Foto: Fred-Olav Vatne

Rytmisk volum og kjempende positurer

Det ble mye lyd over lang tid i Oslo-Filharmonien forrige torsdag. Programmet var interessant, og utholdenheten imponerende. Men sjefdirigent Klaus Mäkelä må ikke glemme verdien av det intime pianissimo, skriver Emil Bernhardt.

Med en siste feiende gestus avsluttet Oslo-Filharmonien og sjefdirigent Klaus Mäkelä konserten som hadde fått overskriften «Forbudt musikk og undertrykte følelser» torsdag kveld. Emosjonell reservasjon var muligens ikke det første man tenkte på etter dette programmet, hvor den ene svimlende kaskaden etter den andre ble slynget ut med rytmisk slagferdighet på maksimalt volum. Konserten var lang og krevende, men interessant og gjennomtenkt satt sammen. Her var hele to omfattende samtidsverk kombinert med Sjostakovitsj’ skjebnetunge første fiolinkonsert samt et av den musikalske ekspresjonismens absolutte høydepunkter, Béla Bartóks suite fra pantomimen «Den mirakuløse mandarin». Mäkelä viste nok en gang vilje til å tenke stort, og selv om kreftene nok var strukket til bristepunktet, er det ingen grunn til å spare på entusiasmen for hva den unge finnen setter i spill.

Kompleks groove
Det hele åpnet fyndig og direkte med verket Perú Negro av den peruanske komponisten Jimmy López Bellido (f. 1978). Over lange strekk med til dels komplekst vekslende rytmiske formasjoner, om enn med tydelig øre for den fengende grooven, knytter Bellido forbindelser til folkemusikken i hjemlandet. Han arbeider med energisk kjærlighet og sjenerøs bruk av orkesterets muligheter. Og uten at det skorter på kompositorisk raffinement, er det omfavnelsen av det rytmiske, heller enn en typisk europeisk distanse, som skaper utfordringer. Både orkester og dirigent gjorde utvilsomt sitt for å få fot i dette svakt fremmede landskapet, og selv om det ble noe litt tilkjempet over fremføringen, etterlot både verk og innsats – over nærmere tyve minutter – et intenst inntrykk.

Mørk virtuositet
Med Dmitrij Sjostakovitsj’ (1906–1975) første fiolinkonsert, skrevet i årene 1947-48, men ikke urfremført før i 1955 (etter Stalins død i 1953), er vi definitivt over i et annet leie. Det nesten symfoniske verket innledes lavmælt og innadvendt, selv om både pågående og burleske partier i økende grad skal gjøre seg gjeldende. Kveldens solist, den litauisk-fødte stjernen Julian Rachlin, var fokusert og til stede fra de dype åpningslinjene. Men mer enn å hengi seg til Sjostakovitsj’ ettertenksomhet, skulle han gjennom satsene, med kjempende gester, heller jakte på det som måtte være av solistisk virtuositet i denne mørke materien. Prestasjonen var utvilsomt imponerende, og fiolinistiske grunnpositurer får vi med Rachlin i rikt monn. Jeg spør meg likevel hvor presist han treffer karakteren i verket, og hvordan det egentlig fordeler seg mellom skuespill og musikalsk innsikt. Det er riktignok en krevende konsert å overskue, ikke minst for solisten som er i aksjon det meste av tiden. Men noen dypere berøring ble det aldri snakk om for min del.

Nye gjesp
Det heller langdryge Vista fra 2019 av finske Kaija Saariaho (f. 1952) får jeg, for å være ærlig, heller ikke videre tak på. Saariaho, som gjennom de seneste årene er blitt holdt frem som noe av et unikum blant samtidens komponister, behersker utvilsomt orkestermediet og skriver ut klangflater og valører som både er raffinerte og tilgjengelige. Ved nærmere lytting blir jeg imidlertid stadig skuffet over stoffets flegmatiske mangel på friksjon, som om verkene går over i en slags selvoppløsende tendens som bare tiltar jo nærmere man kommer. Hva er det de vil i sin utflytende lengde – i dette tilfellet nærmere tredve minutter? Og hvorfor denne luftige opphausingen av denne komponisten?

Bartók i hundre
Da tiden var inne for et av tidligmodernismens mest hardtslående og uttrykkssterke orkesterverk, Béla Bartóks (1881–1945) Suite fra «Den mirakuløse mandarin», så jeg derfor frem til et etterlengtet stykke musikalsk substans. Det skandaleomsuste verket, som på grunn av sin moralsk tvilsomme handling ble forbudt etter urfremføringen i Köln i 1926, gir oss Bartók fra hans krasseste og mest ekspressive side. Det folkemusikalske er for en gangs skyld satt på vent, men uten at hverken fargene, de slående situasjonene eller den suverene formbeherskelsen er svekket, kanskje snarere tvert imot. Det hele er heftig, sterkt, ytterst krevende og gjennomgående orkestralt virtuost. Og det omfattende musikalske apparatet var kanskje også nettopp det som reddet denne fremføringen. Klaus Mäkelä sparte ikke på energien, men formelig gjøv løs på de nærmest massive teksturene med usvikelig intensitet. Orkesteret svarte med glødende uttrykksvilje, og før vi rakk å rette ryggen etter Saariahos søvndyssende vidder, var vi midt inne i det herlige kaos.

Men dessverre: Det skulle gå fort, for fort, og knapt en detalj var å høre. Nyansene og klarheten uteble, og selv om man skal være godt trent for å riste av seg et stykke som dette, er prisen at den dypere energien aldri får festne seg i noe konsentrert og presisert uttrykk. Om det skyldtes tiden de øvrige og hver for seg omfattende verkene krevde under sikkert knappe prøver, er ikke godt å vite. Sikkert er det derimot at mandarinen her fikk sin turboversjon, støyende – og kanskje imponerende på overflaten – men halsbrekkende og unøyaktig for den som kjenner Bartóks finesser.

Svakhetens styrke
Alt dette skal imidlertid ikke frata konserten som helhet dens kvaliteter, særlig med tanke på den uvante, men reflekterte programmeringen. Klaus Mäkelä har som lyttende fortolker i tillegg egenskaper som absolutt er verdt både å merke seg og glede seg over. Det totalt sett noe støyete inntrykket i denne salen er ikke hans feil, men jeg håper virkelig han ikke lar seg overmanne og firer på kravene til intimitet og nøyaktighet. Det er selvsagt krevende å viske fortroligheter til hverandre over distansen av en fotballbane, og jeg har den største sympati med utøvere som kjemper sin daglige kamp, selv for lyttere på bakerste rad. Denne kveldens repertoar sto tydelig i den feiende gestusens tegn. Likevel minner jeg om at lengselen etter det ømmeste pianissimo stadig består, selv blant den rungende orkestermusikkens ivrigste entusiaster.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER