Om molekyler og tanker i bevegelse

Gjennom performancekunst, konsert, hjerneimpulser og scenografi forsker The Maras på det indre, det vi består av – molekyler i bevegelse. Resultatet er blitt forestillingen ”The Molecular Effect”.

”The Molecular Effect” avsluttet årets Vårscenefest i Tromsø, en scenekunstfestival som for sjette gang var arrangert av RadArt og Rådstua Teaterhus. Festivalen har i år stilt spørsmålet: ”Er du menneske nok?” og i løpet av seks dager har scenekunstnere fra England, Polen, Norge, Sverige og Finland belyst dette temaet på ulike måter. Den siste kunstneren som tar publikum inn i sin verden er Marita Isobel Solberg. Under navnet The Maras har hun med seg fullt band, en hjerneforsker og en professor på Humanistisk fakultet en utforskende time på Provisoriet på Rådstua Teaterhus.

I mørket over høyttalerne høres en mannlig stemme med britisk aksent: ”Guess what? My thoughts can travel.. No really. Jump inside another brain – just by a thought.” Stemmen fortsetter å snakke i en strøm av bilder og spørsmål om tanken, hvor den kommer fra og hva den er, mens mørke basstoner sakte strømmer ut og lyset langsomt tennes i en blålig fargeskala. Starten er stemningsfull og underfundig og skaper med en gang interesse for hva som kommer senere. Når lyset tennes, ser vi et stort hvitt edderkoppnett strukket ut mellom taket og gulvet. Edderkoppnettet har lange tråder med hvite heklede baller i ulike størrelser som snor seg langs gulvet, mellom instrumentene, rundt bandmedlemmene og Solberg i midten. Scenografien er effektfull og understreker den litt bisarre, drømmeaktige verdenen som møter oss i forestillingen. Det er som om alle utøverne er fanget i det heklede, hvite nettet.

En helt vanlig mann i svart
Alle utenom én. På venstre side av scenen står det et helt vanlig bord med en helt vanlig laptop, der det sitter en helt vanlig antrukket mann i svart. Han er utenfor og ikke en del av nettet. Lyset går ned og det blir mørkt. Mens bandet og Solberg er kledd i hvite, dekonstruerte kostymer som tar opp i seg hekledetaljene fra scenografien, er hjerneforskeren ikke en del av det visuelle uttrykket. Hvorfor? Styrer han det som skjer? Er han en del av det? Hvis så, hvorfor er han så visuelt annerledes? Eller skal han være på utsiden? Den eneste gangen han trer inn på scenen, er når han setter på et slags svart plastpannebånd rundt hodet til Solberg. Pannebåndet er koblet til ledninger som ender i en liten boks. Hjerneforskeren bryter med det spesielle, mystiske universet i hvitt. Det er et tydelig valg at han skiller seg ut, men jeg er usikker på om det egentlig tilfører noe eller om det heller forstyrrer. Er det et forsøk på å minne oss om at vi, publikum, tross alt er her i våre helt vanlige klær og bare er tilskuere, at vi også er på utsiden?

Solberg synger gjennom en liten heklet ball som hun holder opp til munnen som en slags mikrofon. Det gjør at stemmen kommer ut som på en gammel grammofon. Det skaper en spennende kontrast til de klarere instrumentene. Etter første låt stopper hun opp og ser på oss som sitter i mørke: er vi fremmede som har trådt inn i hennes sfære? Eller er det hun som er fremmed? Hun synger videre ”Caress the stones and hide us from sorrow”. Solbergs stemme er sår og kraftfull på samme tid. Den heklede ballen understreker hennes særegne sound. Noen ganger er den maskulin som en garvet rocker, andre ganger er den feminin som en polert 1940-talls sanger. Hun manipulerer den og får den til å gjøre som hun vil for å skape den stemningen hun er ute etter. Hele tiden skaper hun musikken sammen med en gruppe eminente musikere på tromme, bass, gitar og elektroniske elementer. De improviserte elementene mellom musikerne og Solberg fungerer sømløst og tyder på et godt samspill mellom utøverne. Musikken er til tider sår, til tider suggererende, men også hard og konfronterende. På sangen ”Mountains are mountains, but all can change” legger gitaristen seg på en andrestemme, et nydelig øyeblikk som skaper variasjon og dybde i sangen. Sangen avsluttes a cappella med hele bandet og kun en durende lyd i bakgrunnen. Det går frysninger langs ryggraden min.

