Bilde: Grusomheten 1

Særgen og virkningsfull scenekunst

Thomasevangeliet er den nyeste oppsetningen til Lars
Øynos særegne gruppe, Grusomhetens Teater. Og det er blitt en sterk
og visuell oppsetning, en annerledes oppfordring til
medmenneskelighet og åpenhet.
Av IdaLou Larsen

En viktig representant for det ikke-institusjonelle teatret er
Lars Øyno og hans Grusomhetens Teater. Gruppen ble etablert i 1992,
og jeg husker fremdeles med glede dens første oppsetning i Oslo,
Fred på Slurpen. Siden har jeg etter beste evne fulgt
Grusomhetens Teater. Jeg har ikke fått med meg alle
forestillingene, men jeg har iallfall gjennom årene opplevd
Woyzeck, Sort sol og Alaska, og selv om Lars
Øynos utgangspunkt hele tiden har vært det samme, Antonin Artauds
”grusomhetens teater”, er jeg blitt imponert og betatt over
mangfoldet i hans sceniske univers.

Veien mot harmoni

Slik også med Thomasevangeliet. Dette evangeliet ble
funnet i Egypt i 1945, og ifølge Svein Wojes programartikkel
inneholder det ingen beretning om Jesu liv, død og oppstandelse,
”ingen korsfestelse, ingen tanke om at Jesus døde for våre synder.
Jesus omtales som en filosof ”. I stedet møter vi ”en
Jesusskikkelse som legger vekt på visdom og innsikt, og at vi
finner Gud gjennom erkjennelse og kunnskap om oss selv”. I tråd med
dette handler Lars Øynos versjon av Thomasevangeliet om det
moderne menneskets vei mot frigjøring og harmoni. Og slik jeg
tolker ham, er barnet selve nøkkelen til denne frigjøringen.
I åpningssekvensene sitter alle stykkets voksne skuespillere
sammenkrøpet i altfor små trekasser langs sidene av scenen. De ser
ut som moderne velkledde ni-til-fire mennesker, men de er knuget og
ufrie, og de jamrer og skriker ut sin vånde: en mann tynges ned av
boklig lærdom, en kvinne prøver å finne trøst i alkoholen. Iblant
våger de forkrøplede skikkelsene seg ut på gulvet, men disharmonien
er total, det understrekes for øvrig av musikken – i den
utstrekning disse menneskene er klar over hverandres eksistens,
viser de en instinktiv og ubegrunnet, men sterk aggressivitet, til
og med tilløpene til erotisk lek mellom mann og kvinne er brutale
og destruktive.
Lars Øyno tøyer denne ubehagelige og skurrende sekvensen til det
ytterste – og jeg sitter spent og undrer meg på hvordan dette skal
gå videre.
Det neste som skjer er at scenen fylles av barn – og de opptrer
ikke disharmonisk, slik de voksne gjør det. Men de er merkelig
innadvendte og fjerne, de virker vanskjøttede og forlatt. Så
begynner tingene å skje: Langsomt og varsomt er det som om det
finner sted en famlende oppvåkning til livet, både hos de voksne og
hos barna. Forsiktig, nærmest nølende nærmer de seg
hverandre.

En tidkrevende prosess

Det er en tidkrevende prosess, og den skjer ikke uten
tilbakeslag. I en rekke forskjellige, men meningsfylte sekvenser,
gjenopprettes forholdet mellom generasjonen, menneskene åpner seg
mot hverandre, og det kulminerer i en fantastisk tivoliscene, en
frydefull blanding av lekende akrobatikk og rituell dans både
voksne og barn opptrer som likeverdige. Og ”moralen” kommer til
slutt: To av de voksne skuespillerne blir igjen på scenen mens de
andre toger ut, og forteller oss – antakelig med ord fra
Thomasevangeliet – at det vi hele tiden leter etter, det er her jo
allerede, og vi skjønner at vi bare må åpne våre sinn og våre
sanser.
I denne oppsetningen bruker ikke Lars Øyno dialog i vanlig
forstand. Men iblant utsier skuespillerne, og da helst barna, en
rekke visdomsord og sentenser fra Thomasevangeliet. Hva som
egentlig sies, forblir ganske uklart, både fordi barna som regel
uttaler dem med fordreid stemme, og fordi utsagnene i seg selv er
gåtefulle som denne som står sentralt i forestillingen, og er
gjengitt i programmet: ”Jesus så noen spebarn som diet./Han sa til
sine disipler:/”Disse små som får bryst/ligner dem som går inn i
riket./De sa til ham:/”Om vi er små/vil vi da komme inn i
riket?”/Jesus sa til dem:/”Når dere gjør de som er to til en/når
dere gjør det indre lik det ytre/og det ytre lik det indre/det som
er over lik det som er under/når dere gjør det mannlige og det
kvinnelige/til ett og det samme/slik at det mannlige ikke er
mannlig/og det kvinnelige ikke er kvinnelig./Når dere gjør øyne i
stedet for et øye/og en hånd i stedet for en hånd/og en fot i
stedet for en fot/et bilde i stedet for et bilde/da skal dere gå
inn i riket”. ”Men nettopp fordi tekstene på en og samme tid er så
underlig fjerne og så velkjente, understreker de den rituelle
katarsis-dimensjonen ved forestillingen.

Helhetlig og sterk

Thomasevangeliet er en helhetlig og visuelt sterk
opplevelse. Det er også en åpen opplevelse, som andre tilskuere
sikkert vil kunne gi andre tolkninger, og jeg skal villig innrømme
at mange av de små, mer fragmenterte episodene som utspilte seg på
scenen, etterlot meg perpleks. Hvorfor førte for eksempel en av
skuespillerne som hadde klatret opp på veggen, en fiolinbue over
lange hvite kniplingsstrimler? Hvilken rolle spilte Tempelridderen
– en sentral skikkelse i et underlig rituale som utspilte seg bak
et grått gasforheng? Og hvorfor kom barna ridende inn på en
uformelig grå enhjørning? Jeg kan ikke svare. Men det gjorde
ingenting: Det gåtefulle og symbolske finner sin naturlige plass i
forestillingen.

Imponerer

De ti barna som medvirker, imponerer, både med sin presisjon og
med sin naturlige opptreden, og de voksne skuespillerne – blant
andre Robert Skjærstad og Hanne Dieserud som har medvirket i mange
av Lars Øynos oppsetninger – behersker fullt ut gruppens helt
spesielle spillestil der kroppsspråk og mimikk naturlig nok er det
viktigste.
Nok en gang har Lars Øyno gått videre i sin særegne utforsking av
scenekunstens muligheter. Jeg ser fram til Grusomhetens Teaters
neste produksjon.
Grusomhetens Teater
Thomasevangeliet
Idé og regi: Lars Øyno
Musikk: Lars Pedersen – WHEN
Scenografi: Thor Eriksen/Christina Lindgren
Kostymer: Christina Lindgren
Medvirkende (voksne): Hanne Dieserud, Robert Skjærstad, Silje
Breivik, Martha Kjørven, Lars Brunborg, Anne Kokkinn, Kristoffer
Hivju, Solveig Sørbø, (barn) Lars Erik Nilsen, Tuva Moen, Kaja
Ringerike, Elias Bakken Johansen, Miriam E. Dieserud, Oskar
Guthushagen, Anna Ladegård, Vilde Olsen Rommetveit, Daniel Aamodt
Brox, Aleksander Thorkildsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER