Foto: Eirik Brenne Torsethaugen. Kostyme, scenografi Jenny Hilmo Teig. Kostymemaker, konsulent: Kristian Østvik. Lysdesign, visuell utforming Eirik Brenne Torsethaugen

Perverst underholdende

I “Mamma Masochist” beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere, men han holder seg på elegant vis innafor hele tiden. Med ham har en ny figur og stemme gjort sitt inntog i norsk scenekunst.

«Mothers! Even when they’re wrong, they’re right», står det under en tegning av den klassiske 1950 talls-husmoren på en plakat som henger på kjøkkenveggen til en kvinne jeg kjenner. Og nå som vi først er inne på sitater, her er et av en mann det er så lenge siden jeg siterte sist at jeg våger meg frampå igjen: «Mor bedro meg med min far da hun unnfanget meg» (Johannes’ bok, Georg Johannesen).

Å se Ibrahim Fazlic i aksjon gir meg litt av samme følelsen som møtet med Maritea Dæhlin rett før pandemien tok oss alle sammen: Her kommer noen inn fra sidelinja med den aller største selvfølge og med noe essensielt å meddele. Ikke for det: Fazlic har vært på gang lenge, helt siden han for ti år siden, som 16-åring, troppet opp på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim og etter hvert ble tatt inn under vingene til teatersjef Per Ananiassen. Sistnevnte har da også fungert som dramaturg for dette prosjektet. Det forteller noe viktig om norsk scenekunsts evne til å klekke ut talenter. Det finnes kompetanse, et kunstnerisk nettverk og finansieringsmuligheter og disse elementene henger i hop!

Moderlige dogmer
«Jeg vil at du skal elske meg like høyt som jeg elsker deg!», skriker mora til sin 30 år gamle sønn et godt stykke ute i Ibrahim Fazlics smertefulle og perverst underholdende Mamma Masochist. Han er ikke skvetten. Som en Edward Albee, eller for den saks skyld Henrik Ibsen, av vår tid pirker han borti disse dumme sårene som aldri gror. Sårene som nærer seg av de uendelige gjentakelsene og hele arsenalet av det moderlige emosjonelle repertoaret som aldri tar pause.

Kledd i hvit(!) underbukse, lange sportsstrømper og noe så vidt påbegynt BDSM-utstyr, dukker Fazlic opp bak et avrundet, delvis gjennomsiktig forheng hvor vi kan skimte noen møbler og et annet menneske. «Dokker kan kalle mæ m … mmm … mamma», trykker han ut med stort besvær. I denne første delen utroper han altså seg selv til vår, altså alle i publikums, mor. Langsomt, lavmælt og nært betror han oss en lang rekke moderlige dogmer som om de var intime hemmeligheter beregnet kun på oss. Men det som opprinnelig kommer som dypt oppriktige, livsviktige eksistensielle uttrykk fra enhver mor blir her til ulidelige klisjeer:

«Det å være mor er en jobb i seg selv». «Jeg tror jeg aldri har vært så nære døden og livet på samme tid». «I mitt bilde ble du skapt, lille venn, og jeg vet at du ikke liker at jeg kaller deg lille venn, men jeg er mammaen din, og i mine øyne vil du for alltid være den lille jenta/gutten min». «..(D)a du kom ut var det nesten som om vi hadde kjent hverandre hele livet». «Jeg tenkte på hvor skjør du var og klarte ikke å skjønne hvordan dette skjøre vesenet skulle klare seg nå som det var ute av min kropp. De kaller det vel morsinstinkt.»

Hørt det før?

Potensiell kvalme
Under oppriktigheten og det klisjémessige hviler en konstant potensiell kvalme, et ubehag som kommer til syne i at han rett som det er liksom må svelge ordene. Han kommuniserer direkte med publikummere, spør dem ut om deres erfaringer før han returnerer til seg selv og det scenegulvet han står og sitter på. Han snakker med barnet, om den lille armen, som var så liten at han/mammaen kunne putte hele inn i munnen sin (kanskje en referanse til et dansk kunstverk som vekket oppsikt for en del år siden).

Det incestuøse er ubehagelig tilstedeværende hele tiden og eskalerer for alvor når teppet dras til side og et nytt scenario spilles ut sammen med Anne E. Kokkin i en tilsynelatende hverdagslig setting: Bord, stol, hyller. Men det er noe rart med hyllene. På en av dem står en rad med fire pakker Kellogg’s Cornflakes, på en annen en rad med fire flasker melk, på en tredje fire bokser med øl, og sist men ikke minst fire bokser med det obligatoriske nugattipålegget. Fazlic kler seg i latex og lederhosen som en nazijugend-parodi og blir den lille gutten til sin BDSM-mamma. Alt som til da var spilt ut smått tilbakeholdent og tvetydig slår nå ut i full blomst. Samspillet mellom de to skuespillerne, til tider akkompagnert av Julian Skars tunge basslooper, er intenst, ekkelt og til tider vanvittig morsomt. En viktig essens i BDSM er som kjent det avtalte, samtykkende erotiske samspillet. Gutten er voksen og har alle forutsetninger for å ta vare på seg selv. Eller ikke. Det skal noe til å frigjøre seg fra en maktrelasjon som har vært bygd opp helt siden opprinnelsen.

Nær grensa
I Mamma Masochist beveger Ibrahim Fazlic seg farlig nær en grense det er vanskelig å definere hvor går, men han holder seg på elegant, mystisk vis hele tiden innafor. Måten han gjør det på er forunderlig frigjort fra den samfunnsmessige diskursen, og likevel tramper han inn i den med en misunnelsesverdig selvfølge og en slags uskyld jeg tipper sparer ham for diverse kjønns- og identitetspolitiske angrep. Han går ganske dypt, men han gjør det på en florlett måte som gjør at vi aldri mister kontakten med overflaten.

Fazlic er på mange måter en klassisk teatermaker. Han både skriver, regisserer og spiller. Denne mangfoldige kompetansen ville han kanskje ha erobret uansett. Det er likevel nærliggende også å knytte den til stedet hvor han har utdannet seg: teaterutdanningen ved HiNT/Nord Universitet som har nettopp denne grunnfilosofien, å stimulere studentene til å ta ansvar for hele den teatrale produksjonskjeden.

Det hellige, urørlige moderskapet får seg litt av en runde i Mamma Masochist. Den store, essensielle missing linken som glimrer med sitt fravær er dog den potensielt balanserende kraften til en tydelig, sterk og tilstedeværende pappa.

KOMMENTAR
  • Chris Erichsen :

    Hei.
    Forestillingen spilles på Black Box teater til og med 5 juni. Den settes opp seinere i høst på Rosendal teater i Trondheim.

  • Armina Roksa :

    Hei,
    Dette ser interessant ut. Jeg vil, så lang, gratulere til Ibrahim for den nye forestillingen!

    Det jeg lurer på er: når og hvor vi kan få se forestillingen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER