Bilde fra Bad Dante Bad English Bad Opera som Judith Dybendal synes var et av høydepunktene på årets Festspill i Bergen. Foto: Thor Brødreskift

Overflødige festspill

Årets teaterprogram illustrerer at Festspillenes problemer er flere og større enn langtidsvirkningene av pandemien.

Årets utgave av Festspillene i Bergen åpnet med forestillingen A 24-Decade History of Popular Music. Der inviterte den amerikanske dragartisten og teatermakeren Taylor Mac den kjente næringslivslederen og Høyre-politikeren Herman Friele opp på scenen for å gi et eksempel på «toxic masculinity» til underholdning for salen. Selv var jeg ikke til stede, og da jeg fikk høre hva jeg hadde gått glipp av, reagerte jeg knapt nok med et skuldertrekk. At størrelser som Taylor Mac kaster glans over Festspillene er fint, men det er dessverre ikke nok til verken å legitimere eller redde et sprikende og svakt teaterprogram som alt i alt gir publikum få grunner til å gjeste festivalen som på egne nettsider hevder at den er «flaggskipet blant Nordens festivaler for musikk og scenekunst».

Pandemien har naturlig nok satt store begrensninger for festspillprogrammene siden sommeren 2020, og den har fortsatt ringvirkninger, men årets teaterprogram illustrerte at festspillenes problemer er flere og større enn langtidsvirkningene av pandemien. Først og fremst er det vanskelig å spore noen samlende kunstnerisk tanke eller retning bak sammensetningen av programmet, og utad fremstår det som tilfeldighetene råder samtidig som festivalen tyr til gjenbruk av kunstnere og scener i mangel på bedre idéer.

Internasjonale krefter
I likhet med tidligere satset Festspillene også i år på kunstneriske tyngdepunkt av internasjonalt kaliber for å skape blest om festivalen. Foruten A 24-Decade History of Popular Music, var internasjonale krefter i sving i forestillingen Gråten (Feiltakelsen) av den sveitsiske og Ibsenprisvinnende teaterregissøren Christoph Marthaler som tidligere har gjestet Festspillene i 2011 og 2015, og i oppsetningen av Lille Eyolf med den tyske regissøren Michael Thalheimer ved Den Nationale Scene i Bergen. Imidlertid bød ingen av oppsetningene på de helt store teateropplevelsene.

I motsetning til Lille Eyolf, som er en skuffende overspilt forestilling som tar livet av all underteksten og mysteriene i Ibsens drama, er Marthalers Gråten (Feiltakelsen) en uferdig, men like fullt underfundig forestilling det er behagelig å forsvinne inn i. Utgangspunktet er tekster den avdøde sveitsiske kunstneren Dieter Roth ga til Marthaler på slutten av 1980-tallet. Scenerommet forestiller et gammeldags apotek, og på scenen står fem apotekerkledde kvinner samt en dresskledd mann. Dette er et scenisk univers der det skjer veldig lite, og bittesmå opptrinn mellom karakterene gjennom bruk av sang, musikk, tekst og bevegelse binder det hele sammen med en særegen logikk. Roths poetiske tekster er fragmentariske, dypt eksistensielle, morsomme og absurde. Gjennom ensemblets finstilte fremførelse og repetisjon av setningene får nyansene i teksten stort spillerom. Likevel er helheten noe stillestående og flat, som om forestillingen i for liten grad utfordrer sitt eget univers.

Under en festival der de store internasjonale programpostene ikke riktig innfridde forventningene, utgjorde premieren på Morgenstjernen ved Den Nationale Scene imidlertid et stort lyspunkt. Dramatiseringen er basert på Karl Ove Knausgårds roman fra 2020, og den svenske regissøren Linus Tunström har sammen med dramatiker Armin Kerber og scenograf Thilo Reuther klart å skape en uanstrengt og engasjerende flettverksforestilling som har et overskudd og en risikovilje jeg sent vil glemme. Reuthers scenografi skaper elegante overganger mellom scenene, og bruken av en trommeslager som bryter inn og bygger opp spenningen under replikkene i forestillingens begynnelse, er godt tenkt og gjennomført. De overnaturlige elementene i handlingen glir rett inn i sceneverdenen. Selv om fremstillingen av Bergen er i overkant karikert og bruken av klassisk musikk er banal, er forestillingen full av gode skuespillerprestasjoner som får meg til å sluke alt karakterene forteller.