Sjel og elektrisitet
Fra melodiøs og kraftfull musikk gjøres et brudd og vi roer helt ned. Vi hører noen datalignende lyder, repeterende og stille. Disse lydene endrer karakter i løpet av forestillingen, men er alltid monotone. De brukes mye imellom sangene, nesten som de får et helt eget fokus. Hva er de? Snart høres den nå velkjente stemmen over anlegget igjen. På presis britisk engelsk snakker han videre om molekylene, vannet og kroppen. Stemmen er rund med et fortellende, dokumentarisk driv som gir assosiasjoner til naturprogramledere som David Attenbourough, men den er også undrende i sin tankestrøm. Hva og hvem er vi egentlig? Kan alle våre tanker, vårt sjelsliv, egentlig strippes ned til noen elektromagnetiske impulser i den aller minste massen som vi nesten ikke kan se?

Lyset svinger fra mørkt til lyst, kaldt til varmt gjennom forestillingen. Det understreker stemningene som skapes hele tiden, som når det plutselig blir gulaktig klart når Solberg direkte konfronterer publikum eller blir som en blålig aften tidlig på høsten. Lyset danner også små, av og til store mønstre i avlange runde former, som en sirkel som er strukket ut i ulike ender, noen ganger er det kun på bakveggen, andre ganger omslutter formene utøverne. Assosiasjonen går til molekylene som møtes, separeres og sprer seg, for så å møtes igjen.

Solberg synger: ”By thinking we make sense, we interpret, we sense the world around us” og gjennom sangteksten tar hun oss med på en reise i brokete bilder og tanker. Noen ganger er hun direkte, andre ganger er hun skjelmsk og lur, av og til spørrende. Uttrykket hennes gjør at jeg som publikum føler meg skyldig i noe, for så å i neste øyeblikk føle at jeg er en del av noe, men mest er jeg en på utsiden som titter inn. Improvisasjonen hennes gjør at jeg aldri vet hva jeg kan forvente eller hvordan jeg vil føle meg der jeg sitter på amfiet. Grepene hennes fungerer, jeg kjenner at jeg må være aktivt tilstede. Solberg improviserer med scenografien og rekvisitter, sånn som en gammel kaffekjele og et champagneglass. Disse improvisasjonene fungerer tidvis, det oppleves av og til litt konstruert og påtatt på samme tid som det er helt i tråd med den underfundige karakteren hun har skapt for seg selv.

Mistet kontakt
Forestillingen kombinerer konsert med performance, scenografi, tekst og det som senere skal vise seg å være musikk basert på hjerneimpulser. Solberg har gjennom sitt virke som kunstner vært opptatt av å krysse grensene mellom ulike sjangre og uttrykk innenfor kunsten. Nytt i dette prosjektet er det vitenskapelige elementet. Under etterpåsnakken kommer det frem at mange av lydbildene vi hører under forestillingen faktisk er basert på hjerneimpulsene til Solbergs rytme og aktivitet. Det å skape musikk basert på hjernebølgene er i så måte ikke et nytt konsept, men noe som fortsatt er i utvikling. I denne forestillingen er The Maras sammen med hjerneforsker Marko Alastalo på god vei til nettopp dette. Det interessante aspektet blir ikke egentlig hvilken lyd som kommer ut, men opplevelsen av å spille med sin egen hjerne. På spørsmål om dette svarer Solberg at det er spennende å oppleve hvordan lydene endres fordi impulsene endrer seg i løpet av forestillingen. Underveis mistet Alastalo kontakt med impulsene til Solberg, kan det forklares med at hjerneaktiviteten økte så kraftig at teknologien ikke klarte å fange de opp? Eller er det bare teknologien som sviktet? Er de gjennom et kunstnerisk prosjekt på vei til å finne andre måter å forstå hjernen på?

Det er fint at det vitenskapelige aspektet ikke har hovedrollen i forestillingen, men heller ligger som et mystisk bakteppe og aldri får ta overhånd. Etterpåsnakken om hjernebølger setter forestillingen i en annen dimensjon, men det blir allikevel ikke styrende for opplevelsen. Gjennom de abrupte og flytende tankestrømmene i tekst og sang får vi tid til ettertanke. Vi får tid til å reflektere og ta inn over oss undringene over hva vi er. Det musikalske og visuelle underbygger dette og er også en opplevelse i seg selv. Som stemmen sier: ”I like to think, I – myself – am more than just some grey matter, some collections of compounds.” Han snakker om menneskets ønske og higen etter å være noe mer, for så å i siste setning ta det hele tilbake til molekylene og finne trøsten i at alle våre overveldende erfaringer og tanker egentlig kun koker ned til noen få elektroniske signaler.

Fra de store spørsmålene til de små bryter Solberg inn og spør: ”E det nån som har tyggis?”. Noen i publikum finner litt forfjamset fram en tyggegummi. Solberg tar imot: ”Takk for tyggisen”. Og så er det over.