Politisk basisfinansiering
For noen dager siden kom nyheten om at Jo Strømgren Kompani (JSK) og Verdensteatret får basisfinansiering i to år til. Hva er det egentlig som har skjedd?
For de av oss som er avhengig av støtte fra Kulturrådet og i tillegg er tilhengere av rause offentlige støtteordninger til kunst er det ingenting annet å gjøre enn å være glade for at potten for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper har økt. Det er imidlertid noe rart, eller i hvert fall uvanlig, ved årets tildelinger.
I årets forslag til statsbudsjett lå det en økning av norsk kulturfond på syv millioner kroner. Da kulturminister Trine Skei Grande la frem kulturbudsjettet 8. oktober sa hun at hun ikke kunne diktere hva Kulturrådet skulle bevilge penger til, men at de nå hadde midler til å redde JSK hvis de ville. Under en måned etter gjør rådet akkurat det.
Kulturrådet har hatt en uformell regel om at 12 år skal være grensen for hvor lenge man kan motta basisfinansiering. JSK og Verdensteatret har nådd denne grensen, og det har derfor vært usikkert hva om skal skje med finansieringen i fremtiden. Da basisfinansiering ble innført var det nettopp på initiativ fra daværende kulturminister Trond Giske for å sikre langsiktig støtte til JSK. Det skapte store diskusjoner om prinsippet om armlengdes avstand og hvilken myndighet en kulturminister hadde til å detaljstyre Kulturrådets bevilgninger.
På spørsmål om det lå politiske føringer i tildelingen til Kulturfondet fra kulturministeren denne gangen svarer scenekunstkonsulent i Kulturrådet Jørgen Knudsen: – Rådet bestemte i rådsmøtet hvordan den nye bevilgningen skulle anvendes. Men det sto en formulering i forslaget til statsbudsjett som sa: ”Det er et særlig behov for å styrke Norsk kulturfonds muligheter til å ivareta etablerte kompanier med en kombinasjon av høy kunstnerisk kvalitet, lang erfaring, internasjonalt nedslagsfelt og høy etterspørsel, samtidig som nye grupper kan komme til.”
Har rådet overkjørt fagutvalgene?
Da fagutvalgene for dans og teater behandlet de innkomne søknadene i denne runden visste ikke de at kulturministeren senere skulle bevilge ekstra midler til ordningen. I pressemeldingen som ble sendt ut etter tildelingen skriver Kulturrådet at ”de friske midlene har rådet valgt å bruke på å gi videre støtte til Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret, selv om de har vært på ordningen i tolv år, som er hovedregelen for hvor lenge man kan motta basisfinansieringsstøtte. I tillegg har Mia Habib Productions kommet inn på ordningen.”
Det hersker altså liten tvil om at det som har skjedd i denne tildelingsrunden er uvanlig. Thorbjørn Gabrielsen, leder av fagutvalget for teater og medlem av rådet, ønsker åpenhet om innstillingene fra fagutvalgene denne gangen. Vanligvis er innstillingene unntatt offentlighet, men denne runden ligner ikke på de andre. Han understreker at utvalgene for dans og teater gjorde sine tilrådninger før de syv millionene kom i forslaget til statsbudsjett. Ifølge Gabrielsen var alle ti medlemmer av de to utvalgene omforent og tilrådte støtte i fire år til Vinge/Müller, fire år til Cirka Teater og to år til Verk Produksjoner. De tilrådte også to år til Verdensteatret selv om de har nådd den såkalte tolvårsregelen for støtte. De tilrådte også avslag til Goksøyr/Martens, Winter Guest, Ingun Bjørnsgård Prosjekt og de tilrådte avslag til Jo Strømgren Kompani. Den eneste forskjellen på JSK og de andre kompaniene her er at de andre fremdeles skal motta støtte i 2019.
Så kom det plutselig syv millioner fra Kulturdepartementet. Gabrielsen sier at Kulturrådet i sin søknad til departementet for 2019 ikke har søkt om mer penger til basisfinansieringsordningen, men om en økning i midler til gjestespill- og arrangørstøtte. Danse- og teatersentrum har imidlertid i mange år jobbet for mer penger til eldre og etablerte kunstnere, men dette ble ikke prioritert i kulturrådets søknad til departementet for 2019.
Som nevnt over står det allikevel rimelig klart i bevilgningen fra kulturministeren at disse pengene skal gå til nettopp dette. Man trenger heller ikke mye fantasi for å forstå at dette skal leses som at pengene bør brukes til å redde Jo Strømgren Kompani. På spørsmål om hva som skjedde med Mia Habib Productions, og hvorfor de fikk støtte når det ikke var en del av tilrådningen fra fagutvalgene, svarer Gabrielsen at de syv millionene skulle bevilges for 2019, og at det etter at det var gitt penger til JSK var rom for ett kompani til. Da valgte rådet, i samtale med fagutvalgsmedlemmer fra de relevante fagutvalgene som var til stede på rådsmøtet, å bevilge disse pengene til Mia Habib.
Politisk bevilgning
Det må understrekes at det alltid er rådet som har siste myndighet i bevilgningsspørsmål, og at de på ingen måte er pålagt å følge fagutvalgenes tilrådning. Det er imidlertid fagutvalgene som sikrer fagfellevurderingen av hvem som til enhver tid får sine søknader innvilget, den kvalitetsvurderingen sikrer Kulturrådets uavhengighet og det gir en trygghet om at vurderingene som gjøres er kunstnerisk, ikke politisk, begrunnet. Når fagutvalgene har tilrådt et avslag til JSK, men ikke til Verdensteatret, er dette en faglig vurdering som ikke bare handler om lengden på støtte. Rådets overprøving av fagutvalgene er da en ren politisk bevilgning, som kommer etter helt klare ønsker fra øverste politiske hold. Trine Skei Grande har snakket om armlengdes avstand. Jeg synes vi må diskutere om den armen ikke begynner å bli litt kort. For her har Trine Skei Grande gjort nesten det samme som sin forgjenger Trond Giske, gitt penger til Kulturrådet som det legges tydelige føringer for at skal gis til JSK.
I pressemeldingen uttaler rådsleder Tone Hansen at de har ”valgt denne løsningen i påvente av nye retningslinjer for basisordningen.” Så selv om det er mulig å lese bevilgningen til JSK politisk, og bevilgningen til Mia Habib som uvanlig, er det svært lite strukturelt og håndfast her. Det er lite som sier noe om hvordan et etablert kompani skal sikres i fremtiden. Å redde JSK er igjen blitt et politisk anliggende, og kompaniet har selv vært svært tydelige på at de trengs å reddes i ulike bønner på sosiale medier, men hvordan kompanier av denne typen skal finansieres i fremtiden sier ingen av bevilgningene, hverken den til kulturfondet over statsbudsjettet eller de til kompaniene fra fondet/rådet, noe om.
Den store forskjellen på denne ekstrabevilgningen til JSK sammenlignet med den Trond Giske gjorde er at det ikke ser ut til å skape presedens som kommer andre kompanier til gode. Selv om vi kanskje kan regne med at tolvårsregelen nå er skrotet er ikke basisfinansieringsordningen noe som kan vokse inn i himmelen. Da må det heller skapes gode politiske ordninger som sier noe om fremtidsmulighetene til kompanier som har vokst ut av basis, og så må vi tviholde på at armen i armlengdes avstand ikke bare er en håndsrekning.
Da synes diskusjonen (her på scenekunst.no og på div facebooksider) om Basisstøtte og de store utfordringene som finnes i det frie og ufrie scenekunstfeltet å ha konkludert: Alle må være hyggeligere mot Mia Habib (som er en meget flott og begavet person og kunstner vil jeg/KJ mene), og kulturrådet har ingen ledelse og ingen plan (men det er fint hvis man kan skrive brev til dem), og kan ikke uttale seg om noe før kanskje om en måneds tid. Og alt dette er godt og hyggelig nytt for absolutt alle. I en slik situasjon har jeg selv annet å holde på med.
Kjære venner,
jeg tok kontakt med Rådet da vi alle så hva som var skjedd, og forstod implikasjonene av dette, og ba de redegjøre både for den merkelige saksbehandlingen, lojaliteten til kulturministeren og mangelen på respekt for fagutvalgene og kunstnerskapene til Mia og Jo dette innebar. I likhet med flere var jeg både sjokkert og noe forbannet over rådets i beste fall totalt manglende kompetanse i denne avgjørelsen, i verste fall direkte lovbrudd. Selvfølgelig gjorde jeg det fordi jeg i likhet med dere mener at denne saken og måten den har blitt behandlet på er under all verdighet, men også for å gjøre de klar over at de nå var nødt til å forklare seg og ta ansvar for sine handlinger, og for at vi skulle unngå den situasjonen som de siste dagene har fått utfolde seg, hvor mistillit får lov å vokse i alle retninger.
Min henvendelse var nok krass, men jeg fikk et svar. I sitt svar til meg har de nå lovet å evaluere og gjennomgå sitt vedtak og kritikkene av det på deres neste rådsmøte. Men i ønske om å kunne stå samlet for et vedtak de gjorde i felleskap har de valgt å la være å uttale seg til de møtes igjen. Med viten om hvor vanskelig det kan være å forsvare et felleskap har jeg respekt for det. Så min oppfording til dem var å i det minste kommunisere ut sin kommunikasjonsstrategi, ta ansvar og be feltet rette sin kritikk mot dem inntil de møtes 13. og 14. desember. Denne henvendelsen ble ikke besvart.
Så nå gjør jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, og offentliggjør denne planen for de, i kjærleik til feltet og Kulturrådet. Inntil deres rådsmøte 13. og 14. desember ber jeg dere inderlig om å rette kritikken deres der den hører hjemme mot rådet, dets medlemmer og sekretariatet. Jeg skal ikke blande meg i om dere gjør det offentlig eller direkte til dem. Poenget er at det er rådet som må forstå at selv om de er et felleskap, og selv om de ikke taler med en stemme, så er de ansvarlige for de vedtakene de fatter. Taushetserklæringen er ikke der for å fjerne oss sitter i Kulturrådets utvalg fra det ansvaret vi er satt å forvalte, eller beskytte oss mot kritikk, den er der for beskytte vår prosess og de kunstnerne som stoler på oss.
Og til dere som skyter på Jo, Mia og hverandre, jeg forstår at dere vil ha svar, men dere gjør en sørgelig sak bare sørgeligere… De fortjener sikker kritikk og bedømmelser de også, det gjør vi alle. Men i rettferdigheten og prinsippfasthetens navn: alt de har gjort i denne saken er å sende en søknad til Kulturrådet.
Beklager hvis det ble oppfattet som et for sterkt personangrep Ine (nei, man blir jo aldri populær av å påvise at folk snakker med flere tunger). Noen prøver å diskutere en avgjørende viktig sak i denne tråden (og det blir jo tidvis litt hurra-meg-rundt, det har du jo i noen grad rett i – og ivaretakelsen av Mia Habib er jo et vektig poeng). Men så skjer det som skjer så ofte i debatter, noen ser sitt snitt til å ville vende debatten til utelukkende å handle om at nå må man være hyggelige her dere! Det vekker min irritasjon. Kanskje for sterk. Jaja. Saken er fortsatt det viktigste etter min mening. Kjør debatt. De som vil være med.
Jeg har full forståelse for det prinsipielle i denne saken men jeg har ikke behov for å overbevise deg om det . Debattstilen din er under pari og det er helt uinteressant å diskutere dette videre i den tonen du nå legger opp til. Dine sedvanlige personangrep tåler jeg helt greit, de får stå for din regning.
Det virker ikke som du forstår saken helt Ine, verken konkret eller prinsipielt.
Det finnes en norsk lov som sier at kulturministeren (eller andre) ikke kan detaljstyre kulturrådets tildelinger.
Grande prøver seg sånn passe kamuflert på det (og det kan ikke forståes på noen annen måte enn at hun ber kulturrådet om å gi basisstøtte til Verdensteatret og Jo Strømgren).
Da har kulturrådet én oppgave: de gir de pengene til dans og teater-utvalget. Som velger, f eks å gi de pengene til en turnestøtteordning (noe som ville være en bedre løsning etter min mening), eller noe annet.
Jeg vil ha store problemer med å tro at det finnes en «liste» i danse- og scenekunstutvalget som sier: hvis verden av en eller annen grunn agerer på en ulovlig måte og drysser masse millioner over Norsk kulturråd – da har vi jammen meg en lang liste her dere med prioritert rekkefølge ift hvem som skal få basisstøtte. Utvalgene har behandlet hvem som skal få basisstøtte. Punktum. Endrer vilkårene seg – ja – da vil de jo måtte behandle saken på nytt da. Den eneste som kan hindre dem i dét er rådet, Norsk kulturråd. Rådet, viser det seg, beslutter dét som passer dem, og viser at de ikke har forståelse, respekt eller innsikt i noen dypere analyser av hvordan man skal agere ift utfordringene i scenekunstfeltet, ikke for armlengdes-avstand-prinsippet, eller hva deres egne to (!) utvalg måtte mene. De gjør det, men tilpasser det liksom litt. De har fått og tatt beskjed fra kulturministeren. I et slikt perspektiv er Habib en «brikke». At utvalgene kan leve med det finner jeg stadig overraskende. Det er bortimot en eksakt kopi av hva som skjedde ift Oslo Danseensemble for ca 18 år siden. Siden gikk det videre nedover med kulturrådet. Og det kulturrådet nå gjør skaper, igjen, presedens for fremtidens kulturministre og «kulturministre» (hvem det nå enn måtte kunne komme til å bli). Og de setter utviklingen, helt konkret, av det norske scenekunstfeltet i revers.
Det virker som du mener at det er helt legitimt å hakke løs på Strømgren («har ikke laget en eneste forestilling av verdi på mange år», eller hva det var du skrev), mens Habib må stå under en særlig beskyttelse. Strømgren er en helt sentral skikkelse i det norske scenekunstfeltet gjennom mer enn 20 år. Han har mottatt basisfinansiering i 12 år. Han bør omtales og behandles med respekt. Man kan ikke si det samme om Habibs cv. Hun kommer inn, gjennom en form for inkurie, og mottar det som høyst sannsynlig innebærer ca 35 millioner kroner. 35 millioner kroner!!! Men, uansett: prinsipielt og faktisk er begge deler like galt. Og hvis du leser dagens innlegg fra danse- og scenekunstutvalget en gang til, vil du kanskje se at de er kritiske til hele basisstøtteordningen. Og det har de god grunn til å være.
Så får det da heller være at du snakker med flere tunger og ønsker å fremstå som kunstnernær og nyansert.
Hei Kai, takk for fint svar. Som sagt, jeg mener dere diskuterer prinsipielle spørsmål om hvordan Rådet agerer og støtter de innspillene. Jeg har ikke noe å tilføre til diskusjonen ettersom jeg mener dere allerede har kommet med en vesentlig og viktig kritikk og det er ikke noe vits i å gjenta den, særlig nå som fagutvalget er på banen. Brevet peker forøvrig på et nytt moment når de skriver at de heller hadde ønsket at ekstra midler gikk til gjestespillstøtte, det er veldig interessant at det ikke er blitt ihensyntatt, men det står i en annen sak, vi får ta diskusjonen der.
Akkurat nå synes jeg det var viktig å ta tak i det jeg skrev, at både du og Karen Foss karakteriserer Mia Habib på en måte som jeg synes er ugrei, selv om jeg forstår bakgrunnen. Fint å se at du følger meg et stykke på vei i det. Det sitter en kunstner på den andre siden og det er mye prat i vårt felt som i andre felt og slike saker kan hefte ved en i lang tid ettersom den er prinsipiell viktig.
Og så har du rett i at jeg omtaler et avslag til Jo Strømgren og kritiserer det kunstneriske nivået på forestillinger jeg har sett de siste årene, på min fb side. Sist så jeg “The road is just a surface” og ellers har jeg fulgt JSK over tid. Det kan være jeg kaster stein i glasshus, men jeg vil si at den kritikken er vesentlig annerledes. JSK fikk et avslag og ville ikke fått basis i denne runden hadde det ikke vært for en departemental øremerking, det virker helt på det rene. Det er andre avslag og tredje hvis man regner med søknad om prosjektstøtte. Mia Habib har slik det fremgår av Kulturrådets brev stått på en liste og rykket opp når det ble mer penger. Det er altså to ulike saker.
Det handler ikke om respekten for JSK, men en kritikk av en kunstnerisk kvalitet som jeg mener det ikke har vært nok fokus på. Det er relevant for saken fordi det handler om fagutvalgets kunstneriske vurdering. At Mia Habib skulle være et ungt, eksperimentelt alibi osv er ikke relevant.
En siste ting, det var dårlig formulert fra min side, jeg skrev det litt annereldes da jeg delte kommentaren på fb. Selvsagt er det ikke vanskelig å få basisfinansiering, den presiseringen har du helt rett i, men måten det skjer på unner jeg ingen, det tror jeg de fleste er enig med meg i.
Kunstnere har anledning til å mene hva de vil om andre kunstnere og deres innsats. Det er faktisk DET utvalgene i NK bedriver, synsning, men da i all hemmelighet. Kunst er basert på subjektitet og lite annet, dette er jo teoretikernes mantra, for å parafrasere Berg selv?
Om rådet overstyrer utvalg som har anbefalt andre enn Habib, er Habib blitt en politisk brikke i et usedvanlig spill som neppe kan oppfattes som annet enn – useriøst – for ikke å snakke om oppsikts-vekkende frekt og/eller anarkistisk –
Så til Habib: Habib ønsker legitimitet. Det får hun ikke for sitt kunstnerskap med den saksframgangen slik den nå framstår. Det hadde ikke spilt NOEN rolle hvem som fikk rollen med å spille brikke. Lyset som kastes på kunstneren er – skrått. Det samme kan selvsagt sies om JSK, på den måten at minister og NK samlet, skaper usikkerhet og skrått lys også på hans innsats og samfunnsdeltakelse: Kulturmyndig-heter raljerer med sine egne KUNSTNERE, Kort og godt, gjør narr av dem? Jeg mener at SLIK behandler man ikke sine kunstnere. With respect – show some respect.
La meg videre mene noe om den utvalgte ene: Habibs arbeid – satt som det andre ytterpunktet til Strømgren – er hennes tilhørighet i auteur tradisjonen. Kunstretningen, modus operandi, er velkjent, omdiskutert og skal være åpen for drøftelse, hvis vi skal nytte ytringsbredde, dybde og mangfold. Jeg har meninger om svakhetene i denne kunst-teoretiske retningen.
For øvrig: De fleste norskbaserte dansekunstnere av en viss størrelse, bortsett fra undertegnede, har hatt sine respektive premierer i CB, som de facto er et monopolkompani i norske sammenhenger, og kan derfor ikke regnes som verken som toneangivende eller banebrytende eller spesielt legitimerende av et kunstnerskap: CB er et shopping kompani. Et oppdrag i CB sier ingenting om størrelsen og anslaget i et kunstnerskap.
Jeg mener helt klart at andre kunstnerskap er MER på høyden for BASIS prestisjen. Det er det sikkert personer i utvalg og råd som også har ment. Men som er blitt nedstemt eller som det antydes- overprøvd/overstyrt ..?
Jeg legger til: Jeg er ikke IKKE bundet av frifeltskonsensus eller “norsk” høflighet, lansert av Berg og/eller andre, når samme høfligheten dekker over en åpenbar manglende respekt for alt og alle som ikke er utkåret av NK. Helt klart: Våre andre kunstnerskap skal spennes opp mellom disse to ytterpunk-tene. Forståelsesrammen defineres av NK folket og jeg protesterer. I det minste: En forklaring hadde gjort seg. I stedet møter jeg en tåke av ord og ullne begreper, samt et helt opplagt forsøk på ansvars-fraskrivelse, eller skulle man si: Fullstendig oppløsning av ansvar inn i anonymitetens tegn?
For ikke å snakke om en absolutt rungende stillhet bestående av dyp (skrekkslagen?) taushet?
Berg er opptatt av Habibs omdømme. Jeg er opptatt av hverdagsfølgene som skal gjelde for en rekke kunstnere og hva som skjer for folk, les publikum: For nå vet jo vi andre dødelige hva vi skal gjøre: Vi skal løfte, beskytte og – IKKE MINST – betale – for dette kalaset: Når Habib mottar, fratas andre. Vi alle, som står rundt henne – betaler. Hun blir betalt. Balansen er skjev. Foreløpig:
Jeg mener helt klart at jeg skal ikke betale for Habibs væremåter eller tankesprang. Ikke så lenge hun ikke viser eller redegjør for sin tid i verden, verken med tall, spillinger, publikum, premierer annerledes enn en rekke andre, eller det kunstneriske motet som fx Vinge/Muller utviser. Med rene ord: Jeg etterlyser hennes etiske ståsted og mener at så lenge denne ikke er tydelig, kan hun neppe motta støtte i størrelsesorden stor, hvor Basisordningen er å regne om stor, ikke bare i Norge, men i internasjonale sammenhenger.
Derimot viser en rekke andre kunstnere en høyere grad av bevissthet rundt disse samme forholdene. Jeg er ganske sikker på at det har vært MANGE å velge mellom i tillegg til Habib …
Så da kan vi evt. løfte denne drøftelsen opp på det nivået det hører hjemme: Fritenkeri er ikke det samme som sjarlataneri, røveri, tilsløring, avverging, armveiving, konfliktskyhet, lissom demokrati, whatever.
Kunst kan ikke forveksles med svada. No matter how hard one tries. NK er brutal. Det kan jeg også være: Dette mener jeg, at hvis brutalitetens spill skal spilles – så skal den spilles på alle deler av banen. I am not a fool. Don`t assume we are fools. Ikke nedvurder oss tenkende mennesker selv om vi ikke sitter i NK og aldri kommer til å gjøre det. Jeg behøver ikke støtte NK i alle sammenhenger: Selv om frifeltere, også derfor jeg, er helt avhengig av en innsats fra den kanten. NK utroper seg til utroper og må kunne svare for seg. NK folket bestemmer hvem som er kunstnerne og kunstnerne har bare å levere det bestilte? NK velger NK dyrkerne blant kunstnerne og ingen andre?
Men tilbake til sakens kjerne. Kort spurt: Hva skal vi med kunstnere, kunst og publikum i Norge og hvordan? Må kunstnerne fungere i adelskapsform for å defineres som store, eller skal vi sette folket i nærheten av kunstnerne, eller leter vi etter mellomløsninger?
Er det riktig at vi bare skal ha ett (1) utslagsgivende offentlig forvaltningsfond som alt og alle utenfor institusjon skal MÅTTE være avhengig av? Dette mener jeg ministeren bør ha noen synspunkter på, ikke bare frifeltere og NK personer. Intern diskusjoner er IKKE veien å gå nå. Ikke NÅ. Ikke i DEN TIDEN VI ER I NÅ.
Berg ser detaljene, men ikke hovedpoengene? Jeg protesterer på en rekke forhold her: KD v/ministerens glimrende fravær og snublende forsøk på nærhet, frifeltets “frie” tanker om overlevelse og framtid, NK med sine åpenbare internstyringer, den uklare bruken av folkets skattepenger, vage samtidskunst-definisjoner, og endelig en rekke idealistisk/uerfarne kulturarbeideres orientering til hvordan bygge og vise respekt for publikum (Skal Habib spille landsdekkende? Det er så vidt JSK får det til ..?)MEN KANSKJE mest av alt: UFORUTSIG BARHETEN som regjerer … som om DETTE er den eneste forutsetningen som trengs for å skape den etterlengtede STORE kunsten ..?
Hvor det fortsatt går an å peke på DET ÅPENBARE: Hvor er VISJONENE i alt dette? ‘Finnes det en plan ett eller annet sted i kaoset? Spurt på annen måte: Hvis NK lager egne visjoner, burde vi innse at vi har fått TO kulturministre i landet: KD ministeren og NK ministeren?
Jeg gjentar: NK kan ha utspilt sin rolle, i hvert fall for scenekunstnerne i Norge ..? Det er også mulig DTS har utspilt sin rolle ..? For frifeltet finnes ikke … om 10-15 år? Når en rekke frifeltere søker seg til samarbeid og oppdrag i institusjonene, så speiler dette den nye virkeligheten: NK garanterer INGEN framtid for noen kunstnere i Norge. NK setter sin ÆRE i å ikke garantere for framtiden. For å løst sitere en tidligere scenekunstkonuslents ord: “Scenekunstordningen er et av de siste anarkistiske frirom i det norske samfunnet.”
DA MÅ kunstnerne finne andre løsninger: Institusjonene er en av mange. I denne utviklingen virker det som NK desperat kjemper for å bevare adelsmerking som utstråling og samfunnsoppdrag. Ære være NK for manøvreringen, men ikke alle kunstnere er – adelige – Eller for å si det omvendt: “Noblesse Oblige” Kravene og kvalifikasjonene skulle kunne være høyere enn en handel/handling over bordet?
Overordnet nok en gang: Vi kan ikke drifte som om kunsten har INGEN pris, pengesummene er UTØMMELIGE. og målbarhet skal være et TABU.
Jeg skjønner ditt poeng Ine T. Berg, og følger deg et godt stykke på vei.
Og bare for å rydde all eventuell tvil av veien: Jeg har den aller største respekt for Mia Habib på alle måter. Jeg unner henne all mulig støtte! Jeg har til og med programmert henne.
Men det er ikke det som diskuteres her.
Slik jeg forstår det: den 29/10 eksisterer det ingen innstilling fra noe scene- eller danseutvalg om at Mia Habib skal få basisstøtte. Den 30/10 bevilger rådet, Norsk kulturråd, 2,8 millioner x 4 (?) til Mia Habib. Dette skjer, skal man tro tilgjengelig informasjon, over bordet, gjennom diskusjon med noen tilfeldig tilstedeværende fra utvalgene.
Uansett hva man ellers måtte mene: slik kan vi faktisk ikke ha det her i landet.
Det er det vi diskuterer.
Så må, dessverre, Mia Habib, leve med at diskusjonen rundt dette går både høyt og lavt. Det unner jeg henne personlig ikke på noen måte.
Forøvrig er jeg ikke enig med deg at det er synd på Mia Habib. En kunstner som i dagens situasjon for kunstnere i Europa er innstilt den ene dagen med kr 0 i støtte, som får 2,8 millioner x 4 (?), etter all empirisk erfaring for 12 år, dagen etter, gjennom en prosess over noen minutter som er dilletantisk, uansvarlig og under enhver kritikk – den kunstneren er svært, svært heldig.
Det jeg har tillatt meg er å «lese» hva en slik bevilgning, parallellført med bevilgningen til Strømgren, peker mot som kommunikativ strategi (for man kan stadig få det inntrykk at Norsk kulturråd er mere opptatt av «kommunikativ strategi» enn av ansvarsfull forvaltning av tusenvis av kunstneres liv og virke). Så vidt jeg husker var det akkurat det som skjedde den gangen basisstøtten ble opprettet (som vel gikk under betegnelsen «Strømgrenordningen»): man «sukret» pillen med å gi «Strømgrenstøtte» til også et annet kompani.
For ordens skyld: Jeg har også den aller største respekt for Jo Strømgren og hans virksomhet. Og det ber jeg om å bli trodd på. Den som ikke har respekt for Strømgren er en idiot.
Men, det er heller ikke dét vi diskuterer her.
Det vi diskuterer er Norsk kulturråds inkompetanse og de beklagelige konsekvensene det har innenfor hele scenekunstfeltet.
Fint hvis du også kan bidra i den diskusjonen Ine.
Slik jeg minnes dine ord fra min Facebook-side er din beskrivelse av Strømgrens virksomhet rimelig komparativ ift Karen Foss om Habib.
Det er ubehagelig å se hvordan Mia Habib i denne tråden blir brukt retorisk for å fremme den berettigede mistilliten til Rådets behandling. Blant mange ellers gode poenger om saksbehandling og de økonomiske forholdene i frifeltet kommer utpreget synsing om hva som er skjedd, hvor Habib sitt kunstneriske virke blir sådd tvil om. Det er fagutvalget som behandler søknadene og som det nå er kommet fram i deres brev er det gjort en faglig vurdering. Det er mao. ikke sånn at Habib sitt navn er trukket opp av hatten (over bordet) for å legitimere at Strømgren har fått støtte selv om fagutvalget hadde sagt nei. Det må også sies at Habib verken er en spesielt ung kunstner, eller et ubeskrevet blad. Tvert imot, hun har i snart to tiår markert seg nasjonalt og internasjonalt med en variert produksjon, også innenfor institusjonen, som koreograf for Carte Blanche. Mot ren synsing om hva slags kunst Habib lager fra Karen Foss sin side så foreligger det en søknad som verken Foss, jeg, eller andre kjenner, det er det kunstneren og fagutvalget som gjør . Håper det ikke er for mye forlangt å fortsette diskusjonen med litt mer respekt for en kunstnerkollega og medmenneske som er blitt stilt i en ytterst vanskelig situasjon enn det som er gjort i denne tråden.
Så lenge NK er et helt-alene fond, (ingen over og ingen ved siden) kan hva som helst legitimeres og praktiseres. Så lenge minister og KD IKKE vil ta i BASIS-ordningen med ildtang, men skyver alt inn i uviss framtid og over på NK, kan NK gjøre whatever inkl. IKKE redegjøre for sine motiver, vurderinger og handlinger.
Så lenge frifelterne mener at de ikke skal forveksles eller knytte an til institusjoner, ei heller ha institusjonelle ambisjoner og derfor heller ingen rettigheter, kan NK gjøre hva som helst med frifeltets kunstnere.
Så lenge NK insisterer på en autonomisk, les uimotsagt begrepsbygging om hva kunstnerne bedriver, helst og alltid som jakten på den sanne kunsten og geniene, kan ingen motforestillinger stilles opp. Hva som helst kan legges inn samtidskunst begrepet – det er alt ettersom – kall det gjerne innfallsmetoden.
Så lenge NK aldri i stort monn avkreves å forstå kunstnernes operative hverdager, dvs. markedets mekanismer med behov av spillinger, publikumsoppmøte og planlagte reiser, kjøp, salg og sysselsetting – kort sagt – ikke trenger å tenke bærekraftige arbeid og arbeidsplasser – vil det meste av NK inveteringene fungere resultatløst og tilfeldig – ofte forstått som ad hoc prinsippene.
UANSETT hva KD og NK driver med av maktkamp og tautrekking – om ressurser, smaksdommeri og vurdering av kunstneres levesett og kår, omskrevet som gode intensjoner til enhver tid – blir ALLE frifeltere klemt mellom KD/NK slagene – kontinuerlig og fullstendig retningsløst.
Basisordningen skulle kunne endre navn til Ordningen for selvoppnevnte egendefinerte hjemme-spikkede genier? Alternativt som Ordningen for BIT kunstnere og andre aspirerende.?
NK er i ferd med å utspille sin rolle som respektert fond for norskbaserte frifelts kunstnere: 90% av kunstnerne er overlatt helt og holdent til å skaffe seg midler og planlegging på helt andre måter enn å regne med NK som part i sakene. Nå også Basis kunstnerne – de skal jo ut og inn alt ettersom – “Now you see them, now you don`t.”
DERAV trolig ønskene hos en rekke kunstnere om å inngå samarbeid med institusjoner og mer markeds-orienterte parter, med eller uten Basis ordningen i ryggen. Jf. Johnsen og Ursins ønsker om at kunstnerne skal være “ikke-institusjonelle”. Det er for dyrt og uforutsigbart å være ikke-institusjonell. Sagt på en annen måte, frifelterne lever med de samme praktiske hverdager som institusjonene: Arbeidet handler om publikum publikum publikum, samt folkets penger. Man lever ikke av luft, tankespinn og hjernesvinn alene.
NK sin innsats i forhold framtidsvyer og etablerte kunstnere, har mistet helt bakkekontakt og er i ferd med å lette som en ufo – på vei ut i universets store hull – Ministeren kan omgå hele hullet ved å skape ANDRE finansieringsmuligheter for norskbaserte kunstnere. TO nye fonds foreslås: Ordningen for performativ scenekunst (hvor bla forutsetningen i danseforestillinger er at dansere danser). Ordningen for barnlig scenekunst. INGEN av disse trenger å være underlagt NK.
I tillegg kunne ministeren rette opp i en rekke forunderlig-elendig økonomisk disposisjonspraksis og menneskelig ressursbruk, ved å øremerke midler – også utenfor NK sitt mandat – til videreutvikling av erfarne produsenter. (Wanne be produsenter kvalifiserer ikke)
NK sin råderett kan avgrenses til det som tydelig er blitt NK preferansene, i hvert fall for scenekunst-forståelsene: Forskningskunsten og publikums-likegyldighet.
Ministeren kan sørge for at NK sin adelskapstanke avvikles helt og holdent: NK skal forvalte til for og med folket, ikke etablere privilegier for de få.
Med respekt – begge utvalg OG scenekunstkonsulent skulle kunne gå i protest, om rådet har overstyrt i en retning som ikke er forsvarlig. Rådet skulle kunne omgående skiftes ut, grunnet i for dårlig forståelse av sitt mandat: Man skal ikke bedrive hestehandler, med eller uten ministerens eventuelle samrøre. Man skal heller ikke nytte sin post for interne makt-rivninger. Man skal være interessert i kunstnerne: Som tross alt skaper kunsten. OG folket – som TROSS ALT betaler dette kalaset.
Med respekt – det er IKKE NK som vet hva som skal bli kunsten, det er KUNSTNERNE.
Med respekt – Vinge/Muller skulle kunne være noe oppskjørtet(?) over at deres enorme arbeidsinnsats og risikovilje sammenstilles med en Habib kunstner som altså ble til med et fingerpek over bordet?
Med respekt – Finansdept økonomene vil raskt regne seg til at Basis ordningen for flerårlig prosjekt – er de facto – defunct: Den kan ikke brukes til noe.
Med respekt – Hva skal kunstnerne med fiender når man har NK som venn? Dette er vel ingen strategisk utvikling å skryte av: At NK er blitt det offentlige organet som gjennomførte et aldri så lite statskupp bestående av underlig sak + trang smak?
Jeg klarer virkelig ikke å la være å tenke over følgende: Er det slik at Mia Habib Productions kommer inn i basisordningen – selv om det ikke en gang foreligger en innstilling om dette fra danse/scenekunstutvalget? Der og da, over bordet?? Etter alt og dømme ca 12 år x 3 millioner? Over bordet? Der og da? Hva er det kulturrådet her har holdt på med? Hvordan er dette overhodet mulig? I følge redaktør Rognved Amundsen (med pålitelige kilder er det grunn til å tro) gjennom en slags dialog, der og da, over bordet, med noen mer eller mindre tilfeldig tilstedeværende fra de to utvalgene? Og hele problemstillingen knyttet til den lenge varslede (og av kulturrådet årlig fortrengte) 12-årsregelen – «løses» (Strømgren får – og derfor må vi også kjøre på noe ungt og «fresht»/Habib – for å få det til å se ut som vi liksom driver med noe fornuftig og selvstendig) der og da, over bordet, basert på noen diskusjoner med noen tilfeldig fremmøtte fra utvalgene? Hva slags forvaltningspraksis er dette? Er dette noe i nærheten av noe man kan kalle transparent, etterrettelig, seriøst og forpliktende? Jeg kan komme på en rekke andre måter dette kunne vært håndtert (bla gjennom å sende «saken» tilbake til utvalgene med rimelig kort frist – for beslutning i et evt spesialberammet rådsmøte deretter). Men, nei da. Forøvrig virker det ikke som kulturrådet eller utvalgene har noen planer om å uttale seg noe videre. I mellomtiden, mens vi altså venter på om noen der borte evt skulle kunne finne det relevant å ville redegjøre noe nærmere for sine beslutningsprosesser og beveggrunner: Les pressemeldingen ifm denne rundens basistildelinger. Snakk om unnvikende, ukvalifisert og påsmurt floskeltekst. Her er liksom alt i orden med massevis av «kunstnerskap» gitt. Men alt er etter alt og dømme ikke i orden.
I denne debatten har det dukket opp flere interessante spørsmål. Men kan hende er det spørsmålet som har vært debattert mest, nemlig om Kulturdepartementet og Kulturrådet overholder ”armlengdes avstand-prinsippet” det minst interessante?
Det er viktig å få et helhetlig blikk på scenekunstfeltet. Hele feltet som ett felt. Ansvaret for den frie scenekunsten kan ikke overlates til Kulturrådet alene. At det er slik og har vært slik lenge har årsaker lengt tilbake i forrige århundre da Kulturdepartementet bestemte seg for å kun følge ett av Hoaas-utvalgets forslag til støtteordninger for fri scenekunst, nemlig prosjektstøtte i stedet for et helhetlig grep. Basis-støtteordningen kom for å bøte på de mest åpenbare ulempene ved prosjektstøtten.
Men som Kai Johnsen påpeker er det mange sider ved både basis-støtteordningen og andre støtteordninger som vi nå trenger å diskutere nærmere. Så bra at det ser ut til å være mange fra flere ulike hold som synes å mene at det er bedre muligheter for å få distribuert og spilt denne scenekunsten som trengs mest! Vi har ganske så gode støtteordninger for produksjon i Norge, men ofte blir jo ikke kunsten vist og hvordan skal vi da få scenekunstkulturen til å vokse?
Disse spørsmålene diskuterte vi på konferansen ”Hvor (i granskauen) skal vi gjøre av den frie scenekunsten?” i Porsgrunn i februar tidligere i år. Et av de viktigste perspektivene var å dra fram i lyset erfaringene med scenekunstgrupper som bosetter seg på mindre steder i Norge og både lager kunst og arrangerer forestillinger og festivaler. Gjerne som et alternativ til det Kai Johnsen kaller ”et evigvarende svært generøst stipend/produksjonsbudsjett på ca 3,5 mill pr år for i hovedsak enkeltkunstnere”. Alle som har vært på turné i Norge med såkalt ”smalt” teater vet at det ikke er bare bare å reise rundt. Vi trenger den typen opinionsformidlere som det finnes i Stamsund, i Fjaler, i Porsgrunn, Kirkenes, Fredrikstad. Og kanskje noen til, men mange er de ikke.
8. Februar neste år arrangerer vi en ny scenepolitisk konferanse i Porsgrunn som bl.a. nettopp er et svar på Kai Johnsens spørsmål: ”Er det noen som vil være med på å sette et spørsmålstegn omkring det at mange av de som mottar basisstøtte i utstrakt grad tilfører allerede godt finansierte institusjoner ytterligere produksjonsbudsjetter.” Vi har kalt konferansen ”Inspirasjonskilde, repertoarfyll eller egenrådig kraft – Hva skal den frie scenekunsten være?” Det er bare å melde seg på. Hjertelig velkommen!