Bilde fra Morgenstjernen på DNS. Foto: Andreas Roksvåg. Scenograf: Thilo Reuther. Kostymedesigner: Christina Lovery. Lysdesigner: Linus Fellbom

Gammelt i ny innpakning
Et annet navn på årets program som også har gjestet Festspillene flere ganger er Tore Vagn Lid og Transiteatret. Transiteatret hadde premiere på sin nye forestilling Kunsten å lage en felle, og for anledningen spilte de også den kritikerroste forestillingen 03:08:38- Tilstander av Unntak. En klar styrke ved å programmere på denne måten er at det gir publikum anledning til å fordype seg i et kunstnerskap og se ting i sammenheng. Mest av alt slo det meg hvordan den musikalske formen fra Transiteatrets forestillinger som DUB Leviathan! (2015) er videreutviklet i både Kunsten å lage en felle og 03:08:38- Tilstander av Unntak. Begge oppsetningene er installasjoner der publikum sitter i ring rundt scenografien og observerer sceneteknikerne fra øyeblikk til øyeblikk, videoklipp og live-film projiseres på skjermer. Bruddstykker av tekst veves sammen med musikk som bærer det hele framover i et særegent scenespråk.

I Kunsten å lage en felle består scenografien av et langbord med redskaper, og disse er igjen koblet sammen med en rekke tråder i taket det henger små papirfly fra. Tematisk kretser forestillingen rundt maktstrukturer og spør hvordan man kan handle for å endre kursen i verden. Brevduer som budbringere er en bærende idé for konseptet. Skuespiller Terje Strømdahl agerer som en programleder som inviterer gjester som Rødt-politiker Sofie Marhaug, skuespiller Anders Baasmo Christiansen og journalist Hilde Sandvik med flere opp på scenen for å lese sine brev som skal sendes med duene, før vi til slutt får overvære et dueslipp fra teaterets tak.

Alt sammen er rammet inn av levende musikk som blander korsang med barokkliknende, klassisk musikk. Styrken ved forestillingen er komposisjonen i rommet med musikk og stemninger som setter seg i kroppen, men konseptet spriker i for mange retninger og lener seg altfor tungt på resirkulering av motiver og grep fra Transiteatrets kunstneriske katalog. Noe går tapt i forestillingens veldige insistering på sitt politiske budskap. For min del var det minst like politisk brennbart å overvære Fix & Foxy sin digitale live-performance Avatar Me. Via Zoom får man tildelt en avatar og ser verden gjennom denne personens øyne i 45 minutter, og man er fri til å spørre om hva man vil og foreslå hva personen skal gjøre. Illusjonen av å ha en annens kropp fungerte ikke helt, men for min del var det likevel en tankevekkende opplevelse å besøke et liv som er så forskjellig fra mitt eget – jeg fikk se leiligheten og høre om livet til en transperson i São Paulo.

Bilde fra Ritsj av Katma. Foto: Thor Brødreskift

Skuffende for barn og unge
Programmet for barn og unge skriker etter fornyelse og høyere ambisjoner enn det Festspillene har i dag. I fjor startet Festspillene riktignok barnekunstfestivalen Småspill sammen med Høgskolen på Vestlandet (HVL), en slags festival i festivalen. I år besto imidlertid programmet kun av noen kunstinstallasjoner og to forestillinger. I tillegg er det foruroligende at flertallet av aktørene som er involvert i Småspill ikke er profesjonelle utøvere, men studenter og lærere ved HVL. Det holder rett og slett ikke at en festival med Festspillenes størrelsesorden overlater spilleplass til lokale, ikke-profesjonelle aktører på denne måten dersom de ikke samtidig satser tilsvarende tungt og ambisiøst på å vise ny scenekunst for barn og unge.

