Bilde: Ny norsk dans

Saktmodig forsoning med fortiden

Hege Haagenruds Så tag nu mina händer på Showbox på Black
Box Teater er en velkomponert, sterk og stillferdig
danseforestilling, med vibrerende undertoner av vemod. Haagenrud
vil vi se mer til, mener scenekunst.no/danseinfo.nos
anmelder.

Forestillingens navn: Så tag nu mina händer

Spillested: på Showbox på Black Box
Teater

Koreografi og regi: Hege Haagenrud

Medvirkende: Marianne Haugli og Vilde Viktoria
Madsen

Film: Lars Petter Pettersen

Musikk: Rebekka Karijord

”Så tag nu mina händer och led Du mig, att saligt hem jag länder o
Gud, till Dig.” Et lite barn leser dikt på inn og utpust så bare
enkelte ord oppfattes. Men Hege Haagenruds velregisserte
forestilling Så tag nu mina händer, viser tydelig hennes
motivering for og tolkning av Julia von Hausmanns salme fra
1860-tallet.

Sensuelt

Haagenrud underbygger forestillingens tittel med enkle og
elegante grep av dans, film og musikk. Så tag nu mina händer
går i svart og hvitt, grått og blått. Forestillingens stille ferd
lodder dypt med vibrerende undertoner av vemod. Rebekka Karijord
har komponert den sensuelle musikken bl.a. ved å hviske fram salmen
og deretter dekonstruere stemmelyden. De velskolerte danserne
Marianne Haugli og Vilde Viktoria Madsen har søskenlikhet, noe
Haagenrud bruker for hva det er verdt.

En av dem kommer ut av mørket og stiller seg i
lyset på scenen. Hun rekker opp begge hendene og oppdager fingrene
formet som til velsignelse. Med denne gesten begynner og slutter
Så tag nu mina händer. I soloen som følger innledningsvis,
blir de muskuløse benas artikulerte bevegelser det bærende
elementet. Dansen avslører at ikke bare kjolen, men til og med
trusa er 1930-talls modell: Forestillingen er gjennomført fra
innerst til ytterst.

Lars Petter Pettersens poetiske svart-hvitt film
fra ”barndommen” projiseres på en stor skjerm på bakveggen: To små
søstre dekker av og på bordet med dukkeservise. Senere ser vi en
dame i fullfigur alene i en stue. Hun flytter frenetisk rundt på
puter i sofagruppen fra forrige århundre. Barnas lek har blitt til
den voksnes tvangsmessige støv på hjernen. Danseren observerer
scenene fra fortiden spille seg ut på filmen.

Synet bedrar

Haagenruds geniale grep er å la danseren fra scenen besøke damen
i filmen. I det øyeblikket danseren forsvinner bak lerretet, trer
bildet av henne i uforminsket størrelse inn på skjermen. Timingen
er troverdig og synet bedrar. Vi vet at danseren gjemmer seg bak
lerettet. Vi ser at hun står i stua og betrakter den hektiske fruen
som ikke enser sitt besøk fra en annen tid. Danseren forlater
filmen og fortiden og dukker fram fra bak lerretet i samme
stund.

Fortid og nåtid møtes i det damen fra filmen trer
ut av skjermen og inn på scenen. Hun hjelper danseren å utføre
åpningssoloen på nytt. Bendansen får ”armer” som strekkes
forventningsfullt fram i Så tag nu mina händer. Nåtid tar
fortidens hender i sine og blir hel. De gamle møblene viskes ut og
lerretet går i hvitt. Danseren står igjen i utgangsposisjon og
livets dans kan begynne på nytt.

Forsonet tilbakeblikk

Så tag nu mina händer sies å handle om savn og svik, men
forestillingen framstår ikke med den tilbakeskuende sårhet som et
slikt tema skulle tilsi. Haagenrud tegner opp fremtidshåp og et
forholdsvis forsonet tilbakeblikk på fortiden. Spørsmålet blir
hvorfor Så tag nu mina händer profileres som å handle om
savn og svik i programteksten. Er fortid og minner en opptatt
tematikk? Haagenrud føyer seg inn i rekken av profilerte
koreografer som de siste årene har tematisert hukommelse, historie,
men også slektskap. De samme koreografene bruker gjerne utenlandske
titler uten at disse nødvendigvis begrunnes i forestillingen. I lys
av dette kan Så tag nu mina händer virke vel trendy ved
første øyekast. Min overbevisning er at Haagenrud ikke spekulerer i
trender, men forfølger sitt eget sterke og stillferdige
kunstneriske prosjekt som vi vil se mye mer av framover.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER