Operaåpning 2.0

Unntakstilstanden som har preget hele våren har tilsynelatende sluppet taket, om enn bare litt. Etter at publikum på inntil 200 personer ble tillatt på mandag, har flere av landets orkestre åpnet opp for publikumskonserter igjen. Etter tre måneder med en tilsynelatende uendelig diskusjon om direktestrømmingens fordeler og ulemper, er det igjen mulig å ta plass i en konsertsal og høre levende musikk, om enn med behørig sosial distanse.

Dagen etter at smittetiltakene ble lempet på, inviterte Nasjonaloperaen til gjenåpningskonsert med solister, kor, orkester og smakebiter fra neste sesongprogram. Det var først og fremst et gledelig gjenhør med levende musikk. Selv om vårens overflod av strømmet, klassisk musikk ikke nødvendigvis har vært negativ, kan den ikke erstatte nærheten og direktheten mellom utøvere og publikum i samme rom.

Hvordan neste sesong faktisk kommer til å bli er fortsatt uvisst, men tirsdagens konsert kunne friste med utdrag fra et planlagt sesongprogram som virker hakket sprekere enn det som har vært sett i Bjørvika de siste årene. Likevel er det kort mellom operahistoriens «greatest hits», og selv med en helt nyskrevet opera, er det i overkant mange klassikere i vente.

Musikalsk gjensynsglede
Etter en kort videohilsen fra nyslått operasjef Randi Stene, åpnet konserten med ouverturen fra Engelbert Humperdincks Hans og Grete. Operaorkesteret og dirigent James Gaffigan virket en smule nølende til å begynne med – orkesteret opptrådte også i en noe redusert utgave – men etter hvert løsnet det. Humperdincks eventyropera blander folkemusikk-inspirerte melodier med wagnersk musikkdrama, og jeg ønsket meg mer pondus i de mest storslåtte passasjene. Samtidig havnet slike detaljer på sidelinjen under framførelsen. Da Operaorkesterets horngruppe satte i gang med den vakre koralen som åpner ouverturen, slo det meg hvor mye jeg faktisk har savnet lyden av et orkester.

Blant produksjonene som ble avlyst i vår var en gjenoppsetning av Calixto Bieitos Carmen. Samme produksjon var også tenkt å skulle starte høstsesongen, men også denne måtte avlyses. I sin videohilsen i begynnelsen av konserten kunne allikevel operasjef Randi Stene melde at det blir Carmen til høsten, dog i en forenklet, mer smittevernsvennlig versjon. Helt hva som ligger i det gjenstår ennå å se. Med de to utdragene som ble presentert på tirsdag i mente, kan det absolutt bli en interessant oppsetning. Tone Kummervold var i tammeste laget da hun sang Carmens åpningsarie – «L’amour est un oiseau rebelle» – og det tok litt tid før hun fikk frem det farlig forføreriske i rollefiguren. Samtidig er det en vanskelig arie å skulle synge separert fra resten av operaen, helt uten sceniske hjelpemidler. Solistpraktikant Lydia Hoen Tjore var mer heldig med Michaëlas arie, «Je dis que rien ne m’épouvante», og sang med vakker klang og nerve. Denne arien, en bønn om mot og styrke, er unektelig enklere å få til å fungere utenfor en operakontekst.

I løpet av sesongen kommer det også nye produksjoner både av Rossinis Barbereren i Sevilla og Verdis Maskeballet. Det er en stund siden sistnevnte har stått på programmet i Oslo, men både den og Barbereren er gamle travere med lang fartstid i operakanonen. Solistpraktikant Astrid Nordstad var grenseløst karismatisk da hun sang Rosinas arie «Una voce poco fa» fra Barbereren, men til tross for noen virkelig halsbrekkende variasjoner og ornamenter, skortet det litt på presisjonen. Renate Ekerhovd, solistpraktikant i neste sesong, gjorde også en god figur i den korte arien «Saper vorreste» fra Maskeballet.

Ny, amerikansk opera
Da Nasjonaloperaen slapp sesongen 2019/2020 i fjor vår, fikk de kritikk her på Scenekunst.no for i overkant konservativ programmering, med for mange veletablerte verker og ikke nok nytt og ukjent. Selv om det den siste tiden har vært noe fokus på opera fra forrige århundre, for eksempel med Brittens Billy Budd i 2019, har det ikke blitt sett nyskrevet opera på Hovedscenen siden Jüri Reinveres ikke helt vellykkede operaversjon av Peer Gynt i 2014. Barokkopera har også hørt til sjeldenhetene. Kommende operasesong er fortsatt preget av kjente navn, og musikk skrevet før 1800 glimrer med sitt fravær. Men ny opera, det blir det.

I samarbeid med operaen i Philadelphia har Nasjonaloperaen bestilt et nytt verk av den amerikanske komponisten Missy Mazzoli og librettist Royce Vavrek. Operaen har navnet The Listeners, og i en videointroduksjon fortalte Mazzoli og Vavrek at den handler om en gruppe mennesker som alle hører en konstant, lav summing, og som ender opp med å finne sammen i en kult. Mazzoli har i de siste årene etablert seg som en av de mest fremadstormende operakomponistene i USA, og det at man har klart å få en slik premiere til Oslo er riktig så oppsiktsvekkende. Som en liten introduksjon til Mazzolis klangverden fremførte solistpraktikant fra neste sesong, Magnus Ingemund Kjelstad og Operaorkesteret “Epilogen” fra en av hennes tidligere operaer, Breaking The Waves, basert på Lars von Trier-filmen med samme navn. Selv om det ikke alltid var like lett å oppfatte alle ordene Kjelstad sang, var det likevel en stødig fremførelse av ganske så vanskelig musikk. Mazzoli virker å ha en forkjærlighet for store orkesterklanger og islett av instrumentalt fiksfakseri, samtidig som det er et fokus på det sangbare og melodiøse. Når det kommer til opera, er ikke det et så alt for dårlig utgangspunkt.

En annen opera av relativt ny dato som skal settes opp i Bjørvika neste sesong er den tsjekkiske komponisten Bohuslav Martinůs The Greek Passion fra 1961. Den er en gjendiktning av den bibelske pasjonsfortellingen, der innbyggerne i en gresk landsby gradvis blir likere og likere de bibelske karakterene de skal gestalte i landsbyens pasjonsspill. Operakoret og -orkesteret fremførte et kort utdrag fra bryllupsscenen i operaen, der storslagne korklanger nærmest sømløst gled over i lyden av klarinett, fiolin og trekkspill fra den lokale tavernaen. Utdraget vekket absolutt interesse, men det var også litt i korteste laget til å danne seg et ordentlig inntrykk av musikken.

I overkant mye Puccini
Det er mange hensyn som må tas når man planlegger en operasesong. Å treffe balansen mellom det gamle og det nye, det kjente og det ukjente er en utfordring, spesielt når man – som i Bjørvika – bare får satt opp en håndfull produksjoner per sesong. Selv om man lett kan se neste sesong som en forbedring fra tidligere sesonger, med hakket mer eventyrlysten programmering, stusser jeg fortsatt på de prioriteringene det ser ut som man har gjort. Når man har ti operaer til rådighet, trenger ikke tre av dem være av Puccini.

Til høsten kommer en konsertant oppsetning av Puccinis enakter Suor Angelica, med Marita Sølberg i tittelrollen. I all den tid kulturarrangementer helst ikke skal ha pause, er det ingen dum idé å gjøre korte operaer med mye emosjonell valuta for pengene. I tillegg kommer en gjenoppsetning av Stefan Herheims bejublede La Bohème, også med Sølberg i hovedrollen, og av Calixto Bieitos noe mer kontroversielle Tosca. Ingen av disse operaene er dårlige i seg selv, men det er en overhengende fare for Puccini-overdose i løpet av våren 2021.

De lengste utdragene i konserten kom fra La Bohème. Først kom siste halvdel av første akt, en hitparade nærmest uten sidestykke i operahistorien. Henrik Engelsviken som Rodolfo manglet legato og flyt, spesielt i det høye registeret, med det resultat at den første arien, «Che gelida manina», ble merkelig aggressiv. Marita Sølbergs Mimì kom mye heldigere fra det, med en enestående vakker «Si, mi chiamano Mimì». Eli Kristin Hansveens «Quando m’en vo» var sjarmerende flørtete, og Jens-Erik Aasbøs «Vecchia zimarra» befriende enkel. Til slutt i konserten kom «Te Deum»-scenen fra Tosca, med Audun Iversen som en deilig ond Scarpia. Operaorkesteret og Gaffigan fyrte løs på alle kanoner, og det ble enda mer tydelig hvor umiddelbar og overveldende opera kan være som kunstform. Vel er det kanskje mye Puccini neste sesong, men om det blir like bra som dette Tosca-utdraget, skal man vel alltids klare å leve med det.

Tirsdagens konsert var et etterlengtet gjenhør med levende musikk, og var en ettertrykkelig påminnelse om operaens kraft. Likevel savnet jeg større variasjon i de musikalske smakebitene som ble servert, og i planene for neste sesong. At det endelig kommer et nyskrevet verk på Hovedscenen er et stort skritt i riktig retning, men jeg savner enda mer ukjent, gammel og ny opera. Det er stor usikkerhet knyttet til den neste tiden, og uansett hvordan neste operasesong i Bjørvika arter seg, vil det bli en sesong helt utenom det vanlige. Men til tross for alle ankepunkter, finnes det i det minste en operasesong å se fram til.