Overrasker, irriterer og begeistrer
KRITIKK: Regissør Christoph Marthaler viser oss ikke samspillet mellom det visuelle og auditive, som ofte er tilfelle i musikkteater, men snarere motsetninger mellom dem. Hilde Elisabeth Bjørk har sett Tessa Blomstedt gibt nicht auf der Tora Augestad har en bærende rolle.
Flere tiår møtes på scenen i Christoph Marthalers nye forestilling Tessa Blomstedt gibt nicht auf som setter fokus på kjærlighet i den digitale tidsalder. Leken med forskjeller og likheter mellom generasjonene kommer til uttrykk både i visuelle og auditive aspekter av forestillingen.
Ut fra den korte og noe kryptiske teksten i programmet forstår vi at forestillingen handler om den eldre damen Tessa Blomstedt som har overlevd flere generasjoner: Hun er på én og samme tid både nåtid og flere fortider. Hun har lang erfaring med romantiske relasjoner, og har derfor fått kjenne på kroppen hvordan date-kulturen har forandret seg fra de gode gamle dager til dagens digitalisering av kjærligheten der internett er den fremste møteplassen. Og selv om dagens nettbaserte sjekkekultur er henne ganske fremmed, forsøker hun så godt hun kan å henge med i svingene og deltar aktivt på diverse fora for nettdating.
Tessa som personifisering av en periode på flere tiår kommer blant annet til uttrykk gjennom de mange antrekkene hun bærer i løpet av forestillingen, om enn på en ganske subtil måte. En parykk eller et spesielt klesplagg kan henvise til et gitt tiår, men det er aldri helt tydelig om hun befinner seg for eksempel på 1950- eller 1980-tallet. Kostymene indikerer snarere en slags sirkulær tidsforståelse, og på denne måten skjønner vi at Tessa faktisk er flere tiår på én og samme tid.
Komisk timing
Når man skal skrive om Christoph Marthalers musikkteater, er det vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne i. En av grunnene til dette er at forestillingene ofte ikke fokuserer på å formidle en konkret historie eller en handling eller, rettere sagt, så er det ofte en diskrepans mellom det du i det ene øyeblikket tror at forestillingen handler om, og det som i neste øyeblikk utspiller seg på scenen. Dette fører til at man på et tidspunkt blir tvunget til å flytte fokus vekk fra å dechiffrere tegn, og å heller innta en mer intuitiv holdning til det man ser og hører.
Scenen som publikum møter er delt i to både vertikalt og horisontalt slik at vi blir presentert for fire rom med en trapp i midten som gir tilgang til begge nivåene. I orkestergraven til høyre for publikum står et piano, til venstre sitter en musiker med en gambe. På scenen til høyre står et flygel, bakom det en bokhylle. Til venstre helt bakerst, et slags kontor med glassdør og vinduer. Foran dette ser vi en klynge av planter, og rett ovenfor musikeren er et tilbygg som minner om et slags utkikkstårn med trapp ned til scenen. Ut fra scenografien å dømme er det tydelig at vi befinner oss i en stue til høyre, og i et kontorlandskap til venstre, kanskje et slags datingbyrå?
Foto: Walter Mair
En av Marthalers styrker som regissør er komisk timing, og dette viser seg både i regi og gjennom hans valg av skuespillere. Publikum vet dette, derfor sitter latteren løst allerede i det Clemens Sienkneckt, som spiller Helfried, entrer scenen med et elektrisk piano under armen iført parykk, hiphop-bukse (du vet, slike som var in på 90-tallet) og crocks. Han setter seg ned foran på høyre side og begynner å trykke på knapper og slipper «beats» (jf. Ross i Friends og hans karriere som pianist hvis du trenger et konkret bilde). Snart kommer fire kvinner ut på scenen: Kekke (Tora Augestad), Frauke, Silke og Heike, og stiller seg i en halvsirkel rundt Helfried. Tessa Blomstedt, spilt av den eldre Irm Hermann, kommer deretter ut ikledd skjørt, nylonstrømper og pensko og stiller seg foran mikrofonen i rommet til venstre på scenen. Så går Helfrieds knappetrykking over i pianospilling, og han snurrer i gang åpningslåten denne kvelden, den østeriske komponisten og populærmusikeren Udo Jürgens’ megahit Liebe ohne Leiden (Kjærlighet uten lidelse) fra 1984. De fire sangerne synger i vakker harmoni og Tessa Blomstedt danser til så godt hun kan med bevegelser som best kan karakteriseres som «oldies but goodies».
Et stykke ut i fremførelsen starter Helfried på en solo som viser seg å være vanskelig å avslutte. De fire sangernes gjentatte, men dog mislykkede forsøk på å komme inn i melodien igjen, fører til mye latter fra salen. – Ja, mine damer og herrer, det var det for i aften. Men ikke gå hjem ennå, for begynnelsen gjenstår fortsatt, sier Tessa i det musikken fades ut.
Kjærlighet og hjertesmerte
Karakterene på scenen går nå over til å snakke om sine fritidssysler: «Mine hobbyer er yoga, å jogge, å lese og å spille piano» med små variasjoner i rekkefølge, samt at fisking og sjakkspilling legges til, gjentas repetitivt mellom de fire sangerne og Helfried. Her ser vi den første henvisningen til kontaktannonser og kjærlighetssøken. For etter hvert som forestillingen går sin gang skjønner vi at Kekke, Frauke, Silke og Heike er Tessas ulike kallenavn på forskjellige fora for nettdating. I løpet av forestillingen ser vi disse «brukerprofilene» i interaksjon med hverandre, og kanskje også med potensielle partnere. I én scene resiteres for eksempel noe som minner om middelaldersk trubadurpoesi (så eldgammelt kan kanskje 1950-tallets kjærlighetserklæringer oppleves fra et nåtidig perspektiv) av Silke og Heike i repetitive sekvenser. Denne scenen henviser også til hvordan Tessas personifiserer flere generasjoner, for nye kommunikasjonsmedier krever ofte en ny type kommunikasjon; en ny måte å snakke om kjærlighet på, som ikke Tessa helt klarer å forholde seg til.
Som vanlig i Marthalers forestillinger er det musikken som spiller hovedrollen, og det er Tora Augestad, med sin klokkeklare stemme og sterke tilstedeværelse, og Clemens Sienkneckt, som også er forestillingens musikalske leder, som i stor grad utgjør det musikalske fundamentet i denne forestillingen. Det varierte musikkutvalget vi blir presentert for illustreres godt gjennom følgende utdrag fra repertoaret: En mashup av en Kyrie Eleison og Eagles’ Hotel California, tyske Helene Fischers nye dance-låt Atemlos durch die Nacht (direkte oversatt til "heseblesende/andpusten gjennom natten"), Rammsteins Wo bist du? (Ich liebe dich, ich liebe dich nicht mehr), Elfi Grafs Herzen haben keine Fenster (Hjerter har ingen vinduer) fra 1974 og andre slagere udødeliggjort av denne østerrikske «slagersangerinnen». Som tittelen på låtene tilsier, er det mye kjærlighet og hjertesmerte ute og går i denne forestillingen, men alltid perfekt balansert mellom alvor og ironi. Innimellom er det selvfølgelig også plass til noen pustepauser og mer klassiske toner ved blant andre Henry Purcell.
Den ovennevnte resitasjonsscenen – som for øvrig fører til at den eldre herren ved min venstre side hvisker «Scheisse» før han reiser seg og går – samt det musikalske innholdet i forestillingen, er uttrykk for hvor forskjellig man har snakket, sunget og skrevet om kjærlighet gjennom tidene, og som igjen gir et bilde på forvirringen Tessa må føle når hun nå forsøker å innrette seg etter dating anno 2014.
Jeg kan være enig med mannen ved min side i at det til tider er krevende å holde fokus på grunn av lange scener med mye repetisjon, men fra et teaterestetisk perspektiv er det er nettopp denne vekslingen mellom tunge, repetitive sekvenser og reinspikka underholdning som gjør forestillingen viktig og ikke bare underholdende.
Blast from the past
Med jevne mellomrom kommer en karakter ut på scenen med noe som kan minne om en programleders aura, á la Vidar Lønn-Arnesen i Da Capo. I forestillingsprogrammet omtales denne karakteren som «et retrovirus». Er han en slags forretningsleder for et datingbyrå anno 1989? Da passer han i alle fall godt inn i kontorlandskapet på scenen. Det er vanskelig å si, men han lister alle fall opp visse do’s and don’ts for menn hva gjelder dating. Når det for eksempel kommer til bilder man har på profilen sin, så er det viktig å ikke bare ha med hodet, for hvordan ser resten av kroppen din egentlig ut? Man burde også unngå røde øyne, bar overkropp og bilder hvor man har klippet vekk andre, for eksempel en ekskjæreste. For neste skritt, som er en telefonsamtale, så er det også visse regler som gjelder: Man må ikke på noen måte finne på å legge igjen en beskjed på svareren, ikke svare for kjapt når hun ringer, og for all del sørge for at DU avslutter samtalen. Retroviruset er også så hyggelig at han gir råd om samtaletemaer som kvinner spesielt interesserer seg for, nemlig matlaging, interiør og klær.
Foto: Walter Mair
Det er veldig tydelig at denne mannen tilhører en annen tid, både i sin fremtreden og i sitt tradisjonelle syn på menn og kvinner. Men han tilhører også tiden før den ekstreme teatraliseringen av samfunnet vårt som vi i dag ser i dagens imagebuilding, noe som fremveksten av internett i stor grad har medvirket til, og som til og med finner veien inn i våre private relasjoner. Men hvor mye har egentlig forandret seg på kjærlighetens domene de siste tiårene? Har vi kommet nærmere hverandre enn før, eller rettere sagt lengre fra hverandre? Dette er spørsmål som forestillingen kaster lys over, uten nødvendigvis å komme med svar.
Digital kommunikasjon
Dramaturgien i forestillingen og noen av bildene som skapes på scenen gir meg assosiasjoner til Jo Strømgren Kompanis forestilling Kontoret fra 2004. På samme måte som figurene i denne forestillingen er fanget i et rom hvor de mottar beskjeder utenfra, er det som om Tessa, og dermed også de andre karakterene, er fanget i teknologien, ja, rett og slett fanget i internettet. For plutselig hører vi en stemme over høyttalerne som ber aktørene om å gå, så absurd som det enn høres ut, inn i «treenighetsportalen«, og de forflytter seg til orkestergraven mens en vegg kommer ned mellom denne og scenen. «Samtalen» som deretter utspiller seg mellom Tessa, Frauke, Heike, Silke og Kekke er svært merkelig, og på et tidspunkt roper Tessa frustrert ut «er det ingen som hører på meg?», og sier deretter noe om hvordan snakkeboblen hennes snart tar slutt. Selv om Internett muliggjør en annen type kommunikasjon, så er det ikke sikkert at denne nødvendigvis er en måte å samtale på som passer til alle.
En annen absurd beskjed som denne stemmen fra oven gir i løpet av forestillingen, er å anbefale Tessa å gå til anskaffelse av en digital hage på 1,5 hektar. Tessa kikker på sin egen minihage og løper deretter fortvilet ut, for hvordan i all verden skal hun få til dette? Den digitale tidsalder har gitt oss muligheten til å leve virtuelle liv, for eksempel gjennom Sims, men virkeligheten i seg selv kan heldigvis ikke digitaliseres. Men det vet kanskje ikke Tessa.
Tilfeldighetens estetikk
I løpet av forestillingen projiseres forskjellige bilder av mennesker fra magasiner og filmer fra 1960-tallet og tiårene etter, på to skjermer bak scenen. Ofte skiftes bildet mellom de to skjermene svært raskt, noe som fører til at det er vanskelig å følge med, spesielt når det skjer en hel del andre ting på scenen samtidig. En stor andel av disse bildene består av nakne kvinnekropper, eller bare deler av disse. Å bruke filmprojeksjon som en del av det visuelle uttrykket er etter hvert blitt en svært integrert del av tysk og mye annet europeisk teater. Det oppleves dog til tider som et overflatisk estetisk virkemiddel, som et slags belegg for å kunne hevde at teksten alene ikke er i fokus lenger. Dette kan forstås som tilfellet i denne forestillingen også, men jeg tolker det i større grad som en kommentar til nettopp denne overflatiske bruken av videoprojeksjon som ren effekt, og ikke som en integrert og likeverdig del av forestillingens uttrykk. Disse bildeprojeksjonene kan også sees på som en kommentar til informasjonssamfunnet vi lever i, hvor vi ofte blir tvunget (eller kanskje vi snarere setter oss selv i en slik posisjon frivillig) til å persipere flere lag med informasjon fra ulike kanaler samtidig.
Men så kan det også hende at Marthaler tok det med bare fordi han hadde lyst. En følelse av tilfeldighet henger nemlig med meg gjennom hele forestillingen, uten at dette er ment i negativ forstand, for i tilfeldighetens estetikk oppstår det ofte magiske øyeblikk, som for eksempel når Silke plutselig står med Heikes knyttneve i munnen, med et blikk ala «hvor i all verden kom denne fra, da?».
Forestillingen avrundes med Elif Grafs Am schönsten ist es zu Hause – her har Augestad fått på seg slengbukser og glitter, hun holder en blomsterbukett i hånden mens hun går rundt blant publikum og synger, selvfølgelig med en følgespot på seg. Det hele er en slags Da Capo møter Allsang på grensen, og en tro kopi av Grafs opptreden på tysk tv i 1976. – Ja, mine damer og herrer, det var det, sier Tessa avslutningsvis, og vi skjønner at vi snart må gå hjem.
Foto: Walter Mair
Unndrar seg mening
Som nevnt innledningsvis så er det noe med Marthalers måte å «fortelle» på som vanskelig lar seg gjenfortelle i tekst. Jeg opplever at det er hans sans for tilfeldigheter og kontraster som utgjør mye av hans estetikk. I Tessa Blomstedt gibt nicht auf ligger ikke fokuset på samspillet mellom det visuelle og auditive, som ofte er tilfellet i mye musikkteater, men snarere i disse kategorienes motsetninger. Derfor finner for eksempel scener sted der sangerne bokstavelig talt ligger i en klynge og synger, eller det synges samtidig som aktørene driver en form for fysisk oppvarming som fører til at sangen drukner litt i pusting, bevegelser og andre lyder.
Det uforståelige, tilfeldige, absurde og kitsch-aktige uttrykket som hele tiden unndrar seg mening; som overrasker, irriterer og begeistrer, og som kontinuerlig utforsker teatrets potensial som den umiddelbare og flyktig kunstarten den er, gjør Tessa Blomstedt gibt nicht auf til en interessant og viktig forestilling.
