Når hvert rom er en verden

Spoiler alert: teksten avslører dramaturgiske overraskelsesaspekter ved forestillingen.

Det er vanskelig å avgjøre akkurat når den norsk-japanske kunstnerduoen Fieldworks’ (Heine Avdal og Yukiko Shinozaki) forestilling Unannounced begynner. Jeg kommer inn i et rom som for anledningen er gjort om til en bar på USF Verftet. Til tross for den inviterende atmosfæren, går noen publikummere forvirret ut av rommet igjen. Har vi gått riktig, er det her forestillingen spilles, spør de. Etterhvert viser det seg at utøverne har glidd ubemerket inn blant den ventende menneskemassen i rommet hvor de begynner å plassere kort med håndlagde blyanttegninger overalt rundt oss. På bord, i vinduskarmer, på gulvet. Kortene legges i rekkefølger slik at de forteller små historier. En utøver gir meg et kort med påskriften come with me og nølende følger jeg og fire andre etter henne og videre inn i korridorene på USF Verftet.

Rom med optiske illusjoner
Siden 2000 har Avdal og Shinozaki skapt over 15 verk. Alle verkene har et performativt utgangspunkt og befinner seg i krysningspunktene mellom dans, visuell kunst, video, musikk og teknologi. Gjennomgående for kunstnerskapet er utforskningen av forholdet mellom aktør og tilskuer, teatrale og ikke-teatrale rom og en ikke-hierarkisk tilnærming til de forskjellige elementene som utgjør en forestilling. Særlig kjent er de for sine stedsspesifikke arbeider og minutiøse blikk for menneskelige omgivelser.

I fjorårets forestilling Carry On undersøkte de utallige rom i Sentralbadet i Bergen, og resultatet var en opplevelse som slo pusten ut av meg: en labyrintisk vandring i den gamle svømmehallen der rommene og objektene nærmest fikk sitt eget liv. Charlotte Myrbråthen skrev i sin anmeldelse i Klassekampen at det var «en forestilling som må oppleves, ikke forklares» og det har hun delvis rett i. Det skyldes kanskje nettopp Fieldworks’ evne til å skape optiske illusjoner som underliggjør den virkeligheten og de rommene vi tror vi kjenner. Bearbeidelsen av den materielle virkeligheten i Carry on snudde i aller høyeste grad om på de romlige størrelsesforholdene gjennom anvendelsen av forskjellige objekter.

Det samme året så jeg også kompaniets forestilling Nothing’s for something, som til forskjell fra Carry on spilles i en black box. Forestillingen er blant annet en storslått iscenesettelse av koreograferte draperier og ballonger, som tilsynelatende beveger seg av seg selv til Johann Strauss den yngres «An der schönen blauen Donau», inntil utøverne etterhvert kryper fram fra baksiden av draperiene og det til slutt ender med at skillet mellom scene og sal oppheves. Flere dager gikk før jeg kunne se på de bølgende foldene i en gardin igjen, uten å gjenoppleve den underlige fornemmelsen jeg hadde under forestillingen av at gardinene var en levende organisme i stand til å bevege seg av egen fri vilje.

Ikke-teatrale og teatrale rom
I likhet med både Carry On og Nothing’s for something, utforskes relasjonen mellom aktør og tilskuer også i Unannounced. Der de to overnevnte forestillingene begrenser seg til å foregå i kun én type romlige omgivelser, da enten i hverdagslige rom eller i en black box, er det slående hvordan det i Unannounced lekes langt mer med publikumskontrakten gjennom å ta oss med på en reise fra et ikke-teatralt rom til et teatralt rom. Bevegelsen fra et rom til et annet skaper forbindelser på kryss og tvers av høyst ulike verdener og muliggjør en kompleks lek med våre antakelser om hva som er virkelig og fiktivt, tilfeldig og regissert. Slik tittelen Unannounced antyder, er det nettopp det ukjente, overraskende, plutselige og uventede som ligger til grunn for forestillingens dramaturgi og sammenstilling av elementer.

Etter at hver utøver har valgt seg ut en liten tilskuergruppe, følger vi ham eller henne på en romlig utforskning i det store og uoversiktlige byggverket USF Verftet er: en gammel fabrikk omgjort til kunst- og kulturhus. Endeløse korridorer med kontorer og atelierer utgjør store deler av bygningens indre arkitektur. Alt er lydløst. Utøverens bevegelsesspråk er finstilt med et nærvær og et fravær på samme tid: som om hun befinner seg midt mellom en fiktiv verden og de hverdagslige rommene vi går gjennom. Med seg har hun en miniprojektor som projiserer tekst på alle tenkelige overflater i bygningen. Teksten styrer blikket vårt og tempoet vi tar inn rommet og observerer objektene i. Teksten smyger og bukter seg framover sammen med utøveren, på tilsynelatende uvesentlige detaljer som til vanlig er usynlige: et speil og en plastpose. Vi beveger oss ut en dør, opp en spiraltrapp på bygningens utside, inn igjen, opp enda en trapp til vi kommer til et kontor i øverste etasje. En mann sitter i telefonen og snakker, helt uanfektet av vår plutselige inntreden. På denne måten oppstår det ikke bare stadige møter mellom det iscenesatte og det tilfeldige, det etableres også en usikkerhet om hva som er regissert og ikke. Mens vi går rundt i korridorene, undrer jeg meg over hva de andre i bygningens andre rom opplever i dette øyeblikket.

Til slutt ledes vi inn i en black box. Det er bekmørkt og vi befinner oss bak det jeg etterhvert forstår er et hvitt, tynt sceneteppe. Utøveren lyser på en rekke gjenstander i mørket: en appelsin, en handlevogn og et grønt ark. Vi kommer ut i rommet blant andre publikummere som allerede har blitt ført inn i black boxen. Det hvite sceneteppet utgjør samtidig et hvitt lerret som strekker seg hele veien fra taket til gulvet. Et skyggespill av voldsomme proporsjoner utspiller seg plutselig på lerretet. Lyder av boring, skraping, fugler, knitring og bass kommer fra ulike retninger samtidig som lyskasterne og utøvernes lommelykter lyser opp forskjellige punkter i små glimt før det blir mørkt igjen. Et plutselig lysglimt fra en utøver som beveger seg blant oss avløses av en lyd fra en helt annen retning. Når utøvernes kropper forflytter seg og kommer til syne i små lysglimt gir det assosiasjoner til en slags subtil skrekkfilmestetikk. Spillet mellom lys og skygge, lyd og bevegelse, kropp og objekter i rommet skjer i et eskalerende tempo og gjør at jeg opplever en kontinuerlig forvirring og spenning. Det er som om en voldsom kraft utenfra styrer alt som foregår i rommet og setter det i bevegelse. Hvor skal jeg feste blikket når perspektivet hele tiden flytter seg, i stadige glimt jeg knapt nok henger med på? Og hva er det egentlig jeg ser?

Forventningsbrudd og øvelser i oppmerksomhetsmodi
Idet elementenes bevegelser i scenerommet blir så hurtige og basslyden så gjennomtrengende at den borer seg inn i hele kroppen min, kommer et plutselige brudd i dramaturgien som aktiverer oss og forsterker den spenningen som allerede har bygget seg opp og. Hva skjer nå? Hvilket ansvar har vi for hva som skjer videre?

Bruddet fungerer godt fordi persepsjonen vår allerede har blitt kraftig manipulert og innstilt på en forventning om noe annet. Kontrasten til de tidligere sekvensene er stor og forsterker inntrykket av at jeg ikke har bare har beveget meg gjennom ulike rom, men også gjennom ulike former for oppmerksomhetsmodi. I Verftets rom og korridorer dominerte langsomheten, konsentrasjonen og det å la blikket dvele ved detaljene, mens i black boxen er det det hurtige blikket som distraheres og tar inn verden glimtvis som aktiveres. Deretter fryses tiden fast og stopper når lyset slås på.

Alt det rare som finnes i verden
Men det varer selvsagt heller ikke lenge. Utøverne begynner å bevege seg umerkelig og det utarter til en basstung slowmotion-sekvens der sceneteppet heises opp og ned. Det oppleves som å betrakte noe som foregår i en annen tid, men likevel finner sted i samme rom. Helheten av utøvernes bevegelsesspråk, lyd, lys og objekter i Unannounced er så tvers igjennom perfeksjonert at jeg ikke kan annet enn å la meg forføre av det universet som åpner seg. Begeistringen min skyldes trolig også at jeg oppfatter at det ikke bare er et grunnleggende alvor, men like mye en absurd form for humor som kommer til uttrykk i sammenstillingen av elementene. Det er omtrent sånn som dette: lyset kommer på og forskjellig frukt er pent dandert nederst på det hvite sceneteppet. En tekst projiseres og inviterer til en konkret og ujålete metarefleksjon over det som nettopp har skjedd og ber oss legge merke til det som er ved siden av ananasen. Det blir mørkt og et selvlysende tau beveger seg i rommet og forvandles til en dør. Det hele avsluttes med at frukten viser seg å bestå av innebygde høyttalere som spiller musikk. Jeg legger øret inntil den ene mandarinen og hører tonene fra en munnharpe. På veien ut passerer jeg flere bananer og epler på gulvet i korridorene. Jeg plukker dem opp fordi jeg ikke klarer å se om de er ekte eller kunstige.

Ved å aktivere en slik undring vekker Unannounced en spontan begeistring i meg over alt det rare som finnes i verden, fra nesten usynlige detaljer til store objekter. Samtidig oppfordres vi til ikke nødvendigvis å stole på våre umiddelbare sanseinntrykk, men heller undersøke omgivelsene våre grundig. Ved å stadig bryte forventningene våre om hva vi skal oppleve, trener vi blikket og sansene til å være oppmerksomme på det foranderlige i verdenen vi lever i. Slik er forestillingen både befriende og alvorlig til samme tid, da den risser opp et bilde av at vi tross alt ikke er verdens midtpunkt, men at vi derimot er del av en stor og uoversiktlig helhet der vi likevel har et ansvar.

Foto: Julie Pfleiderer