Programmeringen av dansekompaniet Katmas forestilling Ritsj for barn fra 1-5 år ble også en bekreftelse på at Festspillene i Bergen er helt bakpå hva gjelder satsninger for de yngste: Det er flott at Ritsj endelig vises i Bergen slik at den kan nå et større publikum, men jeg så premieren allerede for tre år siden på Festspillene i Nord-Norge. Videre hjelper det lite for helheten at barne- og familieprogrammet fremstår forholdsvis tynt utover de faste postene som gratis gateteater med ulike kompanier, familiedag på Siljustøl og De unges festspillforestilling.

De to forestillingene Zappzarapp av Cirkus Balance og Fyllingsdalen Teater og Come On Feet av Granvat utmerket seg som sentrale familiesatsninger i år, men også de bekrefter inntrykket av en festival som sliter. Selv om Zappzarapp er en leken og morsom nysirkusproduksjon med fire profesjonelle aktører på scenen som springer ut av en sirkusskole søstrene Jeanette og Jasmine Smørdal startet ved Fyllingsdalen Teater for ti år siden, spør jeg meg hva Festspillene som institusjon egentlig tilfører samarbeidet. Det lokale teateret virker å stå fint på egne bein i en by full av barnefamilier utsultet på kulturtilbud. Forestillingen Come on Feet ble på sin side en blandet opplevelse: Miksen av live elektronisk musikk og streetdance-koreografi med seks dansere er suggererende, men dramaturgien er ujevn, og forestillingen har så vidt begynt før den er ferdig. Forestillingen led også under et elendig valg av spilleplass: I Grieghallens Peer Gynt-sal er det umulig å se hele scenen med mindre man sitter helt fremst.

Hva skal Bergen med Festspillene?
Festspillenes inndeling av programmet i kategoriene Fornøyelser, Forstyrrelser og Forbindelser har vel sjelden kjentes mer forslitt og triviell enn i år. De tematiske knaggene kan bidra til å skape sammenhenger og være nyttige orienteringspunkter for publikum, men de blir innholdsløse når storparten av teater- og danseforestillingene er plassert i Forstyrrelser i programkatalogen. Festspillene er ikke i nærheten av å faktisk utnytte potensialet og mulighetene som finnes i å skape koblinger og forbindelser gjennom sammensetningen av ulike forestillinger.

Både Carte Blanche sin dobbeltforestilling Mellomland og Spreafico Eckly og Matteo Fargions minimalistiske kammeropera Bad Dante Bad English Bad Opera var for min del høydepunkter under årets Festspill. Sistnevnte er en ellevill kombinasjon av omskrevet engelsk tekst basert på Dantes Den gudommelige komedie og nykomponert musikk for fire sangere og en stryketrio. Spørsmålet melder seg likevel med full styrke: Hva skal byens scener egentlig med Festspillene? Ville ikke BIT Teatergarasjen og Carte Blanche uansett ha vist disse forestillingene?

For det første er det noe veldig tilbakeskuende med hele teaterprogrammet. Internasjonale stemmer hentes inn og gjør noe de har gjort før, men det presenteres som nyskapende i programkatalogen. Dette er et problem når Festspillene samtidig unnlater å gjøre en skikkelig innsats for å løfte frem nye stemmer på scenekunstfeltet. For det andre er det grunn til å forvente at Festspillene utforsker alternative innfallsvinkler til dagens samarbeidsmodeller og prosjekter med lokale aktører for å unngå at festivalen blir utdatert og overflødig. For institusjonene er det selvsagt en fordel med oppmerksomheten som følger med når de er inkludert i Festspillprogrammet, men i lys av de økonomiske midlene og produksjonsapparatet til Festspillene må institusjonene få mer igjen for samarbeidet, og det må satses modigere i fremtiden. Nå er institusjonene i Bergen i en utskiftningsfase. Neste sommer blir Thomas Bye ny teatersjef ved Det Vestnorske Teateret, før jul tiltrer Tang Fu Kuen fra Singapore som ny sjef ved BIT Teatergarasjen, og vi har nettopp fått vite at Solrun Toft Iversen overtar som Stefan Larssons etterfølger ved Den Nationale Scene. Når den nye Festspilldirektøren Lars Petter Hagen tar fatt på arbeidet møter han nye krefter over hele linja, og kanskje kan dette bidra til noe av den livsnødvendige fornyelsen Festspillene desperat trenger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER