– Økonomi og administrasjon er en sentral del av et helhetlig kunstnerskap
Den ferske rapporten om kunstnerøkonomi etterlyser mer undervisning i ”entreprenørskap” i utdanningsinstitusjonene. Men dette har teaterhøgskolene allerede kommet langt på vei med.
”Utdanningsinstitusjonene bør ta ansvar for at entreprenørskap i sterkere grad enn i dag blir en del av utdanningen for kunstnere”, er en av anbefalingene i den nylig framlagte rapporten ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi”, som i går var gjenstand for et debattmøte i regi av Oslo Arbeiderpartis kulturforum. Et sentralt utsagn i rapporten er også at ”Kunstnere selv bør bevisstgjøres til å tenke entreprenørskap som en del av sin kunstneriske utvikling.”
Utvalget som har lagt fram rapporten var ledet av tidligere nasjonalbibliotekar og kulturrådsleder Vigdis Moe Skarstein, som selv redegjorde for de viktigste trekkene i rapporten. Ordene entreprenør og entreprenørskap er noen av rapportens mest brukte og har vært gjenstand for mange reaksjoner fra kunstnere, som mener at den siden av saken ikke har noe med et kunstnerskap å gjøre.
Hovedscenen
Dette var imidlertid ikke Skuespillerforbundets representant i panelet, Maria Bock, enig i. Hun kunne fortelle at da hun gikk på Teaterhøgskolen ble de forberedt på ”den dagen du står på hovedscenen på Det Norske Teatret”. – Men det gjør jo de færreste. Vi blir ikke forberedt på den knallharde virkeligheten som møter oss derute, sa hun.
Men dette er en sentral del av den relativt unge skuespillerutdanningen på Høgskolen i Nord-Trøndelag (Hint) (Hovedbildet).
– Ja, det har vært en idé helt fra starten, sier studieleder Ørjan Hattrem på telefon fra Verdal. – Det dreier seg om å gi studentene et helhetlig ansvar for utviklingen av sitt eget kunstnerskap, noe som også inkluderer økonomi og administrasjon. Det utdannes mange flere skuespillere enn det er plass til. Hvis du bare setter deg ved telefonen og venter, ja så blir du sittende der. Det er de færreste som seiler av gårde fra kontrakt til kontrakt. Vi prøver, i bachelorløpet, å gi studentene innsikt i og verktøy til å håndtere både sin egen overordna visjon og den situasjonen de står i her og nå.
Makta i begrepene
Vigdis Moe Skarstein understreket at hun tror på det hun kaller ”makta i begrepene” og var nøye med å bruke ordet ”stimuleringsordninger” i stedet for ”støtteordninger”. Men begrepet ”entreprenørskap” stilte hun, til tross for protestene fra kunstnerhold, ikke spørsmål ved.
– Jeg skjønner godt at folk reagerer på ordet, sier Hattrem. – Og vår hensikt er jo ikke gjøre businessfolk av våre studenter. Men vi mener at det er avgjørende at de blir motivert til ikke å overlate til andre å håndtere sin visjon. Det er bare å innse at av og til må du stå aleine med din egen idé.
Skuespillerutdanningen ved Hint er treårig. Fra første til andreåret må studentene kvalifisere seg på nytt for resten av studieløpet, noe som kan medføre en nær halvering av antallet studenter.
-Vi starter først med denne typen planlegging i 2. klasse. Vi diskuterer med hver enkelt student hvordan de ønsker å framstå. Vi engasjerer folk utenfra, bl.a. representanter for etablerte kompanier, som studentene kan la seg inspirere av. Vi jobber med organisasjon, synliggjøring av prosjekter, publikumsrelasjoner, mulige spillearenaer osv. På den måten håper vi at studentene har dannet seg et realistisk bilde av sine muligheter når de går ut herfra, sier Hattrem.
