Nyansering av nordafrikansk maskulinitet

Naken scene. Svak belyst lakserosa lysvegg. Syv herreprofiler. Vi ser dem så vidt der de står med ryggen vendt mot publikum. De rører rolig på seg til tonen fra en oud-gitar som spiller i bakgrunnen. En etter en tar de på seg jakkene sine. De ser ut som mannen i gata. Men så fort de tramper i takt i intrikate formasjoner, høynes det hverdagslige til et nivå  utover det ordinære. 

Streetdance på storscenen
Jeg så Massala på Dansens hus i en langhelg viet streetdance. Først ut var det norske hip hop-crewet Deep Down Dopeizm med jubileumsforestillingen Into The Deep. Deretter avsluttet Massala med forestillingen Näss (people). Det er forfriskende å se at streetdance blir tatt alvorlig. Det kan vi ikke ta for gitt. Hip hop blir fremdeles avfeid som “ungdomskultur” på samme måte som jazz i sin tid ble kalt “djevelmusikk”. Svarte uttrykk har en tendens til å bli sett ned på som enten primitive, naive eller lite kunstneriske, gjennom en hvit og eurosentrisk linse. 

Näss har en innholdsrik og energisk koreografi. Det veksles hyppig  mellom ulike dansesjangre og bevegelseskvaliteter. De går sømløst fra å balansere i håndstående til breakdancens flares. Mens noen slenger hele kroppen sin med hånden strukket ut i lynraske slaps, løfter en av utøverne en annen utøver. Den som blir båret holder hendene strukket ut, og lukker øynene som om han er i bønn. Danserne lykkes i å underliggjøre kjente  dansetrinn. De bruker kjente steg på en annen måte enn det som er vanlig. Et eksempel er når den ene danseren tar det sosiale trinnet Harlem Shake, som vanligvis gjøres i mer festlige settinger, og formidler noe mer engstelig og kontemplativt med det. Blikket mitt beveger seg stadig rundt for å få med seg alle de mange lagene koreograf Fouad Boussouf har plassert i denne koreografien. 

Felles kulturarv
Lynraskt fotarbeid, som er karakteristisk for streetdancen house fra Chicago og New York, spensthopp à la masaifolket i Kenya og Tanzania, for ikke glemme den akrobatiske gnouaen fra Marokko – bevegelsesmaterialet består av  en bred samling av afrikansk og afrodiasporiske danser. Og det er ikke kun estetiske kvaliteter ved disse sjangrene som er synlige, men også dramaturgiske. Ved flere av danserens trinn tar jeg meg selv i å røre på hodet, ben eller skuldre, ubevisst, i respons til det som gjøres på scenen, en kinetisk variant av call-and-response. Limet som holder alle referansene sammen, er deres felles kulturarv. 

Denne kombinasjonen av referanser går godt sammen, og bryter ned den koloniale myten om at Nord-Afrika er drastisk forskjellig  fra “Afrika-sør-for-Sahara”. Marokko er et interessant sted som ikke bare består av arabisk kultur, men også elementer av en bredere afrikansk kultur som gir det som heter “afrikanismer”. Afrikanismer er gjenkjennelige gester, uttrykk, lyder og kulturelle former som går igjen over det vide afrikanske kontinentet og i diasporaen. Eksempler på dette er polyrytmikk, når ulike rytmiske strukturer som er inndelt forskjellig, spilles samtidig. “Afrika-sør-for-Sahara”er et kunstig skille som kommer av et ønske om å skille viktige afrikanske bidrag til  historien, som for eksempel. sivilisasjonene i Det Gamle Egypt eller Kartago, fra afrikanere. Kommunikasjon på tvers av ørkenen har eksistert i flere hundre år, som da kongen av Maliriket Mansa Musa krysset ørkenen på pilegrimsreise til Mekka på 1400-tallet. I tillegg er det andre felles kulturelle referanser, som afrikanismer og ikke minst religion, i dette tilfelle islam, som binder afrikanere sammen på tvers av Sahara. Näss anerkjenner forbindelsene mellom disse kulturene i koreografi, dramaturgi og musikalitet.  

Sårbar maskulinitet
To av danserne holder hverandre i hendene og snurrer hverandre rundt i full fart. En annen bærer en tredje danser i fosterstilling. Fra flere trinn med høy intensitet, roes tempoet ned betraktelig. Danserne trer hverandres t-skjorter over ansiktene, og støtter hverandre i en slags monolittisk formasjon. Samholdet mellom danserne gir oss innblikk i en mykere maskulinitet som jeg har savnet å se, spesielt på nordafrikanske menn.  De presenteres ofte i vestlig media som voldelige og ekstremistiske, og det gir et skjevt bilde av virkeligheten. Det er selvsagt viktig å snakke om sider av maskulinitet som er skadelige, såkalt toxic masculinity, om det er bruk av hersketeknikker, seksuell trakassering eller regelrett vold og utnyttelse av kvinner. Men det er feil å tillegge en gruppe menn alle de negative aspektene ved maskulinitet, og en annen gruppe menn alle positive. 

I denne forestillingen evner Boussouf å nyansere arabiske menns maskulinitet. Samfunnet befinner seg i en overgangsfase hvor en mer progressiv maskulinitet vil inntre, men blir møtt av backslash fra de som vil holde på de gamle idealene. Et eksempel som berører dans direkte er da en amerikansk nyhetsanker gjorde narr av prins George for å danse ballett. Slike utsagn legitimerer stigmaet som fremdeles rår rundt gutter som danser. Utsagnene møtt med massiv kritikk og førte til en beklagelse fra nyhetsankeren selv, men det viser hvordan gutter og menn står sentralt i en kulturkrig. Med dets stressede bevegelser og hektiske uttrykk mens de holder seg for ansiktet, som en levende versjon av Skrik, evner Näss å sette ord på denne frustrasjonen menn opplever over å bli dratt mellom to polariserende idealer. 

I Näss får vi se et bredt afrikansk-estetisk bevegelsesspråk som spenner kontinentet så vel som diasporaen, utført med høyt energinivå og teknisk virtuositet. Med dets dagligdagse uttrykk i kostyme og sakrale henvendelser i dansen, opererer forestillingen i landskapet mellom det hellige og det hverdagslige. Den synliggjør en nordafrikansk maskulinitet som er myk, sårbar og  er sjelden å se i vestlige medier.