Når den evige presidenten ikke ser deg

I 2010 var jeg i Nord-Korea for å oppleve massegymnastikkforestillingen Arirang i Pyongyang i forbindelse med doktorgradsprosjektet mitt om masseteater og ideologi. I etterkant av det satt jeg tre uker på Nord-Korea-biblioteket i Seoul for å undersøke den historiske utviklingen av nordkoreansk massegymnastikk. Der så jeg video etter video av forskjellige versjoner av masseopptrinn fra ulike perioder. Felles for dem alle var virtuos presisjon og en overveldende form. En bibliotekar hjalp meg å navigere i det koreanske arkivet og fant frem materialet til meg. Én dag kom hun med en video av åpningsseremonien til OL i Seoul i 1988. Jeg tror hun ville vise meg at de i sør også hadde oppvisninger i den samme størrelsesordenen. Studiet av nordkoreanske masseopptrinn hadde gjort meg interessert i OL-seremonier, for mye av opphavet og grunntanken er den samme. Derfor var videoen interessant, men jeg ble slått av hvor dårlig utført det var. Sammenlignet med de mange nordkoreanske oppvisningene jeg hadde sett i de foregående ukene, var den sørkoreanske OL-seremonien på et mye lavere nivå.

Der jeg aldri hadde syntes at nordkoreansk presisjon var noe å trakte etter i seg selv, ble det plutselig tydelig for meg hvor effektiv fremstillingen av ideologi gjennom bevegelse kunne være. Høsten 1988 hadde Sør-Korea nettopp holdt sine første demokratiske valg, og jeg vet ikke om den manglende presisjonen i bevegelsene i åpningsseremonien kan tillegges det nylig grunnlagte demokratiet, men gjennom sammenligningen syntes jeg å kunne se hvor viktig presisjon og synkronitet var ideologisk i Nord-Korea og hvilke ekstreme grep som hadde vært tatt for å få det til. Det er åpenbart at diktaturet hadde gjort det mulig å dyrke frem virtuositeten, men forskjellene i nivået handlet ikke bare om ulike styreformer og tvang, men om hvilket bilde av ideologi de ønsket å vise verden og på hvilken måte koreografi og synkronitet kunne bidra til det bildet.

Gull og glitter
Den sørkoreanske koreografen Eun Me Ahn har dykket ned i det nordkoreanske bevegelsesmaterialet. Forestillingen hennes North Korea Dance skulle egentlig ha kommet til Dansens hus i mai 2020, men, som omkvedet går nå, ble den avlyst på grunn av pandemien. I forestillingen tar Eun utgangspunkt i ulike nordkoreanske koreografiske uttrykk, fortolker dem og presenterer fortolkningene. Nord-Korea har en utpreget performativ kultur. Massegymnastikken er kanskje det som er mest kjent utenfor landet, men dans og koreografi spiller også viktige roller på andre arenaer. I North Korea Dance bruker Eun hele bredden av dette. Hun undersøker militærparader, massedanser, musikkoppvisninger, barneopptredener og taekwondo i tillegg til massegymnastikken, og siden hun som sørkoreaner ikke har mulighet til å reise til Nord-Korea, er det åpenbart at det ligger et grundig research-arbeid bak.

En dame sitter foran på scenen og spiller på det tradisjonelle koreanske strengeinstrumentet gayageum. Instrumentet ligner litt på en liten, rektangulær harpe som ligger på gulvet eller på et bord foran den som spiller. Myten skal ha det til at instrumentet ble utviklet av en koreansk konge på 600-tallet etter at han hadde sett et tilsvarende kinesisk instrument. Det symboliserer derfor en felles koreansk historie og nasjonal tilhørighet, og åpningen viser på denne måten til det som er felles for de to koreanske landene mer enn til konfliktene mellom dem.

Scenen er tom og uten scenografi, men inndekningen består av tunge draperier i gylne farger som endrer seg avhengig av lyset. Det minner litt om nordkoreanske spisesaler på hoteller eller lignende steder der rommet er litt for stort og innredet på en forsøksvis overdådig måte. En dame kledd i gullfargede klær står på en pidestall, hun beveger seg sakte, men flytter seg ikke fra pidestallen sånn at hun nesten minner om en levende statue. Årstallet 1945 projiseres på bakveggen før det telles opp fort mot nåtiden. Det viser til tiden som har gått siden Korea ble delt i to.

Forestillingen er episodisk bygget opp, og koreografier med ulike inspirasjoner avløser hverandre. Først får vi se en sekvens inspirert av militærparader der aktører ikledd gullfargede uniformer danser med hanemarsjsteg over gulvet. De har store smil og vinker til publikum. Det spilles en kjent nordkoreansk nasjonal sang, men den er litt forvridd, og det er lagt til bass og elektroniske rytmer. Det er noe urovekkende ved lydbildet som forvrenger det nordkoreanske originalmaterialet og gjør uttrykket mer marerittaktig. I andre scener er det helt stille, men dansen fortsetter som om det bare er publikum som ikke kan høre musikken. Presisjonen i de rytmiske bevegelsene og de store smilene blir en kontrast til stillheten i rommet som også bygger opp under noe urovekkende og nesten uforklarlig skummelt.

Synkronitet
I nordkoreanske massegymnastikkoppvisninger er massen av mennesker som opptrer noe av det aller mest kraftfulle. Der festivaler, karneval og forskjellige ritualer der mange mennesker deltar generelt sett er frigjøringsprosjekter, er massegymnastikkoppvisningene frarøvet denne friheten. Det attraktive ved massenes deltakelse er her erstattet av en sterkt organisert og regelstyrt form. Den iscenesatte dyrkingen av frihet i system finner sin attraksjon gjennom virtuositet og synkronitet. Fellesskapet innebærer da ikke individualitet eller begjær, men blir vist frem som en styrt ideologisk helhet uten rom for overskridelse. Det synkrone blir seg selv et bilde på et styrt og fungerende fellesskap.

I North Korea Dance oppnår ensemblet både å imponere gjennom evner i dans og akrobatikk og å kommentere synkroniteten som estetisk element. Det er ikke masser av mennesker som opptrer i forestillingen, men behandlingen av materialet og den virtuose samstemtheten i ensemblet, gjør at jeg stiller spørsmål ved hvilken kraft som ligger i det synkrone. Det er åpenbart at å danse likt betyr noe når det gjelder ideer om å samhold og fellesskap. Synkroniteten som den presenteres i North Korea Dance blir på den måten en kommentar til kunstnerisk og samfunnsmessig regi samtidig som danserne tilfører en glede til materialet som gjør det overveldende vakkert.

Kostymer
De ulike koreanske kostymene får meg til å tenke på hvor uniformert jeg opplevde at det nordkoreanske samfunnet var da jeg besøkte det. Både barn og voksne er kledd til de oppgavene eller rollene de har i samfunnet, i skoleuniformer, militæruniformer eller andre klær knyttet til yrke eller stand. Det avspeiler det Richard Sennett skrev om i The Fall of Public Man da han beskrev overgangen fra et performativt, uniformert samfunn i et før- og tidligmoderne Europa der hvem du var ble uttrykt i klær, til det moderne deuniformerte samfunnet. Poenget til Sennett var at bortfallet av opptreden i det offentlige rommet var et steg på veien mot intimitetstyranniet og et tilsynelatende, men langt fra reelt egalitært samfunn. I Nord-Korea oppleves det, i hvert fall for tilreisende, nettopp som et slikt samfunn Sennett beskriver. De ulike uniformene er også sterkt knyttet til det nasjonale ikke minst fordi nasjonaldrakter er betydningsfulle, men også fordi Kim-familien gjerne opptrer i arbeidsuniformer og fordi den store tilstedeværelsen av militæruniformer understreker nasjonal kampvilje og -styrke.

I North Korea Dance går kostymene i dialog med dette. Når kvinnene danser i et kostyme som ligner på den koreanske nasjonaldrakten hanbok, som også brukes i mer hverdagslig sammenheng i Nord-Korea, har mennene et tilsvarende kostyme i likt mønster der buksene sitter løst. I Taekwondo-scenen, som også har islag av svært imponerende akrobatikk, er alt glitteret med på å få meg til å assosiere det med et innslag i Eurovision Song Contest. Det uttrykker fest og glede, og måten det spilles ut mot publikum på inneholder både en nordkoreansk selvsikkerhet og en ekspressiv, scenekunstfaglig flertydighet. Kostymene kommenterer det uniformerte ved å gjøre dem til fest- og frihetsantrekk. I scenen med hanemarsj ligner for eksempel uniformene de som blir brukt av det nordkoreanske militæret i oppvisninger, bortsett fra at de er gullfargede og glitrende. Det øker show-faktoren og blir en kommentar til hva som er fortolkningens oppgave. Originalmaterialet fremheves og understrekes, men gjennom fortolkningen får vi mulighet til å se på det med et skjevt blikk.

Kim Il Sungs fravær
I det nordkoreanske samfunnet, og i all den performative kunsten som skapes der, er «den evige presidenten» Kim Il Sung alltid nærværende. I North Korea Dance er han helt fraværende. Det er ingen slagord, ingen bilder eller henvisninger til historiske hendelser utover årstallene nevnt innledningsvis. Dette fraværet snur rundt på hvordan vi kan tolke betydningen av bevegelsene. I det nordkoreanske bevegelsesmaterialet er nærværet av Kim Il Sung spesielt og ideologien generelt så overskyggende at det er umulig, kanskje særlig som utlending, ikke å lese oppvisningene som opptredener for ham og det han representerer. Bilder av Kim Il Sung gir en opplevelse av at aktørene alltid blir sett av det ideologiske overhodet. I North Korea Dance er bevegelsesmaterialet behandlet med stor respekt, og når Kim Il Sung også er fjernet fra uttrykket, åpnes det for å legge merke til hva som ligger i kjernen av dansen når de største ideologiske symbolene er fjernet. Det man sitter igjen med, er menneskene. Dette blir det aller mest betydningsfulle og interessante for meg i North Korea Dance. Når den pågående undertrykkelsen som finnes i Nord-Korea er ikke til stede i forestillingen, oppleves smilene som et uttrykk for glede fremfor et uttrykk for ideologi. Kjernen i prosjektet oppleves dermed som varmt og nysgjerrig fremfor ironisk eller mistenkeliggjørende. At Kim Il Sung er fraværende, er det som i størst grad gjør at det ikke føles nordkoreansk, men forestillingens styrke er også det bokstavelig talt grenseoverskridende, og det er rørende, vakkert og sterkt.