Foto: nyebilder/Arash A.Nejad

Oppofringen

En danser og et band er noen ganger alt som skal til for å skape en magisk rituell stemning.

Et offer er en rituell handling. Enten man ofrer verdifulle gjenstander, mat eller liv, handler det om å gi for å kunne få. Men viktigere enn det man gir fra seg, er den fysiske handlingen det er å gjøre det. Det er en symboltung, kollektiv handling som er fylt med håp og alvor. Ofringen er også sårbar, handlingen blottlegger den ofrende som gjør seg villig til å tape. Det er håpet, alvoret og sårbarheten som gjør Sacrificing av Hooman Sharifi til en forestilling som tematiserer det rituelle rommet.

Bortsett fra Sharifi selv, er Hovedscenen på Dansens hus nesten tom. Det er ingen egentlig scenografi og ingen inndekning. Fra taket henger flere lyskastere i lange ledninger som rekker nesten ned til gulvet. I en klynge på siden er det enda flere lamper, og bak til venstre står bandet. For Sharifi er ikke helt alene på scenen, men har fått med seg bandet Motorpsycho. Det skaper god scenisk balanse. Han begynner å bevege seg mens det fremdeles er helt stille, det eneste vi hører er lyden fra fotarbeidet. Kledd i sort med et knelangt skjørt, skjorte og joggesko, har han bena godt plantet i gulvet. Bevegelsene er store, og jeg opplever at han blir dratt nedover, holdt igjen av tyngdekraften, men samtidig strekker han seg oppover med lette armer. Han virker ikke tung, bare jordet og forankret. Samtidig er det noe forsøksvis flyvende i armbevegelsene, og tyngden som kommer av forankringen i gulvet får med ett en kontrast som både forsterker og utfordrer den.

Aggressivt og kraftfullt
Motorpsycho har jobbet med scenekunst før, i forestillingen Begynnelser av Carl Frode Tiller, iscenesatt av De Utvalgte på Trøndelag Teater i 2016. Men det er så vidt jeg vet første gang de jobber med en danser. Det virker som om dansen gir dem stor frihet. De spiller dynamisk og med en kraft som virker usedvanlig godt tilpasset Sharifis dans. Musikken begynner litt abstrakt med enkelte science fiction-aktige lyder før rockelyden kommer inn med gitaren. Bandet spiller dynamisk, og det ligger mye dramaturgi i hvilke partier som er sterke og preget av mye trommer og bass og når de lar forsiktige harmonier trenge gjennom. Noe gir meg en soloppgangsassosiasjon og nesten litt Beatles-vibber, og på ett punkt er det lystig klimpring på et klokkespill. Jeg liker på alle måter best når musikken er på sitt mest aggressive og kraftfulle med droneaktig bass, harde trommeslag og raske rytmer, men det er også åpenbart at pausene i dette er forsiktig spredt utover for å skape dynamikk og kontrast. Det gjør også at det kraftfulle gis enda mer kraft og at betydningsdannelsen i møtet mellom dans og musikk får mer å spille på.

Musikken føles gjennomgående som en medspiller, og kommunikasjonen mellom danser og band kjennes levende. I tillegg til musikken spiller lysarbeidet en viktig rolle. Det er ikke oppgitt noen lysdesigner, men måten lyset brukes på, utfyller hele verket. Deler av forestillingen foregår i mørket, og det gjør at det oppstår store kontraster når scenelyset slås på i full styrke. Lyskasterne som henger fra taket får et eget liv når Sharifi dytter borti dem, så de svinger fra side til side. Noen ganger går han bort til lysbordet som står på siden av scenen og regulerer lampene. Det skaper masse dynamikk i opplevelsen av det nakne rommet, og selv om jeg synes det er virkningsfullt at Sharifi danser helt alene, kjenner jeg at måten han går i dialog med sine egne virkemidler på, gjør at det ikke føles som noen danset monolog. Det er mer som et univers vi får lov til å komme inn i og erfare.

Ritualitet
På et punkt slipper Sharifi noen blanke, hvite ark ned på gulvet. Det minner meg umiddelbart om Vanessa Bairds maleri To Everything There is a Season som skulle ha hengt i Regjeringskvartalet, men som etter 22. juli heller fikk plass i resepsjonen i Kulturrådet i Mølleparken. Der ser man blant annet en by i kaos og ark som flyr. Maleriet har en voldsomhet ved seg som ligger der klart i verket, men som fikk en annen betydning da maleriets virkningshistorie uventet ble endret i lys av hendelser kunstneren selv ikke hadde kontroll over. Å lese de sceniske handlingene i dette lyset gjør at det rotet som oppstår av papirslippingen også får noe kraftfullt ved seg. Det nøytrale, hvite papiret som både kan representere muligheter og begrensninger kan plutselig leses som del av et sinne. Dette forsterkes ytterligere når Sharifi tar en flaske med teaterblod, fyller munnen og spytter det ut på papiret. Her er den fysiske ofringen tydeligere og kroppens sårbarhet nærere. Den tydelige bruken av teaterblod gjør at det doble perspektivet ved ritualiteten, det ektefølte og det performative, gir gjenklang.

Dramaturgisk er forestillingen gjennomtenkt og presis. Den er dynamisk og interessant selv om den baserer seg på et vedvarende og gjentakende scenespråk. På et tidspunkt tror jeg allikevel at det er slutt, og dramaturgisk sett synes jeg ofte det er vanskelig for en forestilling å hente seg opp igjen når den først er tatt så langt ned at jeg er nær ved å begynne å pakke sammen tingene mine. Men når intensiteten øker igjen, skjønner jeg at jeg ikke kunne vært denne slutten foruten. Gjentakelsene i dansespråket og musikken gir uttrykket en ritualistisk kvalitet som minner om rituell dans som brukes for å skape transe. Det får meg også til å tenke på scenekunstverk som bruker repetisjon og ritualitet aktivt, som Gisèle Vienes forestilling Crowd eller Ingri Fiksdals Deep Fields. Men der begge disse verkene oppnår mye av sin ritualitet gjennom gjentakende og intense bevegelser fra et kollektiv av dansere, får det et tilleggsperspektiv når det oppstår gjennom én manns bevegelser.

Mens jeg satt i salen gikk assosiasjonene mine hele tiden i retningen av pandemien. Jeg så Sharifi danse nært bandet, og jeg tenkte at det var som om han var på konsert alene. Rundt meg i publikum satt det bare lovlige 19 andre til tross for at hovedscenen på Dansens hus tar 318. Vi må gjennom en periode nå der det er lov å gå på teater, men der det samtidig er latterlig få i salen, og det gjorde at parallellen mellom dans og pandemi ikke lot seg unnslippe. Det var noe ensomt i dansingen, noe intenst og vedvarende som gjorde at jeg tenkte på behovet for nærhet og mangelen på fellesskap. Samtidig prøvde jeg å legge assosiasjonen vekk for å finne andre, mer spennende knagger å hekte alt det fine på, for det er noe forflatende med å lese alt gjennom de samme pandemiske brillene. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer forstår jeg at grunnen til at jeg tenkte i de baner ikke handler om pandemien i seg selv, men at Hooman Sharifi oppnår å belyse det menneskelige ved nærvær og samhandling. Hvis og når forestillingen får møte et større publikum, kan brillene endres, men menneskeligheten vil være den samme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER