Samfunnets elendige

Tekst: IdaLou Larsen
Foto: Fra prøvene til “Mannen som ler”, Artilleriets
produksjoner.

Scenekunsten blomstrer. På Hamar var det for eksempel nylig mulig å
se Molières komedie Den gjerrige, mens Artilleriet Produksjoner fredag hadde premiere på
sin spennende og eksperimentelle «dramatisering» av Mannen som ler,
den filosofiske og samfunnskritiske romanen Victor Hugo ga ut i
1868.

Politisk teater

I motsetning til De elendige og Notre-Dame de Paris ble romanen
aldri noen suksess, og fortellingen om gjøgleren Gwynplaine, gutten
som menneskehandlere har vansiret slik at ansiktet hans er stivnet
i et evig glis, er nesten glemt i dag. Men Victor Hugos sterke
angrep på det kapitalistiske system og på en verden der
klassetilhørigheten er avgjørende for menneskeverdet, er dessverre
like aktuelt i vår tid som den gangen.

Artilleriet Produksjoners sceneversjon er ikke bare slagkraftig
politisk teater, ikke minst i vår globaliserte verden, den
originale dramatiseringen gjør den også til innovativ og annerledes
scenekunst.

Når dørene åpnes, får tilskuerne beskjed om å gå helt opp på
scenen, der de fleste får plass rundt et massivt langbord, mens
noen sitter på en stolrad bakenfor. En kvinne tar ordet. Det er
skuespiller Solveig Laland Mohn, som sammen med kveldens scenograf
og kostymetegner Marianne Stranger, også driver Artilleriet
Produksjoner.

Hun forteller om deres første møte med Mannen som ler, den gangen
de som unge gikk på Kippersund-familiens teaterskole på Stensli, og
satt samlet rundt bordet mens romanen ble lest høyt for dem.

Trukket inn

Nærmest uten å merke det blir vi trukket inn i samme
virkelighet: Torleif Kippersund begynner å lese fra boken, om de
skumle comprachicos, som kjøpte barn og solgte dem igjen etter å ha
misdannet og vansiret dem. For den gangen, og det er ikke så lenge
siden, syntes folk det var både morsomt og spennende å se mennesker
med misdannelser, det var «de lykkeliges utnyttelse av de
ulykkelige». Så stiger Anders Kippersund opp på bordet, som brått
forandrer seg til å bli scenen der en rekke dramatiske opptrinn i
løpet av to og en halv time driver handlingen fram mot klimaks og
etterfølgende tragisk slutt.

Solveig Laland Moen gir en sterk og bærende tolkning av
Gwynplaine fra han som tiåring blir stående alene i verden til han
som voksen blir gjenkjent som rik adelsmann, og får sete i House of
Lords, men etter en kort stund å ha blitt fristet av tittel og
rikdom, velger å vende tilbake til sitt opprinnelige opprørske
jeg.

Anders Kippersund utmerker seg både som elegant engelsk lord og som
den halvstuderte gjøgleren og vandringsmannen Ursus, mannen som tar
til seg både tiårige Gwynplaine og spebarnet Gwynplaine har reddet
fra å fryse ihjel, mens Lydia Popkema er en inntagende blind
ungjente. Et høydepunkt er de tre gjøglernes suksessforestilling
«Det beseirede kaos».

Finstemt veksling

Det spesielle ved Artilleriets sceneversjon er den finstemte
vekslingen mellom høytlesing, gjenfortelling, velspilte teatralske
opptrinn og de medvirkendes egne refleksjoner over teksten de
tolker. Samtidig som dette grepet skaper en viss nødvendig distanse
til en roman som i sine ytre virkemidler er svært typisk for sin
tid, fremhever og aktualiserer det også det allmenngyldige og langt
fra gammeldagse politiske budskapet i Mannen som ler. Med
Gwynplaines egne ord: «Mellom dem som undertrykker og de
undertrykte er det ikke noe annen forskjell enn den stilling de
inntar i samfunnet».

Klassiske teatereffekter som lyd og lys utnyttes maksimalt, og
styrker teaterillusjonen effektivt når det er nødvendig. Regissør
Thomas Holtermann Østgaard er et nytt navn, og etter denne både
underholdende og tankevekkende sceneversjonen av Mannen som ler
blir det spennende å følge ham videre.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. november og er
gjengitt med tillatelse fra forfatteren.