Foto: Dag Jenssen

Om livet og døden og sånn

Det Norske Teatrets «I desse dagar» forsøker å ta nåtiden på kornet, men kommer sjelden forbi klisjeene.

I desse dagar er Ingrid Jørgensen Draglands andre dramatiske verk. Det handler om hverdagsliv (og død) i begynnelsen av koronapandemien. Hovedpersonene er en fraskilt, stressa mor og gallerieier (Silje Lundblad), hennes tverre fjortenårige datter (Julie Støp Husby) og det som vi etter hvert skjønner er jentas mormor (Marit Synnøve Berg). Vi følger dem gjennom én dag med diverse opp- og nedturer og avdekkingen av en alvorstung hemmelighet.

Vi møter også en rekke bifigurer med sine egne hverdagsproblemer, som dukker opp på kryss og tvers av mor, datter og mormors ferd gjennom dagen. Alle rollene spilles av seks skuespillere – de tre andre er Gard Skagestad, Ingeborg S. Raustøl og Shokat Harjo.

Minimalisme og skoleteater
Historien inneholder raske skift mellom ulike scener og hendelser som er vanskelige å gjenskape på en teaterscene: En kollisjon mellom bil og syklist i et fotgjengerfelt, samtaler på vei til jobben inni en bil og på kollektivtransport, og en mus som stikker av i en dyrebutikk, for å nevne noe. Teksten er nærmest skrevet som en film, med raske klipp frem og tilbake mellom helt ulike scener.

Regissør Elisabeth Matheson har løst dette med enkle virkemidler. Alle aktørene er i rommet hele tiden, også når de ikke er med i handlingen, enten de skifter, sitter og venter, er scenearbeidere eller bidrar på annen måte, og scenene glir sømløst over i hverandre.

Bård Lie Thorbjørnsen står for både scenografi, kostymedesign og videodesign. Scenen er nærmest bar, med unntak av noen få objekter som gjenbrukes i alle scenene: En slags kjøkkenbenk på hjul fungerer i tillegg som bil, buss, og disken i en kaffebar. Lange, smale plater brukes som yogamatte, bildene på galleriet, fotgjengerfelt og bakgrunn for videoprojeksjonene. Kostymene er hverdagslige og antydende. En skyggelue, en hettejakke, håret opp eller ned, dialekt eller aksent er alt som skiller en karakter fra en annen.

Det minimalistiske uttrykket fungerer fint i seg selv, men bikker stadig over i det overtydelige. Det er som om forestillingen ikke stoler på at publikum kjøper teaterlekens premisser, som for eksempel at en kjøkkenøy like gjerne kan være en bil. Et løst, naturtro ratt må visst til, og liksom-giring, liksom-svinging og brummelyder fra de som dytter «bilen». Når aktørene ringer hverandre, sier de først «ring, ring», og toalettbesøk akkompagneres av virtuos sildring og plasking.

Dette hadde kanskje stått seg som en slags gimmick hvis alt annet var på stell, men det er også noe hektisk og teatralsk ved skuespillet til samtlige aktører, som sammen med den bokstavelige «etterligningen» av virkeligheten gir et skoleteater-aktig inntrykk.

Svak tekst
Det største problemet er likevel teksten. Den forsøker å gjøre flere vanskelige ting samtidig: å ta hverdagen, og ikke minst den rare koronahverdagen, «på kornet», med rendyrkede humorpoeng på grensen til revysjangeren, men også å behandle tunge temaer som sykdom og død på en seriøs måte. Jeg synes ikke den lykkes særlig godt med noen av delene.

For det første er vitsene ofte godt brukte, som for eksempel «radiosendingen» av en pressekonferanse der karikert absurde koronarestriksjoner ramses opp. Selv om det ikke engang er tre år siden pandemien begynte, synes jeg at jeg har hørt dette i en eller annen form utallige ganger allerede. Det er en formildende omstendighet at Gard Skagestads imitasjon av Bent Høie var så lik at jeg først trodde han mimet til et opptak, men imitasjoner av andre kjente stemmer var mindre vellykket.

Andre forslitte komipoeng har vært i omløp mye lenger, for eksempel at tilsynelatende stoiske og ansvarlige figurer (her en vekter), hopper opp i armene på nærmeste fremmede ved synet av en mus. En scene som for øvrig ble etterfulgt av følgende bløthet: «Pass på at ikke katten tar musa di!» – ropt etter hun som nettopp har kjøpt en mus i dyrebutikken. Det hele blir ekstra plumpt fordi «katten» som lusker etter henne, er en fullvoksen mann i sykkeltrikot (Gard Skagestad).

I tillegg til ivrig syklist, spiller Skagestad nemlig mormorens katt, en slags allvitende forteller, eller snarere kommentator. Med dårlig skjult overlegenhet betrakter den menneskene og alt deres strev fra utsiden. Ikke nok med at hele dette premisset en klisjé – men katten lirer i tillegg av seg slitte plattheter som at mennesker bare haster rundt uten tanke på de nære ting, mens katten er til stede i nuet, og tilsvarende gullkorn av samme kaliber, som skapt for «inspirational memes» på internett omkranset av sandstrender, solnedganger og enhjørninger.

Når aktørene etter tur henvender seg til publikum og forteller om sine innerste tanker og følelser, er ordlyden minst like forutsigbar og banal, og i tillegg akkompagnert av sentimental og generisk pianomusikk.

Det hele kulminerer i tidenes happy ending-klisjé: Når kvelden kommer, den lille familien er samlet, hemmeligheten er fortalt og tårer er grått, og vi øyner håp om «alt blir bra», tross alt, begynner det til alt overmål å «snø» (via videoprojeksjoner), til tenåringens barnlige glede, og katten kommer med noen bevingede ord om snøens evne til å viske ut alt som er leit.

Ett spesielt fortellergrep stikker seg likevel positivt ut. Halvveis i forestillingen begynner dagen på nytt. Vi får se det samme handlingsforløpet, men det er andre ting som fremheves og utdypes, og ting vi har sett før, fortelles fra en annen rollefigurs perspektiv. Det skaper liv og dybde, men langt fra nok til å motvirke det overflatiske helhetsinntrykket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER