Ganesh Versus the Third Reich. Foto: Jeff Busby

Prisvinnere som trojansk hest

Back to Back Theatre, vinner av Den internasjonale Ibsenprisen, iscenesetter teatret som ideologisk arena.

Da jeg for nærmere tjue år siden tok mitt første emne i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, husker jeg at det var en liten enklave i studentgruppa som var veldig opptatt av skjult teater. Skjult, eller usynlig teater, er et konsept hentet fra den brasilianske teaterskaperen og aktivisten Augusto Boal som går ut på at man viser undertrykkende situasjoner i offentligheten – uten at publikum forstår at det er teater. Men enda rarere er det egentlig at jeg kommer til å tenke på dette mens jeg sitter midtveis inn i Back to Back Theatres andre gjestespill, Ganesh Versus the Third Reich på Nationaltheatrets hovedscene. Stort synligere teater blir det liksom ikke enn på den scenen med sin gullforgylte dekor og røde fløyelsseter. Og likevel, når jeg en liten time senere går ut fra Nationaltheatret, kan jeg ikke helt fri meg fra følelsen av å ha vært vitne til et slags intrikat usynlig teater. Det er som om vi i publikum tror vi har sett en forestilling mens vi egentlig nettopp har gjennomgått en skjult workshop hvor teatrets undertrykkende normativitetsmekanismer er blitt vist fram for oss og våre reaksjoner er blitt testet, og jeg er ikke fullstendig sikker på at vi har fått bestått på den testen.

Ibsenprisen
Det australske teaterkompaniet Back to Back Theatre er årets vinner av Den internasjonale Ibsenprisen. Prisen deles ut annethvert år, og er (målt i penger) visstnok den ‘største’ teaterprisen i verden. (Det er noe veldig flaut over å tilhøre en nasjon som har så store mindreverdighetskomplekser at vi klasker i bordet 2,5 millioner kroner for å kunne påberope oss å ha den største teaterprisen). Prisen er statlig finansiert og ble opprettet i 2007, året etter den store markeringen av at det var hundre år siden Ibsens død. I 2008 ble den delt ut for første gang til Peter Brook. Allerede året etter ble prisen delt ut på nytt, til Ariane Mnouchkine fra Théâtre du Soleil (2009). Men siden 2010, da prisen ble tildelt Jon Fosse, har den vært delt ut annethvert år: Heiner Goebbells (2012), Peter Handke (2014), Forced Entertainment (2016), Christoph Marthaler (2018) og Taylor Mac (2020). Komitéen består av seks medlemmer, som utnevnes av kulturdepartementet. Nåværende komité har Ingrid Lorentzen som leder og Hilkka-Liisa Iivanainen, Maria Delgado, Roman Dolzhanskiy, Kristian Seltun og Erika Fischer-Lichte som medlemmer.

Back to Back Theatre er basert i Geelong i Australia, og selv om de har turnert i en årrekke har de så vidt meg bekjent ikke gjestet Norge tidligere. Kompaniet ble etablert i 1987 og har et ensemble som blir oppfattet som ‘neurodiverse’ og med ‘normbrytende funksjonsvariasjoner’. De er selv forsiktige med å sette merkelapper eller beskrive seg selv og kompaniets medlemmer med disse, noe jeg ønsker å respektere. Men hvis vi bruker det samme språket, så kan man si at flere av kompaniets medlemmer nok blir lest som nevrodiverse, en betegnelse man gjerne bruker som en motsetning til nevrotypisk. Der jeg sannsynligvis vil beskrives som nevrotypisk vil en person med autismespekterdiagnose kunne beskrives som nevrodivers .Noen av medlemmene blir lest som å ha ‘intellektuelt handikap’ – som er en direkte oversettelse av det engelske begrepet, og som benyttes for eksempel på mennesker med Down syndrom. Kompaniets forestillinger iscenesetter samfunnets hierarkiske systemer som er basert på noen bestemte forventninger til intellektuelle og fysiske egenskaper. De samme forventningene kommer kanskje særlig godt til syne i det konvensjonelle teatret, hvor skuespillerne på scenen gjerne har bakgrunn fra de samme utdannelsestradisjonene. I forbindelse med selve prisutdelingen viste Back to Back Theatre to gjestespill: The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes (2019) i Kanonhallen og Ganesh Versus the Third Reich (2009) på Nationaltheatrets hovedscene.

Behind the scenes-estetikk
Begge forestillingene har en slags ‘behind the scenes’-estetikk og form. The Shadow Whose Prey the Hunter Becomesutspiller seg i planleggingen og gjennomføringen av et folkemøte, mens vi i Ganesh Versus the Third Reich ser teaterprøver. Begge forestillingene har flere fiktive lag – flere enn jeg kan rekke å skrive om her, og jeg er ikke en gang helt sikker på at jeg har klart å identifisere alle.

I The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes lages det en rammefortelling om tre personer (Scott, Sarah og Simon) som forbereder seg til et folkemøte med diskusjon av saker og fordeling av oppgaver. Forestillingen åpner med en samtale om seksuell trakassering og hvor man har lov til å berøre egen og andres kropper i offentlig rom (svar: helst ingen berøring overhodet). Deretter går det over i en metasamtale om bruk av teksting. Én av utøverne finner det støtende og forstyrrende at replikkene deres vises som tekst parallelt med at de fremsies mens en av de andre argumenterer med at det ellers kan være vanskelig for publikum å høre eller forstå det som blir sagt. Store deler av forestillingen er diskusjoner og forhandlinger om hvordan utøverne blir fremstilt og lest, om hvordan deres intellektuelle handikap blir forstått av samfunnet. Replikkene faller lett, og samtalene har en syrlig humor som fremkaller mye latter underveis.

Rammefortelllingen i Ganesh Versus the Third Reich er et kompani som holder på å øve inn en forestilling, og her møter vi fem utøvere; fire skuespillere og én regissør. Forestillingen de øver på handler om den hinduiske guden Ganesha (med elefanthode) som reiser til Tyskland under andre verdenskrig for å ta tilbake hakekorset – som opprinnelig er et hinduisk symbol. Teaterprøveformatet gjør at vi veksler mellom å se utøverne spille ut scener fra den planlagte forestillingen– og også tre ut av disse rollene og spille ‘seg selv’ når de diskuterer både teaterprosessen og selve scenene. Scenografisk gjør begge forestillingene lite bruk av objekter, utover noen enkle stoler og bord, og scenetepper. Utøverne er kledd i hverdagslige kostymer, og siden karakterene på scenen har samme navn som skuespilleren som spiller dem, får man nesten inntrykk av at de bare vandret inn på scenen og startet en samtale. Lyddesignet kunne derimot vært hentet fra en Hollywood-film med sine følelsesmanipulerende egenskaper.

The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes. Foto: Zan Wimberley

Didaktisk innføring
Back to Back gir meg følelsen av å inngå i et didaktisk opplegg. På sine egne nettsider beskriver de seg som et kompani som utforsker antakelser om hva det er mulig å gjøre i teatret – samt mer generelle antakelser vi har om oss selv og andre. Og det er dette dramaturgiske utgangspunktet som i bunn og grunn ender opp med å iscenesette oss i salen, huset vi sitter og i teatertradisjonen det inngår i. Diskusjonene i Ganesh handler om hvem som egner seg i hvilken rolle, hva man kan og ikke kan, og det hele ledes av en mildt sagt manipulerende regissør.

I begge forestillingene ligger premisset om å utfordre teaterets normativitetsfremstilling og hvordan samfunnet generelt forholder seg til ‘intellectual disability’. Ikke siden jeg så Kjersti Horns Styrtet engel i 2013 på samme scene har jeg sett institusjonsteatrets menneske- og verdensfremstilling blitt avkledd som perverst på så presist vis. Det er en fremvisning av hvordan vi leser noen som handikappet ut fra en antakelse eller felles overenskomst om hva det vil si å være ‘funksjonsfrisk’. Jeg tar meg i å lete etter dekkende begreper mens jeg skriver. Er for eksempel ‘funksjonsvariasjon’ et godt begrep, eller opprettholder også det de samme hierarkiene som Back to Back Theatre forsøker å løse opp? Kanskje må det forstås litt på samme måte som adjektivet ‘normativ’ som fastsetter hvordan noe skal være. At for eksempel en kropp anses som normativ betyr ikke at det er den mest representative kroppen, men at det er slik vi mener en kropp bør se ut. Slik jeg forstår Back to Back Theatre ønsker de å avkle dette idealet som det egentlige abnorme. Gjennom å peke på det som skiller seg synlig fra det normative opprettholder vi det, og dermed opprettholder vi også ideologi gjennom estetikk. Jeg tenker at ‘funksjonsvariasjon’ er et bedre og mer åpent begrep enn ‘nevrotypisk’ som jo viser at noe regnes som det normale og noe annet som avvik.

Sakte lytting og aktivisme
I artikkelen «Slow Listening» fra 2020 skriver teaterforskeren Helena Grehan om ‘langsom lytting’ som det å forsøke å forstå det som faktisk blir sagt. Langsom lytting er en prosess som tar tid ettersom man ikke skal forsøke å tilpasse det man hører til det man selv allerede mener, men være oppmerksom overfor det som blir sagt og hva det kan bety. Denne teksten kommer fra et opplevd motsatt sted: Hjernen min jobber på høygir og i et kjempetempo i et forsøk på å ta inn alt det Back to Back Theatre har kastet mot meg fra scenen og som jeg så skal forsøke å sammenfatte i korthet.

Back to Back Theatre avkler teatret som en arena med en snever fremstilling av hva det vil si å være menneske. Og under den stående applausen etter Ganesh Versus the Third Reich føles den jublende stemningen helt uberettiget. Ikke fordi kompaniet ikke fortjener stående applaus – for det gjør de – men fordi jeg ikke helt klarer å fri meg fra følelsen av at vi klapper for oss selv. Og det er her følelsen av å ha deltatt i et usynlig teater, midt i det kjempesynlige nasjonale teatret, melder seg.  At mens kompaniet har pekt på oss og teaterpraksisen vi inngår i og sagt «dette er fucked up», så har vi smilt og nikket og ledd og klappet i hendene. Det er litt som et karneval – at vi har kost oss med dette fordi det er et avbrekk, noe som bare skjer én gang. Så gjenstår det å se om tildelingen av årets internasjonale Ibsenpris også kan være aktivistisk, at vi sakte kan lytte til Back to Back Theatre og se på egen praksis, eller om det blir stående som avviket som lar oss opprettholde normen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER