Nådeløs tilstedeværelse

En jente er en halvferdig ting er en monolog om et ødelagt liv. Scenebildet består av en gråkledd ung jente på et tykt, grått gulvteppe, ingenting annet. Vi får aldri vite navnet hennes. I blant sier hun “jeg er – ” eller “jeg er ikke – ” uten at setningen fullføres, som om hun er usikker på om hun i det hele tatt finnes. I usammenhengende brokker av tekst og avrevne setninger forteller og gjennomlever hun sin altfor korte livshistorie; i kulde og fattigdom, med en far som stikker av, en uberegnelig mor som kjefter, bryter ned, slår og sparker til blods, en bror med hjernesvulst han aldri blir helt frisk av, og en onkel som ser hennes desperate behov for en omsorgsperson som en slags forskrudd legitimering av å dels manipulere, dels tvinge henne til sex med ham – som trettenåring. Dette overgrepet kommer hun aldri over, men søker i stedet lindring og/eller selvtukt i seksuell utagering, med så mange som mulig, likegyldig hvem, hvor og hvordan – i sykkelskur, busker og kratt. Det nære og tette forholdet til broren er hennes eneste trøst og glede i livet, men også en tvangstrøye som gjør det umulig å rive seg løs fra det dysfunksjonelle hjemmet. Hun flytter til slutt ut og begynner på universitetet, men det gamle grumset flytter med, og hun innleder etterhvert et destruktivt forhold til onkelen, for, som hun sier, å fordrive smerte med smerte. Fortiden trekker henne ned og holder henne tilbake, inntil hun gir opp og drukner seg i innsjøen bak barndomshjemmet, bare tyve år gammel.

Inga Ibsdotter Lilleaas’ prestasjon er formidabel. Hun skifter sømløst mellom apatisk oppramsing av lange handlingsforløp – i forfatterens særegne skrivestil der semantikkens lover er opphevet – og inntrengende sanntidsskildringer av grusomme hendelser med en smerte så ektefølt at jeg kjenner kvalmen velle opp i halsen. Kun et fåtall øyeblikk virker en tanke forserte, som når hun formidler den skjøre, drømmeaktige gleden over kjærligheten til broren, eller når hun portretterer femåringen som hopper og tramper i utilslørt vrede og brøler de styggeste banneordene hun kan. Ellers er det bunnsolid. Hun får ingen drahjelp; lyd- og lyseffekter er på et absolutt minimum, hun har ingen medspillere, ingen rekvisitter, ingen kulisser. I halvannen time holder hun publikum i et jerngrep av nådeløs tilstedeværelse.

Det vil si – litt glapp vel kanskje publikums konsentrasjon når buldrende lydeffekter fra en tilstøtende kinosal trengte gjennom veggen med ujevne mellomrom, i likhet med høylytte stemmer og slamring med dører når folk gikk forbi i gangen utenfor. Salen Jasseimr i Ullensaker kulturhus er åpenbart ikke egnet til en såpass lavmælt og var forestilling, men Lilleaas’ innlevelse lot seg ikke rokke ved.

Oversettelse uten tilpasning
Stykket er oversatt fra det engelske skuespillet A Girl is a Half-formed Thing, som er basert på den prisvinnende boken med samme navn, av den irske forfatteren Eimear McBride. Hele boken er skrevet som en monolog, og manuset ser ut til å bestå av en rekke direkte utdrag fra boken. Som nødvendig forkortelse og fortetting for scenen fungerer utdragene i seg selv helt fint, selv om jenta uten navn naturlig nok fremstår mer kompleks i boken. Der er hun til tider sterkere og sintere, og det gjøres større nummer av hennes forelskelsesaktige dragning mot onkelen. Det kommer også fram at han er inngiftet, og altså ikke biologisk i slekt med henne. Det gjør naturligvis ikke overgrepet hans et hår mer akseptabelt, men åpner for en mer sammensatt forklaring på hennes søken mot ham. Sceneversjonen skaper på mange måter en destillert essens av hennes dype livssmerte, og det er overbevisende nok som portrett av en skjebne.

Imidlertid har historien en sosiokulturell dimensjon som blir borte når stykket oversettes mer eller mindre direkte til norsk uten enten en adapsjon til norske forhold eller en tydeliggjøring av at vi befinner oss i et helt særegent lokalsamfunn på den irske landsbygda. Mellom linjene ligger sviende samfunnskritikk, mot en hardhauskultur skapt av fattigdom og knuste illusjoner, der alt ligger til rette for å falle ned i avgrunnen fordi selv små barn har lært å sparke nedover. Den halte broren får gjennomgå på skolen for sin annerledeshet, og det skorter ikke på glupske unge menn uten empati som vil “hjelpe” vår navnløse jente med å døyve sin smerte med mer smerte. I tillegg er karakterene gjennomsyret av religiøs angst og “catholic guilt”, og når den autoritære og aggressive bestefaren kommer på besøk, ser vi at moren skader fordi hun er skadet selv. Hun klarer ikke redde sine barn fra arvesynden, men påtvinger dem det samme skinnreligiøse fryktregimet hun selv har vokst opp under.

Ikke slik å forstå at disse aspektene er ugjenkjennelige og uforståelige for et norsk publikum, men samfunnskritikken blir mer utvannet og generell uten tydelig adressat, og når idiomer og fenomener som antakelig kommuniserer innforstått til et irsk/britisk publikum ikke adapteres, mister fortellingen noe av sin tekstur, smak, lukt og farge.

Forestillingen er likevel en gjennomborende, rystende opplevelse som sitter i lenge, mest på grunn av Inga Ibsdotter Lilleaas fremragende formidling. Den blir stående som et sterkt portrett av en brutal, men anonym skjebne, i en tekst som opprinnelig legger opp til diskusjon om hvorfor akkurat denne jentas historie ble akkurat slik.