Foto: Erika Hebbert. Scenograf: Moritz Müller. Kostymedesigner: Kathrin Plath. Lysdesigner: Agnethe Tellefsen. Maskør: Wibke Schuler

Når bror og søster vokser sammen

I «Samtaler med bror» vokser bror og søster sammen. Og derigjennom vokser historien utover sine egne grenser.

Jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til denne forestillingen. Først og fremst fordi enigheten om forrige forestilling var så altoverskyggende. Innen musikken kalles det den vanskelige andreplata. Å hoppe, ikke etter Wirkola men noe mye verre: seg selv. Camara Joofs første oppsetning som husdramatiker på Nationaltheatret, De må føde oss eller pule oss for å elske oss, traff ikke bare anmelderne, Heddaprisjuryen og den litt udefinerbare massen kalt publikum hjemme. Den bidro også så vidt jeg har skjønt til noe som er deprimerende sjelden kost i den bobla vi kaller teatret: å bringe samtalen videre. Ikke bare bidro hun og forestillingens aktører til å «løfte debatten om hverdagsrasisme inn i teaterrommet», som NRKs Karen Frøsland Nystøyl skrev, men også til å løfte den ut av teaterrommet, tilbake til det samfunnet som den kom fra.

Det uferdige
Jeg var dessuten til stede på den første arbeidsvisningen på Dramatikkens hus av Samtaler med bror, så vidt jeg har skjønt før det var klart om og hvor den skulle settes opp, og før Joof ble engasjert som husdramatiker. Det var en totalopplevelse som fortsatt sitter i, snart tre år etter, med tilstedeværelsen av Camara selv og hennes bror Kebba, den intense, dirrende stemningen i rommet, følelsen av at her står det noe på spill. Jeg har stadig opplevd at det er det uferdige som gir den største opplevelsen. At sluttresultatet, med sine lag på lag av effekter og finslepne, innøvde replikkvekslinger og vendinger, ender opp som uinteressant og bare ødelegger autentisiteten i det opprinnelige uttrykket. Jeg sier det med en gang: Sånn var det ikke her.

Det er på flere måter et klassisk storebror/lillesøster-drama det dreier seg om: Den viltre, utsatte storebroren som går først inn i jungelen, rydder vei, river seg opp på alle tornene, tar alle slagene som kommer, slik at den prektige lillesøstra kan trippe tørrskodd inn i villniset. Men så vokser lillesøster ut av bobla si, møter en verden hun ikke var forberedt på, og må ta kampene på egen hånd og på sin egen måte.

Gjøre opp status
Hun ble etter hvert scenekunstner, dramatiker, kulturpolitiker og skeiv aktivist. Kebba sklei ut i randsonen og inn i kriminelle gjengmiljøer. Over en sjuårsperiode var kontakten mellom dem brutt. Helt til de møttes igjen for å gjøre opp status. Hva skjedde? Hvordan og hvorfor endte de opp så langt fra hverandre? Hvor begynner og slutter rasismen og det kjønnsbaserte? Og ikke minst: Hvordan ser de og vurderer de hverandre og de valgene de har tatt, eller vært tvunget til å ta? I hennes øyne har han «valgt» å bli en del av en giftig maskulinitetskultur. I hans øyne har hun solgt brunheten sin til den hvite, politisk korrekte offentligheten.

I tyske Jan Bosses regi er søskenparet representert ved hele tre svært ulike utgaver av søster og bror. I midten av den runde scenen på Torshovteatret troner en svær rosa, syntetisk bløtkake med seks «tente» lys. Klesstilen er en blanding av superheltaktig tegneserieestetikk fra Marvel-universet og 70-talls discokitsch a la Boney M. Det hadde vært så lett å grabbe tak i det mest selvfølgelige, nemlig den hiphop-kulturen som Kebba springer ut av. Men her glimrer den befriende nok med sitt fravær. Låtutvalget består, så vidt jeg kan høre, for det meste av klassisk 70-talls soul/disco. I denne sammenhengen blir dette en av flere «verfremdungs»effekter som holder meg påskrudd. Samtalen mellom søster og bror skjer hele veien på kryss og tvers mellom alle de seks aktørene. Til sammen skaper det et mangfold av kropper og stemmer som utvider, ja til tider opphever, den snevre bror/søster-dimensjonen. Nevnte bløtkake fungerer som selve det fysiske omdreiningspunktet som de klatrer opp og ned på og sirkulerer rundt. Til tider utvides perspektivet ved hjelp av to skjermer oppunder taket som ved hjelp av mobilfilming utført av skuespillerne selv formidler scenene som utspilles fra nært hold.

Her er det ingen teatrale virkemidler som forsøkes smuglet inn i ly av en tilsynelatende realisme. Alt er der, synlig, til stede, nært, slik at vi som publikummere nesten kan ta på det.

 Minner og refleksjoner
Bror og søster utveksler minner fra oppveksten og refleksjoner over hva det de har opplevd har gjort med dem. Den liksom tøffe broren er selvfølgelig mye mer sensitiv enn han framstiller seg som. Med en ustø, kriminell far som forbilde var Kebbas skjebne beseglet. Til den grad at politiet ønsket ham velkommen med et «Vi har venta på deg» første gangen han ble taua inn. Søster er konstant bekymra for sin bror og generelt livredd for verden. Først når hun våger seg ut i den går det for alvor opp for henne hva hudfargen og kjønnet hennes representerer.

Det ruller og går i et hamrende kjør mellom de seks skuespillerne som er tilstede på scenen hele veien, og akkurat i det jeg tar meg selv i å savne et taktskifte så kommer det. Og når jeg savner et perspektivskifte, så kommer pinadø det også! Et av de viktigste skiftene skjer i kraft av den reflekterende åpenheten og potensielle selvkritikken som kommer når søster Camara lurer på om hun bare bekrefter brorens kritikk av henne ved at hun bruker ham til å skaffe seg kunstnerstipend og en posisjon i den hvite kultureliten – som forresten er rikelig representert på premieren. Sistnevnte poeng brukes også som et åpent metateatralt virkemiddel, til publikums store fornøyelse. Visst er vi hvite, og kanskje vi er kulturelite også, men vi kan da le av oss selv for det!

Kebbas historie
På mange måter er dette enda mer Kebbas enn Camaras historie. Det har gått i en rasende fart for henne. Hun skriver bøker, hun får satt opp stykkene sine på selveste Nationaltheatret, har sentrale posisjoner i Kulturrådet og uttaler seg, omtales og avbildes stadig i offentligheten. I denne situasjonen er det som om Kebba har påtatt seg byrden å være en påminner om hva dette dreier seg om og hvem hun egentlig er. Til gjengjeld vil hun gjerne minne ham på hva han har gjort med henne, hvor stor plass han, mye i kraft av sitt fravær, har fylt i livet hennes, og hun synes godt han kan be henne om unnskyldning for alle de bekymringene han har påført henne. På den måten vokser bror og søster i denne fortellingen sammen. Og på den måten vokser historien utover sine egne grenser.

Kanskje den vokser litt vel mye her og der. Det er mye som skal sies, og en baby eller to kunne kanskje vært ofret, uten at det hadde gått utover helheten. Men altså: Det plager meg ikke.

Skuespillerne er på plass i seg selv og i de ulike versjonene av søskenparet. Som i premierer flest tar det litt tid før de blir varme, finner rytmen og det begynner å svinge. Men når det først gjør det, rives jeg med som om det var en konsert hvor jeg står tett inntil scenen og får nærkontakt med musikernes strev og forløsning.

Historien om Kebba og Camara er formidlet klokt, generøst og underholdende. Som teater er det gjort påfallende enkelt og ujålete. Ikke fordi det nødvendigvis er et poeng i seg selv, men sånn framstår det ofte når det kunstneriske grunnlaget er så gjennomtenkt og solid fundamentert som her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER