Overflødighetshornets dronning
Lisa Lie/PONRs forestilling “Uår av Terje Vigen” ved Trøndelag Teater begynner så godt, men litt over halvveis er det som om dramaturgen og regissøren forlot rommet og lot utøverne (som inkluderer regissøren) improvisere for halv maskin. Hva skjedde?
Mens scenografien fortsatt ligger badet i mørke, entrer Lisa Lie scenerommet fra siden – hun blir stående ved bunnen av publikumsamfiet, midt mellom scene og sal, og åpner forestillingen med en lengre monolog som leker med ordspill. Den som hadde forventet seg en tolkning av Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen, må smøre seg med noe tålmodighet. Dette er nemlig Uår av Terje Vigen, og her spises det kuk og sjøpølse, for sulten er stor etter ”flere år med gresshopper etterfulgt av uvisshet”. Til gjengjeld er Lies tekster preget av overskudd og humor.
En svak hosting høres – en ikke ukjent lyd i et publikumsamfi – men hosten blir sterkere, mer insisterende, og inn på scenen tumler de to resterende utøverne i forestillingen: Kenneth Homstad og Martin Leirvik. Førstnevnte framstiller Terje Vigen, mens sistnevnte og Lisa Lie er kona og dattera til Vigen. Eller (som det står på teatrets nettside); en som kan være Terje Vigen, en Hummer og en Sjøheks. Allerede her, i forestillingens første ti minutter, er karakterene plastiske og i tillegg er sjangerbetegnelsen vanskelig å sette. For idet alle samles på scenen, så brytes det ut i sang – på musikalvis synges det om fraværet av mat. Kanskje kan forestillingen kalles en tentativ musikal, med både tragedie- og komedieaspekt – for sangen er ikke et gjennomgående aspekt ved forestillingen.
Maja Nilsens scenografi består av en nesten parodisk perspektivscene med lag på lag av akvarellmalte kulisser. Terje Vigen (Homstad) har på seg skjorte og voluminøse bukser, mens Lervik og Lie har på seg kjoler med korsett, store skjørt og kyser. Det er muligens uår og hungersnød, men Terje Vigen går rundt med en liten ølmage og midt på scenen befinner det seg en gigantisk hummer – selve matsymbolet for dekadanse og overflod. Kanskje som et frampek mot oljealderen som skal komme til Norge omtrent hundre år etter at Terje Vigen ble skrevet.
Ibsens Terje Vigen fungerer som en slags ramme for forestillingen. Tittelen, Uår av Terje Vigen, indikerer at stykket kan være skrevet av Terje Vigen selv – og på samme måte leker Lie med setningsstruktur og handling. I Lies univers bindes historien om Terje Vigen sammen med kjønnssykdommer i ansiktet, Odyssevs og sjøhekser som føder egg. Finurlig nok oppleves ikke disse overgangene, eller sammensmeltningene, som upassende eller rare. I hvert fall ikke i forestillingens første halvdel. Men litt over halvveis i den to timer lange forestillingen er det som om strukturen begynner å løsne litt. Scenene oppleves mindre fokuserte og de sitter ikke like godt. Uttværingen av materialet som Lie som regel bedriver med stor suksess, oppleves mindre målrettet – og med det heller ikke insisterende nok.
Ibsens dikt er skrevet i 1861, men handlingen i det er lagt til Napoleonskrigene og kornblokaden i perioden 1808 – 1811. Norge var på denne tiden i krig, og England hadde innført handelsblokader som kuttet kontakten mellom Norge og Danmark. Som konsekvens av dette oppstod det hungersnød i Norge. Diktet forteller om Terje Vigen, som bor med kone og datter under denne blokaden. For å redde familien fra å sulte ihjel, ror Terje Vigen fra hjemmet deres i Fjære utenfor Grimstad til Danmark. Der kjøper han tre tønner bygg, men på roturen tilbake blir han oppdaget av en engelsk korvett. Han ber på sine knær for sitt liv, og for lasten som skal redde familien hans, men den engelske lorden som fører skuta senker Vigens båt og last, og tar Terje Vigen til fange. I fem år blir han sittende i engelsk fangenskap, og når han kommer tilbake er både kone og datter døde, sultet ihjel. Mange år senere er rollene byttet om – da er det Terje Vigen, ’den gråsprengte mand’, som har mulighet til å hevne seg på lordens med øye for øye-retorikk. I siste sekund velger Vigen likevel å skåne lorden og hans familie, og det hele ender med forsoning.
Terje Vigen-materialet er, naturlig nok, ekstra populært på Sørlandet. I sommer iscenesatte Kilden Teater i Kristiansand det episke diktet som musikal, og lot Terje Vigen spilles av to ulike utøvere: en sanger og en danser. Slik fikk rollen et tydelig fysisk og klanglig uttrykk. Selv om tanken om å iscenesette Ibsens dikt gjennom dans og musikk kan være god, så skapte den i dette tilfellet snarere en forflatning. Skildringer som allerede hos Ibsen er uhyre nær det sentimentale og melodramatiske ble forsterket gjennom sceniske grep. Og oppført i det monumentale uteamfiet Fjæreheia ble det tentativt sublime i Terje Vigen – en musikal tamt og litt masete.
Hos Lisa Lie er det derimot tidvis ganske stor avstand mellom det Ibsenske og Lies egne fortellinger, som i sin tur setter fortiden i forbindelse med nåtiden og fremtiden. Ibsens tekst blir et utgangspunkt for videre fabuleringer og utdypinger, om hvorvidt vi kan spise olje og hvor usiviliserte menneskene blir av sult. Karakterene hun lager er uhyre karikerte, men fordi teksten, fylt med grove vitser og skildringer, har et poetisk og tidvis irrasjonelt uttrykk, så blir det ikke flatt. Stort sett.
Det slår meg i møte med denne forestillingen hvordan man kan se arbeidet til Lie som beslektet med kunstnerskapet til billedkunstner Vanessa Baird. Der sistnevnte tegner mennesket i all sin prakt, med det skjønne og det uskjønne om hverandre, med vekt på det tabubelagte, så gjør Lie det samme – men i tekst. I Uår av Terje Vigen følges dette ytterligere opp i scenografien, hvor Maja Nilssens pastellramme også gir visuelle assosiasjoner til Baird.
En annen assosiasjon er regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müllers forestillinger basert på Ibsens tekster. Her fremstilles mennesket fysisk med sine drifter, (tabubelagte) drømmer og fordøyelsessystem – skitten serveres bokstavelig talt publikum og/eller kastes veggimellom. Og det samme skjer hos Lie, bare gjennom tekst. Fremført med tydelig trønderdialekt, og med absurde koblinger, ser det ikke ut til å ha en støtende effekt på publikum.
Samtidig viser Uår av Terje Vigen hvor avhengig teksten er av regi og koreografi, og hvor lite som skal til før det forflates. Åpningen og første halvdel er tett og velregissert – med et eminent og samspilt ensemble. Men så er det som om konsentrasjonen glipper, eller som om regissøren (som jo selv befinner seg på scenen) og dramaturgen(e) ikke har hatt tid til å følge opp like tett. Siste del har noen tentativt interessante scener hvor Terje Vigen og kona vemmes over barnet sitt og kaster det på havet, men scenene sitter rett og slett ikke godt nok og de blir fjollete i stedet for humoristiske med brodd.
Det er synd, for på sitt beste er Uår av Terje Vigen blant det beste jeg har sett i år, så jeg håper resten også rekker å spille seg skikkelig inn før den vises på Trøndelag Teater igjen i januar, for deretter å turnere med Nordland Teater måneden etter.