Her er litt mer om konferansen som inngår i Vinterscenen 2019, Grenland Friteaters nye festivalhelg, som ble arrangert for første gang i februar 2017.
En rød tråd i årets festival er presentasjonen av kunstnere som går i andre retninger enn de tradisjonelle – som hverken sikter seg inn på gjestespill på Nasjonaltheatret, invitasjon fra Broadway eller Hedda-pris. Det dreier seg om de kunstnerne som definerer nye situasjoner som kunst og som søker å gi stemme til nye grupper og nye erafringer. Det er kunstnere med politiske eller eksistensielle ambisjoner som ofte går langt ut over det rent estetiske.
Konferansen avsluttes med paneldebatt der vi bl.a. vil ta opp forholdet mellom fri scenekunst og institusjonsteatrene:
Skal de frie scenekunstnerne fylle institusjonsteatrenes behov for nyskapende og billedstormende repertoar? Skal de rett og slett være institusjonsteatrenes frieste avdeling? Eller skal de frie gruppene finne sine egne kanaler til publikum og samfunnet?
Skal støtteordningene for fri scenekunst oppfordre og premiere den kunsten som får en plass på institusjonsteatrenes scener? Skal Kulturrådet ta det økonomiske ansvaret for nyskapende repertoar i institusjonene? Eller skal støtteordningene fremme de frie gruppenes egne måter å nå ut på?
Da de første støtteordningene for frie grupper startet kom på begynnelsen av 1980-tallet var det viktig at pengene ble kanalisert mot de kunstnerne som satset alt i det frie feltet, og avgrense seg mot at det ble et fristed for de som egentlig hørte til innenfor institusjonene.
I dag er dette snudd på hodet: Frie grupper oppfordres og premieres til samarbeid med institusjonene. Flere av de best støttede gruppene er nesten utelukkende å se på de store institusjonene og kjører sine prosjekter der, som kunstneriske ledere for institusjonenes aktører. Men er det ikke institusjonenes eget ansvar å betale for det?
Til slutt et lite såkalt hjertesukk: Hadde det vært mulig å holde debatten her på scenekunst.no? Jeg ser at den sprer seg på Facebook og har foreløpig sett det som står på Kai Johnsens profil. Men det er jo litt tilfeldig hvem som ser hva. Kan hende foregår det debatter flere steder på Facebook som jeg ikke vet om? Ja, dette er altså et hjertesukk i den forstand at det sikkert er fånyttes, men det er i hvert fall en oppfordring til å samle trådene. Si også gjerne ifra dersom spørsmål knyttet til denne debatten foregår andre steder.
Kai Johnsen formulerer GODT om frifeltets mange dilemma og paradoks, og hvor det grunnleggende spørsmålet blir tydelig: HVEM er frifeltet for og HVORFOR?
Jeg kunne ha spurt om ikke det kunne passe at institusjonene teatersjefer skulle kunne interessere seg for frifeltere og deres potensial – i stedet for å mene at dette burde være en forutsetning – Min formulering i forrige innlegg var mulig … bastant … og forenklende …?
Mitt HOVED poeng var at MINISTEREN har anledning til å ha visjoner om kulturlivet i sin helhet, og med helhet tenker jeg også frifeltet inn i kulturhorisonten. Hun kan skjære igjennom og mene noe om framtiden i våre kunstnere: Deres funksjon og plassering i samfunnet. OGSÅ frifelterne. Med dette mener jeg også å uttrykke at frifelteterne alene kan mene seg i stand til å styre frifeltet, men trenger muligens å innlemme sin egen selvforståelse i et større bilde. Gjerne i dialog med en kulturminister og de facto også kunnskapsminister.
Hvis jeg nå leser Johnsens innspill riktig – så er IKKE institusjonene teatersjefer aktuelle for i stor grad et samspill med frifeltets kunstnere ..? Det kan være at jeg tok for hardt i … å mene for mye om teatersjefers mandater, muligheter og ansvar … (?)
I fall tanken IKKE skal tenkes, om at teatersjefer kobles til frifeltsvirkeligheten: HVA gjør man med etablerte og velorganisete kunstnerskap som IBP – for å ta en basiskunstner i dansefeltet – som jo også må opp til vurdering om ikke så lang tid – basert i 12 års avgrensningen?
Ministerne de siste årene har vært tydelige på at frifelterne bør ha bærekraftige prosjekt, som for en H politiker innebærer flere spillinger, økt antall publikum som gir billettinntekter og i tillegg bruk av filantropiske midler, og … ikke fullt så mye offentlige midler grunnleggende … for prosjektøkonomien. Correct me if I am wrong.
Tillat meg å spørre videre: Hva er sannsynligheten for at en rekke Basis kunstnere kan spille land og strand rundt, basert i denne form for økonomi og driftsmodellen?
La oss si, som et tankeeksperiment, at dette faktisk lar seg gjøre: Er da Basis ordningen ment som en offentlig kickstart for en slik drift – hvor altså etter 12 år – skal alt gå på skinner og prosjektene trenger ikke lenger basis finansieringen? Mao, det forventes at JSK og IBP av 8 dansekunstnere i BASIS-ordningen – SKAL ha ordnet denne form for drift i lpt av de 12 årene de får basis-støtte? Eller er også dette spørsmålet for vanskelig å stille …
Spurt på en annen og ubehagelig måte: Er det SLIK det tenkes hos minister, KD og/eller NK at basis-støtte skal fungere? La meg spørre videre: Er det evt. slik også DTS tenker, på vegne av kunstnerne selv?
La oss fortsette det samme tanke-eksperimentet: At siden det er 12 år til neste gang en kunstner skal ut av sikker prosjektfinansiering/kickstart finansiering: HVA skal skjer i mellomtiden, med resten av frifelterne som står i kø?
Som jo forså vidt er det som så langt har skjedd: At en rekke godt kvalifiserte kunstnere – i påvente av ministeren /KD og NKs venteprosesser (?) – står i kø … Mao, fordi NOEN kunstnere er valgt inn er alle andre valgt ut – og da for tider som er uvisse – skal kunstnerne leve i køordninger og ellers i de uforutsigbare prosjektmodellene, som de facto kan regnes som rimelig elendig økonomisk disposisjon av skattepenger – ettersom prosjektene da ut-folder seg etter prinsipper som “now you see them, now you dont”. Mao, med lite sjanse til den store ekspo-neringen som skal skape tilfanget av økt publikumsinteresse? Sagt på en annen måte: Flere ministre har visselig uttrykt et håp/mål om at prosjektkunstnerne skal utvikle et publikum – men altså ikke med langtidsplanlegging som mulighet?
Som følge av denne mulige myndighetsvilje, dukker det nye spørsmål opp: De FÅ frifelterne om er valgt inn – er likevel ikke interessante nok for norsk kulturhistorie? De MANGE frifelterne som velges vekk eller må vente – kan aldri bli interessante nok for norsk kulturhistorie?De ENDA FLER frifeltere som utdannes fra bla KHIO (hvor bla Johnsen er ansatt) – kan muligens rekrutteres inn i basis ordningen, men først i generasjonsskifte som inntreffer hos kunstnerne i ordningen – fx når Strømgren går av med pensjon og det er når? (År 2036 – hvis Strømgren per i dag er 50 år?) De FLESTE frifeltere i Norge – må klare seg uten ordningen.
Dette virker til å være status quo, med eller uten ministerens meninger om noe som helst: “Every man for him-self” – prinsippet. Hvem som virker i BASIS og hvorfor – er lagt til markedet. Dvs. med bruk av ren gjetning, ad hoc og innfallsmetodene – som jo er markedets tilfeldighetsprinsipper. En ikke ueffen og/eller ukjent praksis. Kanskje både scenekunstkonsulent og bla Danseutvalg kaster terninger og nytter I Ching i tillegg, som modus operandi – hvem vet?
