Påkostet mini-møte

Det merkes at småbarns-teater ikke lenger er en underdog i norsk scenekunstfauna. Når Det Norske Teatret denne våren setter opp Drake-zoo med over 20 forestillinger, viser de at de vil satse: Scenografi og kostymer er ekstraordinære og påkostede, og det kunstneriske laget innbefatter flere som snart er for nestorer å regne innen teater for 0-3-åringer.

Det er altså vilje til satsing på kunst for de minste også ved institusjonsteatre. De mange ulike kunstneriske satsingene og forskningsprosjektene i kjølvannet av Kulturrådsprosjektet Klangfugl for snart 20 år siden er nok noe av grunnen. I løpet av denne perioden har det blitt innarbeidet en forståelse for at de minste barna faktisk kan ha stor glede av kunst, samt at de er et publikum med egne behov og tilnærmingsmåter. I tilfellet Drake-zoo fortsetter Det Norske Teatret samarbeidet med koreograf Hanne Dieserud og regissør Christina Lindgren som tidligere har hatt enorm suksess med baby-operaen Korall Koral.

De senere årene har man kunnet se en stadig sterkere befestning av typiske sjangergrep for målgruppa: En intens scenisk tilstedeværelse hos utøverne – som gjerne tar inn og spiller på innspill fra de små i publikum, en spillestil som vektlegger det fysiske framfor det verbale, visuelle bilder som åpner opp og skaper undring heller enn å slå fast et budskap, etc. (mye av det samme som ofte tilsier kvalitet i teater for et voksent publikum også, vil jeg si). Disse grepene står sterkt også i Drake-zoo.

Vi møter tre øgle-/drage-lignende fantasifigurer som kravler, kryper, strekker seg, ruller og hopper rundt på tre forskjellige punkter på Det Norske Teatrets Scene 2. De har skjell og gjennomsiktige vinger – og av og til puster de røyk ut av de klumpete nesene! Scenografien er dominert av to store oransjerøde trær med store blader, små reir, klirrende uroer og noen slags enorme balansebrett som lager rislelyd når dragene beveger seg oppå dem. Både scenografi og kostymer er i primærfargene rødt og blått. Vi, store og små publikummere, er på forhånd bedt om å sette oss på de blå putene som omkranser den opplyste spilleplassen i midten. Bak og rundt oss er det et stort åpent og mørkt teaterrom.

Invitasjon
De tre dragene begynner å røre på seg nesten umiddelbart etter vi har entret rommet. De beveger seg uavhengig av hverandre og søker tidlig kontakt med publikum. Med små lyse «O! Æ!»-rop, hvesing og hvisling minner de om en slags miks av glade ettåringer og de søteste dinosaurene fra Jurassic Park-filmene. Måten de (eller iallfall dragen som var nærmest vår publikumsplass) henvender seg til publikum på vitner om en forsiktig tilnærming og invitasjon til lek. Og her viser utøverne at de er trent i å lese de kroppslige signalene til de nonverbale yngste barna: De barna som trekker seg unna henvendelsen fra dragene får lov til det, da går dragene videre til andre sysler. Mens mot de barna som tydelig er trygge og framoverlente i møte med de underlige skapningene, skrus intensiteten i leken opp et par hakk. Det hele er subtilt, men man kan merke at lydene blir litt høyere og bevegelsene litt mer voldsomme i samspillet med de modigste barna.

Dette er fintfølt, og imøtegår slik mange innvendinger interaktivt teater møter: Hvordan legger man egentlig til rette for individuelle opplevelser og deltakelse hos publikum? Her blir iallfall enkeltbarna i publikums reaksjoner sett og tatt inn.

Motvilje
Som voksen følgeperson på teater er det lett å bli sittende og observere barnas engasjement mer enn selv å la seg rive med av det som skjer på scenen. Dette skjedde også for meg her, da jeg til denne forestillingen hadde med mitt yngste barn på teater for første gang. Hun ble ganske overveldet og viste en del motvilje. Selv om hun også hadde med seg en annen voksen som skulle ta ansvar, ble jeg ganske fokusert mot henne der hun stabbet rundt fram og tilbake på trygg avstand fra dragene. (Hun fulgte interessert med, men ville bare ikke være for nær spilleplassen i starten).

Men jeg fikk likevel med meg at dragene også søkte blikket mitt; til oss voksne i publikum. Kanskje la de til rette for samspill også med oss? Det klarte jeg iallfall ikke å ta helt innover meg i situasjonen, men jeg tenker at det er et prisverdig grep: Å legge til rette for en felles opplevelse uavhengig av alder på publikummerne.

