Profesjonelt amatørkor

8. september 1921 ble Filharmonisk Selskabs Kor, nå Oslo Filharmoniske Kor (OFK), stiftet. 7. januar 1922 hadde de sin første konsert. 100-årsjubileet skulle egentlig markeres 22. januar i år, men ble som så mye annet utsatt på grunn av koronapandemien. Først 9. desember kunne konfettien regne over kor og publikum, etter en festkonsert som viste frem koret fra alle sider.

Frivillig innsats
Oslo-filharmonien og koret opptrer side om side, med den store forskjellen at orkesteret består av fast ansatte yrkesmusikere, mens koret er amatører. Det kan virke paradoksalt, men for å matche orkesteret i fylde og styrke må filharmoniske kor være store. OFK har rundt 100 medlemmer, og det sier seg selv at det ikke er noen enkel sak å slenge på lønnsutgifter til 100 sangere, som kanskje ville koste noe sånt som 80 millioner i året – rett oppunder halvparten av Oslo-filharmoniens totale budsjett. Helprofesjonelle kor i den størrelsen vokser ikke på trær – også ved noen av Europas fremste orkestre er de tilhørende korene amatører, som for eksempel London Symphony Orchestra og Berlinerfilharmonikerne.

Glansnumre i vanskelig akustikk
Konserten åpnet med en urfremføring: Komponist, pianist og organist Trond Lindheim, korets repetitør gjennom en årrekke, har skrevet 100 års oeffkåsomhet – en artig blanding av supportersang og fanfare. Ellers besto første avdeling av typiske «glansnumre» for kor og orkester, som blant annet Verdis Stabat Mater og «Hymne og triumfmarsj» fra Aida, og utdrag fra Händels Messias.

Her stod koret på sine vante plasser på kortribunene bak orkesteret, og selv om Cathrine Winnes ledet kor og orkester med stø hånd og balansen relativt sett var god, var lydbildet preget av noen av de vanlige problemene: På grunn av den vanskelige akustikken i salen drukner deler av lyden av koret i orkesteret. Iblant forsvinner kompleksiteten i korklangen, og bruddstykker av lyd, stemmegrupper og stemmeføringer høres ofte bedre enn helheten. Den store avstanden mellom kor og dirigent skaper også utfordringer med presisjonen.

Skreddersydd presentasjon
I pausen tenkte jeg det var synd at koret ikke fikk bedre forutsetninger på sin egen jubileumskonsert, men det var det selvsagt ikke bare jeg som hadde tenkt på. I annen avdeling gjorde koret to verk a cappella helt forrest på scenen – Knut Nystedts Prayers of Kirkegaard og Immortal Bach, dirigert av korets dirigent gjennom 15 år, Øystein Fevang. Da fikk de endelig vist hva de kan. Deres store styrke er en gjennomarbeidet, samsunget kjerne, som kommer spesielt tydelig frem når alle stemmegruppene synger sammen. Når de ikke drukner bak orkesteret, får vi også høre hvilken kraft og lydstyrke som bor i dem, i tillegg til et rikt spenn av klanglige nyanser og dynamisk variasjon. I verk nummer to spredte de seg ut langs hele scenekanten og oppover langsmed veggene på hver side av salen, og selv ikke denne langt mer utfordrende plasseringen kunne rokke ved det solide klangbildet.

Når OFK synger med orkesteret, er det ikke Fevang som står på podiet. Hans viktigste jobb er innøvingen – på konserten er det orkesterdirigenten som har ansvaret. Imidlertid har OFK også en selvstendig konsert- og turnévirksomhet med mye a cappella-repertoar, med Fevang som dirigent, og den kontakten han har med koret, og lydhørheten begge veier, er virkelig til å ta og føle på i disse to stykkene.

Andre avdeling inneholdt også kveldens andre urfremføring – Eva Holm Foosnæs sin Ode til gleden – en tonsetting av André Bjerkes gjendiktning av Schillers An die Freude og et nikk til den kjente passasjen i Beethovens niende symfoni. Verket fremstår som en vellykket veksling mellom svevende overjordiske klanger og kortere fragmenter, som med ujevne mellomrom samler seg i nedadgående glissando-bevegelser.

Konsertens avslutning var inspirert av «Last Night of the Proms», den uhøytidelige slutten på den kjente musikkfestivalen BBC Proms. Edward Elgars «Pomp and Circumstance No. 1» ble spilt med tilhørende allsang av «Land of Hope and Glory», og publikum fikk utdelt bursdagshatter og festfløyter.

Musikk-«kjendis» søkes
En liten kjepphest til slutt: Kveldens konferansier var komiker Hasse Hope. Allerede da jeg så navnet hans i forhåndsomtalen, stusset jeg over valget. Hva er det med denne hangen til krampaktig tilgjengeliggjøring ved å klistre på en kjendis? Da Komponistforeningen ble 100 år i 2017, var Hopes konferansiergjerning på KORKs jubileumskonsertpreget av samlebånd og autopilot. Som en del av Oslo-filharmoniens markering av sitt eget 100-årsjublieum i 2019, holdt orkesteret utendørskonserter i ulike bydeler i Oslo. Der var det komiker og programleder Siri Kristiansen som fikk rollen som «folkelig alibi», og hun brukte mye av sin tid på scenen til å snakke om hvor rart, sært og smalt klassisk musikk er. Denne fellen gikk absolutt ikke Hope i, det skal sies – bortsett fra en litt malplassert Paul McCartney-imitasjon gjorde han i grunnen ikke så mye av seg. Jeg forstår likevel ikke helt hva hans tydelige outsider-posisjon skal bidra med, annet enn den åpenbare potensielle trekkplaster-effekten. Han er tydelig på bortebane, og først og fremst bidrar hans innøvde og konsentrerte uttale av verk og komponister til å markere skillet mellom «klassisk-bobla» og verden utenfor, snarere enn å rive det ned.

Her er en vill idé til neste jubileum: Hva med å finne en morsom, lettbeint og scenevant konferansier som har inngående kjennskap til den aktuelle jubilanten? Tilgjengeliggjøring og brobygging er ikke avhengig av et blikk utenfra, det kan like gjerne – for ikke å si heller – være formidling av innsidekunnskap med lav terskel og høy entusiasme.