Nyanser av beige: Fleire

Lightness: Fleire begynner allerede før jeg ankommer Dansens Hus; mens jeg er på ferie leser jeg intervjuer og ser bildeserier på nettsidene til Dansens Hus. Gruppen bak Lightness: Fleire har fram mot forestillingen publisert kollektive intervjuer som presenterer kunstneriske ambisjoner, de små og de store tankene om stykket og livet. Gruppen jobber som et flerstemmig koreografisk kollektiv med Solveig Styve Holte som prosjektets initiativtaker. Nesten hele gruppen samarbeidet også med Holtes avgangsarbeid Lightness, som ble vist på Black Box Teater i 2015.

Lightness: Fleire består i tillegg av en utstilling på dagtid der man får alenetid med scenerommet, og av publikasjonen «Arkeologi Lightness: Fleire», der ambisjonen er å redegjøre for referanser til arbeidet samtidig som det er en score-bok fra forestillingen. Utstillingen, publikasjonen, intervjuene og deling av bilder og video vitner om kreativt overskudd og en imponerende promotering i forkant av forestillingen. Kanskje er det nettopp dette dansekunsten må gjøre når media ofte favoriserer andre kunstformer – kanskje er en slik insistering og intens formidling av arbeidet en nødvendighet i kampen om den (kvinnedominerte) dansekunstens plass i det kulturelle offentligheten? Uansett er materialet gruppen har produsert fint å se og lese – og gir en utdypet forståelse av arbeidet.

Alt det digitale informasjonsmaterialet etablerer en tilknytning til forestillingsuniverset i forkant av forestillingen. Det er mye som er “avslørt” både av kunstneriske ideer og estetikk i form av kostymer, sminke og deler av bevegelsesmaterialet. Likevel tilbyr møtet i tid og rom noe, som det digitale ikke kan.

De første benkeradene på Dansens Hus’ store scene har blitt fjernet og publikumsverten vinker publikum in i selve scenerommet. Jeg kjenner meg taktil og oppmerksom på meg selv når jeg trer inn og blir klar over at jeg selv kan bli betraktet. Publikum er tilbudt en typisk «fri rolle» med mulighet for å gå hvor de vil, men der de fleste likevel ender opp med å stå på samme plass gjennom hele stykket –  trykket mot veggene, eller tett inntil og kanskje lengtende mot galleriet. Noen sitter også på de få benkene som finnes tilgjengelige midt i rommet.

Lyden av noe jeg tror er en orgeltone fyller rommet, mens de beigekledde utøverne går rundt. De ser på publikum med en bestemt konsentrasjon – publikum blir sett, men ikke vedkjent. Plutselig opphører lyden, rommet fryser og Pernille Holden strekker ut armene til sidene og tripper over scenen, det virker som at noe har begynt og alles øyne er rettet mot Holden. Men det skjer ikke så mye, det er som om utøverne og landskapet ønsker å roe oss ned. På scenen er det plassert ulike bord med objekter, som ulike stasjoner. Et sted er det malingssaker, kanskje vann og beige maling. Et annet sted henger det en mikrofon fra taket rettet mot små skåler som senere blir brukt som instrumenter ved hjelp av en fiolinbue. Teknikk og laptop er synlig på scenen, og i rommet finnes også en gigantisk bevegelig luftballong av en lampe som fungerer som den primære lyskilden i rommet.

Gruppen beskriver å ha jobbet med å «ribbe» scenerommet – at dette har vært et slags ideal, men det som møter meg er likevel et fylt scenerom, fylt av objekter, teknikk og folk. Det er ikke et forsøk på å strippe rommet for objekter, men kanskje snarere på å strippe det for konvensjoner.

Det framgår i intervjuet med lysdesigner Elisabeth Nilsen at hen benyttet hele riggetiden til å ta bort lys-riggen som var tilgjengelig. Det vitner om en motstand mot å benytte rommets kapasitet knyttet til dets innebygde logikk. Selv om husets tilgjengelige lysrigg sikkert kunne gitt gruppen muligheten til å hoste et raveparty om de ville.

Utøverne står ofte spredt ut i rommet, alle med sko som har en myk, soppaktig kvalitet, med sokker eller leggvarmere knyttet med sløyfer på. Det stikker ut ekstra klumper på kroppene her og der og strømpebukser er dratt over bukser. De beige kostymene, i ulike lag, er asymmetriske og dyppet i te. Det ytre framstår støvete, som om de har gått gjennom Saharaørkenen. Slik ser også håret ut (inkludert parykkene), som også er jordfarget. Kostymene er komplekse og har et definert uttrykk, noe som tar mye oppmerksomhet. Dette i kombinasjon med utøvernes konsentrerte performativitet skaper en viss avstand mellom publikum og utøver – selv om vi befinner oss midt i dette ømme kollektivet. De beigekledde framstår som andre vesener fra en underjordisk verden et sted i bevisstheten – hvilken plass har publikum her? Vi titter, og prøver kanskje å gjøre oss kjent med landskapet.

I enkelte partier med popaktig musikk er det som om vi trer in i vår egen tid igjen. I disse kollektive sekvensene er bevegelsene hos utøverne samstemte, de utfører kanon-aktige sekvenser. Et steg fra den ene setter i gang den andre og så den tredje og fjerde utøveren. Det er til tider banalt stakkato og synkront i sin form, med bølger av bevegelser fra kropp til kropp. Det kan minne om en alternativ turntropp eller en beskjeden garde-opptreden på 17. mai. Dansen virker enkel, men fengende, tiltrekkende og virtuost utført av Holden, Holte, Ann-Christin Berg Kongsness og Marte Reithaug Sterud.

I slike up-tempo deler skapes det en større opplevelse av samtidighet og tilknytning til populærkulturelle referanser – kroppene beveger seg med en tydelig tilknytning til hverandre, men alle har sin egen groove. Holte hinkehopper mens hendene dytter rytmisk mot lufta over hodet, Holden hopper kvikt fra en squat-posisjon. I disse delene er det som om det tennes en gnist og lyst hos utøverne som smitter over i rommet. Utøvernes lekenhet og tilstedeværelse gir også stykket i sin helhet stor apell.

Tidvis er fokuset i rommet splittet og publikum må aktivt velge hvor de vil rette oppmerksomheten; skal vi se på Kongsness som går i downward-facing-dog eller på Sterud som snurrer lik en propell på andre siden av rommet? Publikumsrollen preges også av å være todelt: i de som sitter på benker og de som står langs veggene. Slik skapes det ulike lag av publikummere der de på  benker blir en større del av det visuelle bildet en øvrige publikummere. Det er fint at publikumsrollen adresseres aktivt, men jeg får likevel følelsen av at dette kunne blitt behandlet med større følsomhet.

I én del lager utøverne diagonaler med kroppene og hendene fungerer som varsomme kontaktpunkter. Her strekker de seg utenfor scenerommets «grense» og trer oppover i galleriet blant stolene. Det skapes en slags konvensjonell oppdeling av publikum og scene, bare snudd på hodet. Hanna Gjermundrød står fortsatt på scenen som en frontperson og synger sakrale toner, med en gloriekrone av en hårdekorasjon og er tilsynelatende høygravid. Som et visuelt skifte er dette ganske episk. Det fører tankene min til Beyonces Grammy performance 2017 der hun også var iført gloriekrone, høygravid og med dansere i lignende formasjoner rundt seg – dialogen mellom Beyonce og samtidsdansen fortsetter.

I rommet er alt er bragt fram til overflaten, ingen lyssetter eller lydtekniker gjemmer seg i kulissene eller bak publikum – alle går rundt på scenen. Utøvernes profesjonelle roller flyter også inn i hverandre og ved et tidspunkt samles alle medvirkende i en sirkel. De synger i harmoni og disharmoni, først mot hverandre og deretter mot andre retninger i rommet. Det stopper brått og Kjeldahl, Karlstrøm og Floen tar opp blå plastikkposer fylt med vann. De står sammen i en gruppe, slipper ned plastikkposene på gulvet for så å dra de hurtig opp. Materialet gir fra seg en spesifikk lyd – av plastikk og vann som treffer gulv – det er en sånn tilfredstillende lyd som når du trekker glidelåsen fort opp og ned, eller tråkker på knasende høstløv. Samtidig oppleves denne syngende delen og plastikkposesekvensen for separat og utenfor helheten.

I tillegg til bildeseriene på nett har også alle utøverne hvert sitt portrett der ansiktene har gjennomgått en slags forvandling ved hjelp av en tykk beige maling-aktig sminke, rennende, som ekstra, utstikkende hud i ansiktene. Utøverne får også malingen sminket på seg i løpet av forestillingen. Det vekker tanker om hud, hudfarge og alle disse ulike nyansene av beige minner meg på homogeniteten som preger scenekunsten og kulturbransjen. Kanskje kan Lightness: Fleire inspirere til refleksjon rundt det kollektive ansvaret for å fremme andre typer flerstemmighet?