Nesten brutalt
Forløpet i Drake-zoo er kort. Etter simultan utforsking av spilleplassen – ringling i uroene, balansering på balansebrettene, henge opp ned i trærne, hviskende framføre dikt, blåse røyk ut av nesa noen ganger – sovner dragene én etter én. Jeg får assosiasjoner til Baktruppen-forestillinga Spekk hvor aktørene også sovnet én etter én etter at de hadde tatt sovepiller på scenen. Den gang bestod spenningen i når i forestillinga hver enkelt av dem ville sovne. Her er det annonsert allerede på forhånd at dragene vil sovne etter hvert, og at det da er slutt.

Men når de tre aktørene folder seg sammen ved hvert sitt rede på scenen, er det akkurat som vi så vidt har kommet i gang. På dette tidspunktet (iallfall i forestillinga jeg overvar) føler tilsynelatende flere av barna og de voksne seg trygge nok til å innta scenen og ønsker å se og kjenne litt på de fine materialene (slik vi før forestillinga ble informert om at var ok). Men nei, det får vi ikke lov til. Det blir ettertrykkelig annonsert av en myndig ansatt ved teatret at «Nå sover dragene, nå må dere gå ut!».

Det er greit nok med tydelige rammer for hvordan man skal oppføre seg i møte med forestillinga, men her oppleves anvisningen nesten brutal. Kunne dette vært løst annerledes? Kunne kanskje én av dragene vinket til barna eller noe, i stedet for at en streng dame i Det Norske Teatret-uniform kaster oss ut av magien på dette viset? Kanskje har kunstnerne funnet ut av dette selv etter hvert, siden jeg var til stede på premieren og dermed kanskje første skikkelige utprøving sammen med et «virkelig» publikum. Hvis ikke, tenker jeg at dette kan være noe å tenke på: Instruering av Det Norske Teatrets billettører og vakter om hvordan de formulerer rammene for forestillinga, både før og etter (som vel er å regne som en instruksjon for de voksne). Tonen i instruksene kan gjerne være litt mer sensitiv, mer i tråd med uttrykket i selve forestillinga. Det som skjer på teaterhuset også rundt selve den kunstneriske utførelsen er viktig for helhetsopplevelsen, ikke minst for et så ungt publikum.

Lengre innledning?
Jeg lurer også på om ikke mitt barn og sikkert andre ettåringer ville hengi seg mer til samspillet med aktørene om innledningsfasen var strukket litt lenger. Jeg kjente selv på at det var nokså overveldende å komme inn i teaterrommet når det var så lite intimt bygget opp. Som sagt er spilleplassen i Drake-zoo et opplyst område, i midten av Scene 2 på Det Norske Teatret. Utenfor denne plassen ser man rett ut i det mørke rommet, her er ingen trygge omkransende fysiske rammer. Og straks vi har satt oss ned tar dragene kontakt.

Kanskje ville et mer intimt oppbygget scenerom – slik det nærmest har blitt nok et sjangergrep i teater for de minste – gjort oss tryggere. Men jeg liker at kunstnerne har forsøkt å sprenge disse sjangerrammene, og undersøke om ikke også kulisser av en viss størrelse kan fungere for målgruppa. Men da tror jeg litt mer tid til å ta inn rommet sammen med de voksne følgepersonene ville skapt mer trygghet for de minste.

Til slutt. Det er ofte lett å tenke: Hva skal ettåringer egentlig med slike tilpassede kunstopplevelser, de som synes alt er like forunderlig og kan finne like mye glede i å ta på seg sko gang på gang eller studere fuglers flukt som å lytte til Bach? Svar: De skal like mye med kunst som voksne skal med det. Selv de som ikke har fylt ett år har allerede begynt å skjønne at det finnes regler og mønstre i verden, og da kan rykk ut av disse mønstrene skape nye tanker og erkjennelsesmåter. Små barn, som de større, utvikler seg gjennom varierte sanseinntrykk. Forskning viser at små barns sanseapparat reagerer positivt på kunstneriske uttrykksformer som stemmebruk, bevegelse, mimikk, musikalske, visuelle og taktile stimuli.[i]

Iallfall fungerer kunsten slik om møtet gir en passelig balanse av utfordring, trygghet og glede/nysgjerrighet. Og det tilbyr Drake-zoo. Selv om teaterrammene ikke var like fintfølende som «innmaten».

[i]   Lise Hovik, Karstein Solli og Marit Ulvund: “Hvor blir det av kunstsatsingen for de minste?”