Gianluca Iumento og Ørjan Hattrem
Teaterhøgskolen
Ting tyder på at noe har skjedd også på Teaterhøgskolen i Oslo siden Maria Bock gikk ut derfra i 2004, i det minste på det nyoppretta masterstudiet.
– Ja, det har skjedd ting de siste åra, sier Gianluca Iumento som er fagansvarlig for skuespillerutdanningen. – Fra før har vi jo hatt tradisjonen med det årlige sommerteatret i Frognerparken, hvor andreårsstudentene selv har måttet ta ansvar for alt fra søknader og sponsorer til logistikk og PR. Men etter at masterstudiet ble innført jobber vi i større grad med å integrere det i undervisningen hvor det blir lagt mer og mer vekt på ting som jobbsøking, søknadsskriving, økonomihåndtering, filmjobbing, casting osv. Dette skjer både gjennom workshops, gjesteforedrag med frigrupper og i masteroppgaven som har fått et mer og mer praktisk fokus. Dette er naturligvis ikke et ferdig utviklet konsept, men vi er godt i gang, sier Iumento.
For tredve år siden var det bare én teaterutdanning i Norge: Statens Teaterhøgskole. De utdannet det perfekte antall skuespillere til norsk institusjonsteater. Verken mer eller mindre. I dag er situasjonen helt annerledes. Både Scenekunstakademiet i Fredrikstad og Hint utdanner skuespillere som skal ut i det frie feltet – i egne scenekunstprosjekter eller teatergrupper – hvis de da ikke får seg fast jobb på et institusjonsteater. Når man så tar med det antallet som kommer med en tilsvarende utdanning fra utlandet, så blir det nok for mange. Men hva skal vi gjøre med det?
Én måte er å bidra til at kunstnerne skaper sine egne arbeidsplasser -gjerne ved å utvide området for det som kalles scenekunst, teater, cross-over eller hva du enn vil. Eller ved å skape festivaler, spillesteder, osv, osv. Så bra! I en annen artikkel på scenekunst.no forteller Kristin Bjørn mer om dette. Men der ble det visst lite debatt?
For egen del vil jeg ikke bare ta gründer-begrepet tilbake, men gjerne entreprenør-begrepet også!
Når Hint forbereder elevene på at den praktiske sida av den verdenen de skal ut i, så synes jeg det er nettopp det – en praktisk ting. Bra. Sunt. Jeg er litt lei av skuespillere som sender et søtt bilde av seg selv og spør: Har du en rolle til meg? Selvsagt kreves det mer. Men at skoler som Hint eller Akademiet i Fredrikstad utdanner elever til mer individuell konkurranse enn det jeg husker fra Teaterskolen midt på 80-tallet, nei, det kan jeg ikke skjønne.
Noe annet er det Bård Kleppe, Mari Torvik Heian og Per Mangset tar opp i denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kunstneres-lave-inntekter-henger-nart-sammen-med-at-de-blir-stadig-flere-7893861.html
Men på det feltet tror jeg vi trenger mer nyansert forskning!
Ved å betrakte entreprenørskap som en naturlig, nøytral og universell del av det å leve, så er man med på en radikal avpolitisering av begrepet entreprenørskap. Man betrakter entreprenørskap som noe naturlig, noe som er gitt. Dette er et problem for det er ikke sant at kapitalismen er den nøytrale bakgrunnen til all økonomisk samhandling og heller ikke at entreprenørskap er den universielle basen for sameksistens. Når vi benytter termen “sosialt entreprenørskap” om feks. mennesker som arbeider frivillig, eller den militante aktivisten som kjemper for rettferdighet, så forstår vi det sosiale i økonomiske kategorier, og fremfor alt i kategorier til kapitalistisk økonomi. Ved å benytte seg av slike termer bruker vi økonomiske og kapaitalistiske kategorier til å organisere det sosiale livet. Dette har avgjørende konsekvenser for hvordan vi lever og tenker om livet idag!