Som jo OGSÅ er en H politisk oppfatning om hvordan være bærekraftig i grunder-innsatsen – at alle må klare seg selv i et “åpent konkurranseutsatt kulturmarked” … Rent bortsett fra at det samme kulturlivet har en rekke grundere som nå er blitt statlige støttede selskaper med MARKEDSMONOPOLER i kulturmarkedet, les også i og for frifeltet: NB, CB og BIT, hvor den sistnevnte frifeltets eneste teatersjef er nyetablert med en viss størrelse stor og avgjørende innflytelse for frifelterne.
Det er mulig at minister, KD, NK og DTS på vegne av frifelterne, mener dette er eneste løsning – at frifeltets kunstnere råder fritt, men uten kontroll(?) – over sin egen eksistens og må klare seg som best man kan. Da skal heller ikke DTS mene at frifeltet trenger mer ressurser enn akkurat hva som rådes over per i dag: Man har jo tatt inn over seg H politikkens virkemåter?
DTS og alle dets frifeltskunstnere bør heller bruke tiden til salg av billetter og ellers finne filantropene som vil satse? I tillegg skulle DTS på vegne av frifelterne kunne bruke litt tid til å vurdere hvilke MAKT konstellasjoner som virker i frifeltets eget og indre marked?
Johnsen er kanskje på sporet av noe viktig: En forståelse av at frifeltet skal råde over seg selv helt og holdent og ikke bry andre? NK har uinnskrenket makt over frifeltet og – hva er så problemet – NK som alenefond og eneste kunstneriske kvalitetsvurderende instans er valgt av frifelterne selv?
Fint at noen ønsker å diskutere og perspektivere den seneste utviklingen omkring basisstøtteordningen.
Tove Bratten: Ja. Jo. Din arbeidsoppgave er vel i noen grad å forsvare tilstanden slik den er – og hevde at hvis vi bare ganger nåværende ordninger med ca 2, så vil alt bli 3 ganger bedre. Jeg mener å huske at du tidligere har sagt at det er et 20-talls nye grupper som burde få plass i basistøtteordningen. Her er jeg nok ikke enig med deg, uansett hvor høyt jeg setter mange av de scenekunstnerene som mener seg berettiget til basisstøtte. Noen slik dobling eller tripling kommer uansett ikke til å skje. Garantert.
Basistøtteordningen har eksistert i ca 12 år. Og de aller fleste synes å være fornøyd med den (ikke minst de som mottar den). Viktige ”kunstnerskap” (tidens new-speak) får beviselig tilgang til rammebetingelser som både kan medføre en god kritikk og noen gjestespill i utlandet (med en god kritikk). Men er det slik at en ordning som på mange måter kan sies å virke bra, dermed er bra? Nja. Realiteten er at ingen som mottar basisstøtte, noen gang (med unntak av Impure/Homan S, men det var av andre grunner) har nedlagt seg selv. Er dette bare et ytterligere uttrykk for at ordningen er tipp topp? Har ikke basisstøtteordningen i realiteten blitt et evigvarende svært generøst stipend/produksjonsbudsjett på ca 3,5 mill pr år for i hovedsak enkeltkunstnere? Passer ikke dette veldig fint inn i en tid hvor det individuelle og merkevarebyggende er tidens egen musikk? Er dette den beste måten å skape viktig og relevant kunst på i Norge i dag? Hva tenker de yngre generasjoner, og de som ikke jobber med merkevarebyggende individorienterte prosjekter, omkring hvordan finansieringen av deres kunst burde foregå? Har noen spurt dem? Vil fortidens modeller med nødvendighet svare på nåtidens og fremtidens utfordringer? Er det noen som vil være med på å sette et spørsmålstegn omkring det at mange av de som mottar basisstøtte i utstrakt grad tilfører allerede godt finansierte institusjoner ytterligere produksjonsbudsjetter (det er mange sider ved denne problemstillingen Karen Foss!)? Og hva med hovedproblemet innenfor det såkalt frie feltet: at det finnes for få produsenter/formidlingsinstitusjoner/nettverk/offentlighet som faktisk kan ta til seg all den gode kunsten som lages innenfor dette feltet? Er løsningen mer av akkurat det samme? Jeg mener nei. Basisstøtteordningen representerer en av flere løsninger på et ”problem” som fantes omkring ca år 2000.
I den aktuelle situasjonen, omkring tildeling av basisstøtte til Jo Strømgren og Mia Habib, støter man igjen på synliggjøringen av at Norsk kulturråd på et overordnet plan mangler evne til å agere adekvat, etterrettelig, transparent og nytenkende ift problemstillingen (og velger å følge den unnfallende og feige og til dels populistiske minste-motstands-vei-linjen de i stor grad har fulgt siden Ellen Horn, Trond Giske og Arbeiderpartiet systematisk gikk inn for å ødelegge kulturrådet). Man gjenfinner også, dessverre, norsk politisk establishments syn på dansekunsten som noe ”freskt”, ”gøyalt”, ”publikumsvennlig” og ”sexy”. Denne så fantastisk viktige og avanserte kunstformen som i Norge i dag praktiseres av mange, mange svært begavete kunstnere som slett ikke tro at vår tid behøver mer som er ”freskt”, ”gøyalt”, ”publikumsvennlig” og ”sexy”.
Norsk kulturråd har igjen svekket sin posisjon og sitt ansvar for å generere adekvate, kunstnernære og politisk relevante strategier.
Skulle scene/dansutvalgene (for ikke å snakke om scenekunstkonsulenten med sin gradvis helt strippende mulighet til å forsvare kunstnerisk integritet) som i denne sammenheng synes å ha gjort et veldig krevende, utsatt og relevant arbeid – ønske å fortsette å jobbe under disse forholdene – vil jeg finne det skuffende.
Joda, formelt sett både skal og kan det øverste organet, altså selve kulturrådet, kunne overprøve sin egen fagfellevurdering/utvalgstilrådinger – men hvilke premisser er det da de velger i forhold til? Hvem som er kjæreste med hvem? Hvem som har litt dårlig smak og kunnskap ift f eks samtidsdans? Hvem som av karrieristiske grunner ønsker å tute med de ulvene som er ute og går? Hvem som gir sin lojalitet, ikke til kunstfeltet, men til de populistiske strømninger som til enhver tid kan styre offentligheten?
Norsk kulturråds mangelfulle håndtering av disse prosessene er ikke på så mange måter overraskende, men de er like fullt svært skuffende.
Basis ordningen var opprinnelig ment som en anledning til å brobygge frifelts kunstnere inn i det norske institusjonslivet. Med dette menes at institusjoners teatersjefer skulle kunne se verdiskapningen av frifeltets kunstnerskap. Per i dag, er det bare NB sjefen som følge ropp intensjonnen, ved å ha to av dansefeltets basis kunstnere inne som huskoreografer, JSK og winterguests samt IBP med sin koreograf aktive Bjørnsgaard i regelmessige oppdrag for og med NB dansere. Samarbeidsflatene med NB gir i tillegg fasilitering, les samproduksjonelle fordeler til de samme basis kunstnerne. INGEN andre av Norges teatersjefer har vist en tilsvarende KULTURELT ANSVARLIG vilje, på nåværende tidspunkt.
Følgen er en opphoping, les flaskehals situasjon på BASIS-ordningens muligheter, hvor NK saksbehandlingen umulig kan foregå annet enn i absurditetens tegn: UANSETT hvordan man snur og vender på retningslinjer, mellomlinjene intensjoner, nærlesing av under/overtekster eller generelle KD anmodninger osv. Flaskehalsen gjør det LIKE vanskelig for de allerede etablerte basis kunstnerne som for de evt, nye inn i ordningen: Krisen er et faktum. Dvs. KRISEN FOR KUNSTNERNE er et faktum:
Basis ordningen er akkurat like lite pålitelig som noe som helst annet i norsk kulturliv SOM IKKE HAR INSTITUSJONELL STATUS.
Det finnes en klar mulighet som IKKE tas opp til vurdering: FÅ INSTITUSJONSLEDERNE, DVS, TEATERSJEFER OG ULIKE KL PÅ BANEN: De bør faktisk ønske å utvikle trekkene ved og for nyere norsk kunsthistorie og landets kunstnerpolitikk, ved å fange opp en rekke av de valgte basis kunstnernes kunstnerskap. Så langt har institusjonenes sjefer i overveldende grad vært totalt (90%?) fraværende i situasjonen og i sitt engasjement, interesse og forståelse for norske nålevende scenekunstnere.
Eller sagt på en annen måte, ikke noe gjør det tydeligere, les ÅPENLYST, hvor lite norske teatersjefer tar ansvar for utviklingena av nyere norsk kulturhistorie og framtidens scenekunstproduksjon – enn – i disse sakene som dukker opp ifbm med Basis ordningen i NK.
Dessverre må det også legges til – At frifeltet SELV vært med å tilrettelegge for ansvarfraskrivelsen, ved å insistere på at frifelteterne IKKE trenger å ha nærhet med institusjonelt kulturliv: Her har jo DTS vært en aktiv pådriver på vegne av kunstnerne som er medlemmene i organisasjonen.
Dermed inntreffer ansvarsfraskrivelsen og framstår som legitim: Frifelterne må ordne opp seg i mellom. Kampen går i det stille og kan aldri lande helt riktig: Vi er for mange og for mange som er for gode til å avfeies, men som altså likevel ikke kan finansieres av det gjeldende offentlige. Hvilken tragedie for Norge som kulturnasjon!
Videre betraktning: Den ENESTE INSTITUSJONS-sjefen som viser hvor stort potensial det er i SAMARBEID, ikke likegyldighet, er faktisk NB sjefen – tross dette kompaniets i utgangspunktet klare kulturarv og tradisjonsbærende samfunnsmandag. At ministeren ikke avkrever en tilsvarende ansvarstaken hos andre teatersjefer er en gåte …
All den tid alle styresmakter snakker om “mangfold, flerbruk og samarbeid” som en evigvarende mantra for norsk kulturliv.
Samtidig som frifeltets EGEN selvforståelse kan se ut til å lide av manglende situasjonsforståelse:
I lys av disse over skisserte perspektivene, kan man ikke regne med mer logiske handlingsmønstre enn at en NK vurdering av nye basis søkere må foregå som en hestehandel: Mot JSK ÅPENBARE fortellerkunst, tilfang av publikum og mange spillinger, settes opp ny kandidat som Habib, som er forskende prosessuelt orientert, kontimuerlig retningssøkende og uten å kunne vise til store spilletall, publikumstilfang eller for den saks skyld faglig klarhet og/eller forankring.
De to kunstnerskapene balanserer hverandre som ytterpunkter i hva NK ser viktig å investere i, IKKE FAGLIG VURDERT – MEN KUNSTPOLITISK FORANKRET?
Sagt på en mer brutal måte: Det ene kunstnerskapet byttes/settes opp mot det andre, som del av en kompleks meningskamp som NK er underlagt på bakrommene – GRUNNET – KD sitt særdeles unnvikende forhold til nyere scenekunst og egen KUNSTERPOLITIKK?
Ministeren i dette tilfelle – har jo valgt en KD vinkling – som er veldig forutsigbar – å TOE SINE HENDER? (Evt. å vente på Godot?) Mens NB sjefen opptrer ærbart – ære være henne for det: Hun foreslår jo framtiden i flerbruken av de “knappe” ressursene som MINISTEREN mener skal skape mangfold i kulturtilbudet og øke publkums oppslutning. La flere teatersjefer ta dette OPPLAGTE ansvaret.
Dette er nok en presis forståelse. Men for å oppklare den såkalte 12 årsregelen først, den er ikke en uformell regel, den er en hovedregel som det k a n gjøres unntak fra .
Og vi slutter oss også til redaktørens syn på viktigheten av at armlengdeprinsippet i kulturråds forvaltningen holdes i hevd og at Rådet har og skal ha sterk autonomitet i sitt virke.
Vi – Danse- og teatersentrum – har jo også som du er inne på , – i årevis etterlyst en strategi for erfarne og veletablerte sceniske kompanier uavhengig av basisfinansieringens innretning nettopp fordi det finnes veletablerte viktige kompanier som over tid har vist sin kunstneriske betydning innen norsk scenekunst, og som faller utenfor det til enhver tid sittende Kulturråd og fagutvalgs prioriteringer. Det er videre slik at innen dagens tilskuddsstruktur i Kulturrådet gis det muligheter til å få både ettårig og flerårige tilskudd, men de langsiktige og forutsigbare – altså driftstilskudd – skal neppe gis via Kulturrådet, ihvertfall ikke slik Kulturrådet er innrettet i dag. Derfor har vi også stilt spørsmålet om ikke et større kulturpolitisk ansvar bør aksles for å ivareta totaliteten i fri scenekunst. Vi har derfor også foreslått en post på statsbudsjettet som kunne fanget opp disse. Men ansvars- og rollefordelingen i kulturpolitikken er som alle vet i spill på grunn av regionreformen og svar på hvordan denne vil slå ut også for fri scenekunst får vi i den kommende kulturmeldingen, og skal selvsagt følge opp der også.
Men bildet av Rådets behandling av søknadene slik de er skissert av redaktøren, viser jo også kompleksiteten i situasjonen for fri scenekunst. Og det faktum at Rådet overkjørte Fagutvalgets innstilling med tanke på Jo Strømgren Kompani viser jo etter mitt syn til fulle uforutsigbarheten i dette systemet. Å forholde seg til så uforutsigbare vilkår for profesjonelle virksomheter er ikke akseptabelt. Her er det viktig å minne om at fri scenekunst representerer høyverdige kulturnæringer, skaper arbeidsplasser og at de representerer ulike selskaps og organisasjonsformer nettopp i hvordan de organiserer sitt arbeid for å gjennomføre og drive frem ulike sceniske strategier og kunstnerskap.
Vi har jo kompanier som har holdt på i 20 – 30 år, ja mer enn det og som gjennom sine kunstnerskap leverer scenekunst på høyt nivå, med stor etterspørsel både hjemme og ute! De er med andre ord ikke løsere virksomheter som popper opp, eksisterer i 5 – 6 år , inngår i ulike sammenhenger – og blir borte .
Med denne bevilgningen fikk Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret ro for en tid fremover. Det er viktig og bra for disse to kompaniene. Men tilsagnet er to årig , og vi mener at uansett hvor man lander i Kulturrådet med å konkludere basisfinansieringen etter denne siste evalueringen, så har vi altså ingen fremtidig strategi for å løse situasjonen for etablerte kompanier, til tross for gode intensjoner i Trine Skei Grandes statsbudsjett. Vi kan risikere at situasjonen VT og JSK så i hvitøyet nå, kommer tilbake for fullt om to år. Derfor , men ikke bare med henvisning til VT og JSK alene, men til situasjonen for mange erfarne og gode kompanier, må vi nå bruke tiden fremover på å finne frem til en egnet ordning for de etablerte frie sceniske gruppene. En ordning som tilrettelegger for langsiktig og forutsigbar drift. Det må øremerkes friske midler og avsetningen må faktisk være betydelig. Ordningen må favne bredt uttrykksmessig slik at vi nettopp også får fanget opp viktige kompanier som idag altså faller utenfor dagens system, men som vi ser har stor betydning for utviklingen av norsk scenekunst. For disse haster det med få på plass en en god driftsorientert ordning!