Richard Wagner: «Tristan & Isolde»
Utroverdig pasjon eller dyptloddende kjærlighetshistorie? Les et kort utdrag av anmeldelsen i Dagbladet.
Stykket gjennomstrømmes av lidenskapens dype bølgeslag. Problemet er bare å få oss til å tro på den når fortellingen settes opp på en operascene. Her lykkes ikke Daniel Slater i sin oppsetning av verket, som hadde première på Den Norske Opera
Men det største problemet er det musikalske uttrykksregistret. Robert Gamhills Tristan synger konstant i lidenskapens fortissimo, og griper uavbrutt etter heltetenorens repertoar, også i det mest intime. Karen Fosters Isolde har en flott dramatisk sopran, men også hos hennes savner vi erotikkens kammerspill. I den berømte kjærlighetsduetten i andre akt merkes det i et ufleksibelt foredrag hos begge, forsterket av stive blikk rettet mot John Fiore på dirigentplass i grava.
Fra husets eget solistensemble gjør Ole Jørgen Kristiansen en fin vokal innsats som Kurwenal. Og Magne Fremmerlid gjør en av sine fineste prestasjoner noensinne som Kong Marke.
Av rettighetsårsaker gjengir vi ikke hele anmeldelsen, som du finner i dagens papirutgave av Dagbladet.
