene og sal er generelt ofte litt utflytende. Men diskusjonen med den Dansens Hus-ansatte er også en illustrasjon på et annet aspekt: selve forestillingsopplevelsen begynner like gjerne ute i foajéen som inne i scenerommet. Og når det gjelder en målgruppe som ikke har råderett over egen tid, og ofte begrenset språk for å kunne delta i diskusjonen om denne. Rommets utforming, samt tilknytningen til verden utenfor (deriblant inngangen til selve rommet), inngår for tilskuerne i verket.
Sans og samling bygger på dramaturgiske modeller som forgjengere som blant annet Lise Hovik, Hanne Dieserud og Christina Lindgren har hatt stor suksess med, men det er gledelig at stadig flere av disse 0-3-forestillingene utfordrer tidsrammene. Sans og samling varte i overkant av førti minutter, og jeg tror at den aller siste sekvensen kunne vart enda lengre enn den gjorde. Forestillingen har at tydelig Fiksdal/Becker/Langgård-preg, men kunne nok dyrket dette enda mer.
Sans og samling er sansebasert, slik at de små tilskuerne får oppleve forestillingen gjennom syn, hørsel og taktilitet. Det sanselige indikeres allerede i tittelen, men den peker også på det å ’gå fra sans og samling’ – altså at forestillingen mangler fornuft eller logikk. Det gjør den for så vidt, men på en veldig syttitallsnostalgisk og trygg måte. Her skulle jeg ønske at forestillingen hadde dyrket det surrealistiske og utfordret sansene enda mer.