Ideen om entreprenørskap fungerer som en sil som skiller ut og filtrerer oppmerksomhet. Det ligger en eim av universell positivitet rundt begrepet. Entreprenørskap brukes for å skille det positive fra det negative, det gode fra det dårlige. Entreprenørskap er ikke en nøytral ide, tvertimot, den er fundamentalt evaluerende. Ved å snakke om entreprenørskap eller om entreprenører så utøver man allerede et sett av vurderinger og moralske krav. (Campbell Jones and Anna-Maria Murtola)
Hele artikkelen kan leses her: https://www.academia.edu/2624005/Entrepreneurship_crisis_critique
Jeg tror det er viktig å ikke gå med på at premisset for denne diskusjonen skal være ideen om konkurranse: at nå vi så mange nå må a vi lære oss å sloss – mot hverandre. Ikke tenke fellesskap, ikke tenke hvordan kunsten skal bli viktig i samfunnet. Som en kollega av meg formulerte det: Alle jobber er konsepter, ideen om kunstneren er nettopp dette: En IDE, og hvis vi ikke kontinuerlig diskuterer hva denne ideen er, hva den innebærer så kommer den selvfølgelig bare til å suge opp i seg den til enhver tid rådende retorikken. Pr 2015 hanlder den rådende retorikken om entrepenørskap og konkurranse, om å selge seg inn osv osv. Å stå imot denne retorikken er ekstremt vanskelig.
Hvorfor forventes det av utdanningsinstitusjonene at studentene skal læres opp til at alle kamper er individuelle kamper? Hvis de først skal lære noe om “overordnede visjoner” hvorfor kan ikke dette handle om organisasjonsarbeid, forståelse av politiske prosesser, fagpolitikk, aksjoner osv? Når man først skal innføre denne nye delen av kunstutdanningen som skal handle om hvordan kunstneren skal fungere i samfunnet, hvorfor skal den bare handle om individuelle mål og strategier? Dette innebærer selvfølgelig ikke at det er dumt å lære seg noe om administrasjon og økonomi, men når er det å være god på den praktiske eller kommunikative delen av kunstpraksisen ensbetydende med “entrepenørskap”? Anbefaler å se utdraget fra Frank Vercreyssens tale til norske teaterarbeidere i etterkant av de høyre-liberales kulturkutt i Nederland 2011. Han sier bl. a: We really need to stop this neo-liberal discourse, it´s high time and this is the thing I´v really learned: 10 years ago we should have stopped them. They sneaked into our discourse: they changed words like artist into artistic entrepeneur, they changed it very very slowly. And then now BAM!!, they take it and we are there impotent shouting amongst ourselves.
Skal prøve å legge den FB.
Joda, Camilla. Det kunne jeg selvfølgelig ha gjort. Alle skal med! Men kanskje ikke alltid? En annen gang ringer jeg kanskje Akademi for scenekunst og ikke KHIO f.eks. Folk på disse skolene er travle. De underviser og sitter i møter og tar ikke telefonen. Ting tar tid og hvis man vil ha poenget ut så raskt som mulig har man ikke tid til å ringe alle. Det viktigste i denne omgangen var å eksemplifisere, å få fram poenget. Og nå har du ytterligere understreket det. Og det er bra. Takk skal du ha.
Beste Chris Erichsen, hvorfor ikke også ta en telefon til Akademi for scenekunst? Jeg kan fortelle at også vi legger stor vekt på at studentene innehar kompetense som vel hører inn under “entreprenørskap”. Det å kunne utvikle sine egne innovative metoder i utviklingen av ny scenekunst, deriblandt kunnskap om budsjettering, søknadskriving, fundraising, prosjektplanlegging, PR osv. Med forbehold om hva man legger i begrepet entreprenørskap, vil jeg påstå at det ligger i kunstens vesen å skape nye uttrykk og dermed også nye måter å promotere/ artikulere/ kommunisere sine verke på. I dag kan en secnekunstner ikke ungå å tenke på publikum, da de er en del av en scenisk hendelse. Entreprenørskap har med innovasjon å gjøre, og det har samtidskunsten også.