Foto: Terkel Eikemo

Prosessorientert gåtur

Det er raust hvordan kompaniet bak “Gåologi” inviterer publikum tett på prosessen ved å spille forestillinger hjemme hos folk, men deltakelsen føles påtvunget.

Når minibussen som frakter publikum til forestillingen Gåologi: Hjemmearrangement II svinger inn på en liten gårdsplass foran et hvitmalt hus etter en halvtimes kjøretur, er bykjernens støy byttet ut med stillheten til svingete veier, utsikten til fjell og langstrakte, grønne jorder. Det er andre gang jeg ser forestillingen som spilles hjemme i stua hos en familie og er del av prosjektet Gåologi. Siden sommeren 2020 har musikerne og komponistene Eva Pfitzenmaier og Alwynne Pritchard gått utallige turer i Bergen kommune hver for seg, og underveis har de tatt lydopptak, samlet på gjenstander og skrevet brev til hverandre. Med dette som utgangspunkt har Gåologi blitt en serie med flere arrangementer. Et av disse er forestillingen som spilles tre ganger i tre forskjellige bergenshjem.

Tekst og musikk i intimt format
Både Pfitzenmaier og Pritchard er allsidige utøvere som jobber i krysningspunktene mellom ulike kunstneriske uttrykksformer. Fra før har de gjort flere sceniske prosjekter på hver sin kant der bevegelse, tekst og det performative er minst like viktig som det musikalske. I Gåologi bruker de det de har samlet i en helhet som gir meg en opplevelse av å kikke inn i et bevegelig arkiv som endrer seg fra øyeblikk til øyeblikk. Gåologi befinner seg et sted i grenseland mellom konsert og teater, og tematisk kretser alle tekstene rundt det å gå. De mange flyktige tankestrømmene som dukker opp når man forflytter seg fysisk og oppdager nye steder, løper som en rød tråd gjennom forestillingen.

Det intime formatet og oppsettet gjør at publikum umiddelbart lukkes inne og omsluttes av den akustiske lyden og stemmene i rommet. Musiker Ole André Farstad, som spiller både gitar og banjo, sitter bak publikum, men Pritchard og Pfitzenmaier er plassert bak et kraftig trebord rett foran. På bordet ligger instrumentene Pfitzenmaier trakterer: en taishgoto, et japansk strenginstrument med knapper, en ungarsk sitar og en autoharpe. På kaminen til venstre for utøverne står to små høyttalere og en liten skjerm. Jeg får plutselig øye på to kassettspillere som er plassert på hver sin side av utøverne, og på gulvet bak dem oppdager jeg en håndmikser og en elektrisk tannbørste som etter hvert brukes til å lage lydeffekter. Gjennom elementer som Pritchards fiolinspill der hun lager støy og plukker på strengene i tillegg til å bruke buen, klimpringen fra en liten spilledåse og lydene fra autoharpen som manipuleres med ulike objekter, oppstår det lydlandskaper med stadig skiftende teksturer man kan forsvinne inn i.

På vandringer
Flere ganger forbauser det meg hvordan utøverne klarer å samle det løst sammenknyttede materialet til en helhet som ikke faller fra hverandre. Øyeblikkskildringer av gåturer i diktform på norsk og engelsk glir sømløst over og inn i instrumentlydene og små sanger og avløses av flere uhøytidelige anekdoter som bryter med resten av materialet der Pritchard og Pfitzenmaier står foran publikum på gulvet og forteller om gåstiler, den indre stemmen vi alle har i hodet eller fabulerer om turskjørt med fiskekroker og magneter som samler opp alt på veien. Par med sko i ulik størrelse, form og farge stilles opp foran oss på gulvet.

Publikumskontrakten som etableres fra begynnelsen av holder bruddstykkene av idéer sammen. Til klangen av lange, utholdte, dissonerende klanger og akkorder fra authoharpen og gitaren reiser samtlige av husets beboere seg fra plassene sine og henter ulike, små objekter fra stua som de plasserer ytterst på trebordet der utøverne sitter. Blant objektene er det en liten vase og en håndmalt matrosjka-dukke publikum blir bedt om å navngi underveis. Objektene representerer kvinnelige karakterer som alle legger ut på gåturer i en fortelling utøverne vender tilbake til gjennom hele forestillingen. Dette grepet skaper en konkret ramme rundt det episodiske, fragmentariske innholdet. Videre åpner det for et metanivå der utøverne leker seg med relasjonen til publikum og sine egne roller. Jeg blir sittende å tenke at fortellingene handler like mye om dem som om oss, og det gjør meg nysgjerrig.

Oppramsende
Det er samtidig en klar svakhet at flertallet av diktene og tekstene er så oppramsende og generelle. Store deler av innholdet blir anonymt. Utøverne klarer bare glimtvis å bevege seg inn i de spesifikke detaljene ved landskapene og situasjonene de skildrer. Selv om de leker seg med rytmer, pauser, bokstavrim og lyden av ordene gjennom skiftende dynamikk og stemmebruk, forblir den tekstlige verdenen litt flat. Til tross for at steder som Solheimsviken og Møllendal nevnes underveis, og setninger som «fjellene i vest opp på rekke som buekorps» uttales, er det lite i tekstene som knytter dem til Bergens særegne topografi.

  Pfitzenmaier inviterer for eksempel publikum inn i sin tankestrøm ved å lese live til et opptak av byens mange lyder og flere versjoner av sin egen stemme på to kassettspillere med denne teksten: «Maybe she will walk up a mountain/ Or maybe she will get lost in the maze of corridors in the hospital steeling puddingcups from the patients […] Or maybe I will get lost in the temptations of the shopping center, consumer heaven/ Lost between endless amounts of clothes I don’t yet have and other things I don’t need/ Forgetting entirely who I am where I am and why I am here». Tematisk lekes det med hvordan man kan miste seg selv, men jeg er overrasket over hvor lite som skjer. Det samme gjelder når Pritchard og Pfitzenmaier veksler på å lese hver sine tekstbiter om hverandre – det ene er en oversikt med enkle beskrivelser av mennesker jeget har observert på gaten, det andre er en refleksjon over å være fotgjenger i bilismens tidsalder. Dette er interessante idéer i seg selv, men de mangler grundigere bearbeidelse.

Forbindelser og fellesskap
Kanskje er det et poeng for utøverne å overføre det flyktige, retningsløse og innfallsbaserte de har kjent på når de har gått tur til forestillingens format. Det er utvilsomt noe raust og sjarmerende med å inkludere publikum i et prosessorientert arbeid. Likevel savner jeg at de tar det et nivå videre. På bordet foran utøverne står en stabel bøker de har med seg, men jeg har ikke inntrykk av at de har forsøkt å gå i dialog med den rikholdige litteraturen som kretser rundt det å gå. En slik innfallsvinkel kunne bidratt til å gi flere nyanserte perspektiver til forestillingens tematikk.

Mot slutten sendes to ark rundt blant publikum. Alle må skrive hver sin setning basert på et ord sidemannen har skrevet før en. Når arkene helt til sist henges opp ved kaminen i stua, har publikum skrevet en historie sammen. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva denne oppfordringen til deltakelse egentlig innebærer, men jeg ser det som et forsøk på å problematisere hvilke fellesskap og forbindelser som kan oppstå mellom mennesker. Samtidig er arbeidet ganske innadvendt fordi selve gå-prosjektet der utøverne har gått rundt alene først og fremst virker som en personlig prosess der publikum ikke er så viktige som medskapere. De to versjonene av forestillingen jeg har sett er så godt som identiske, men i første forestilling var publikum invitert til å bli værende, spise lunsj og delta i et verksted der vi laget grafiske partiturer av å klippe og lime sammen kart, samt at to stasjoner med lydopptak, brev og en film var mulig å besøke før og etter forestillingen. Det kan hende intensjonen har vært å åpne prosjektet ved å ta det hjem til folk, men for meg er resultatet det motsatte da den intime og private siden av prosjektet forsterkes ved valg av spilleplass. Resultatet er at publikumsdeltakelsen føles påtvunget og at jeg lengter etter å bli invitert lenger inn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER