Ultimate Bach Movement Marathon. Foto: Thor Brødreskift

Musikk i bevegelse

Flere av konsertene under Festspillene i Bergens siste tre dager hadde dans og bevegelse som inspirasjon. Enkelte mer enn andre.

Dans og bevegelse er et gjennomgangstema på flere av forestillingene under de tre siste dagene av årets utgave av Festspillene i Bergen. Det er mange ulike innfallsvinkler, fra en cello på løpetur gjennom Bergen sentrum til moderne tolkninger av barokkdanser og ballettmusikk. Likevel er nivået på de ulike konsertene og enkeltverkene særdeles ujevnt.

En (nesten) hel Bach-maraton
Et av Festspillenes mer absurde innslag kommer 2. pinsedag. Da inviterer den danske cellisten og ultramaratonløperen(!) Toke Møldrup til The Ultimate Bach Movement Marathon, en konsertmaraton i bokstavelig forstand. Mellom hver av de til sammen 36 satsene i Johann Sebastian Bachs seks suiter for solo cello, løper Møldrup og et anselig antall publikummere én kilometer. I tillegg følger flere, mer bedagelig anlagte tilhørere – meg selv inkludert – etter på sykkel.

Bachs cellosuiter utgjør selve grunnstenen i cellorepertoaret, og bare det å spille alle seks i løpet av én konsert er en stor musikalsk bragd. Å løpe over tre og en halv mil i tillegg gjør det hele enda mer imponerende. Satsene i disse suitene er – med unntak av preludiet som innleder hver suite – danser. Det er elegante og høystemte hoffdanser, ofte i en så stilisert form at det ikke alltid er like lett å oppfatte rytmene, men det er like fullt danser og musikk som dypest sett handler om bevegelse. Det er altså ikke helt ulogisk at det er denne musikken som følger med den kunstnerisk ambisiøse løpegruppen. Likevel er jeg fortsatt usikker på hva løpingen tilfører musikken og hva musikken tilfører løpingen. Riktignok blir satsene et musikalsk pust i bakken for løperne – med unntak av cellisten – men noen dypere innsikt melder seg ikke. Til tross for en litt platt klang i karbonfibercelloen, spiller Møldrup fint og avstemt, og jeg skulle gjerne hørt ham spille denne musikken på en vanlig cello.

Men jeg er heller ikke med på hele konsertopplevelsen. Jeg er i alt for dårlig form til å skulle løpe en seks sjuendedels maraton over de seks timene som The Ultimate Bach Movement Marathon tar, og jeg får kun med meg deler av fremføringen, og det attpåtil på sykkel. Jeg observerer bare den fysiske og mentale utmattelsen som preger både løperne og Møldrup i den siste suiten, og tar ikke del i den. Kanskje lar innsikten vente på seg fordi jeg ikke er så helhjertet med som mange av de andre. Samtidig er The Ultimate Bach Movement Marathon unektelig en gimmick – om enn en imponerende en – mer kraftanstrengelse enn konsertopplevelse. Opplevelsen av å ha vært med er muligens det sentrale, ikke nødvendigvis nyvinningen i Møldrups fortolkning.

Det er også verdt å nevne at dette er den eneste tidligmusikkonserten under årets Festspill. Hadde den klassiske musikken generelt, og tidligmusikken spesielt, vært bedre representert på årets program, hadde denne Bach-maratonen vært én sak. Når den utgjør det eneste tilfellet av denne musikken – med unntak av en gudstjeneste eller to – blir det noe helt annet. Det er ingenting galt med The Ultimate Bach Movement Marathon i seg selv, men musikken har ikke lenger hovedrollen når den akkompagnerer en løpetur. Tidligmusikken er en sentral del av både norsk og internasjonalt musikkliv, og det er synd at den ikke kan få fremføres på egne premisser.

Et rom nesten fullt av tenner
Dans og det barokke følger med til neste konsert, med det amerikanske vokalensemblet Roomful of Teeth. På grunn av et koronatilfelle hos bass Cameron Beauchamp, stilte de bare med sju av åtte sangere, uten av det var nevneverdig hørbart i sangen.

Roomful of Teeth har gjort seg bemerket med musikk som inkorporerer en rekke forskjellige vokalteknikker, ofte inspirert av sangtradisjoner over hele verden. Dette gjør seg mest gjeldende i konsertens første verk, Partita for 8 Voices av Caroline Shaw. Shaw er også en av sangerne i Roomful of Teeth, og hun ble tildelt Pulitzer-prisen for musikk for dette verket i 2013, som den yngste komponisten noensinne. I likhet med den barokke suiten er en partita også en samling dansesatser, og selv om ikke Shaws verk er eksplisitt dansende i seg selv, gjennomsyrer likevel en følelse av bevegelse musikken. Verket åpner med en «Allemande» hvor stadig mer komplekse instruksjoner fra den amerikanske square dance-tradisjonen slynges ut over sangen. Den påfølgende «Sarabande»-satsen er ikke som de høystemte, alvorlige hoffdansene i Bachs suiter, men heller et litt slitent sukk etter de fysiske utskeielsene fra første sats.

Det vokale uttrykket spenner bredt, fra klassisk europeisk skjønnsang til overtonesang og inuittisk strupesang – katajjaq. I tillegg kommer andre lyder, som den rytmiske stønningen som åpner tredje sats, en «Courante». Shaws bruk av ulike sangtradisjoner i sin musikk, og spesielt i Partita for 8 Voices, har vært gjenstand for stor diskusjon. Blant annet ble hun i 2019 beskyldt av flere katajjaq-utøvere, deriblant Tanya Tagaq, for å bedrive kulturell appropriasjon og å ha plagiert en tradisjonell katajjaq-sang. Både Shaw og Roomful of Teeth har bedt om unnskyldning og sagt at de vil navngi de urfolksmusikerne som har vært involvert i utformingen av verket. Dette blir ikke gjort i Bergen.

Det er allikevel noe ved denne musikken som klarer å gripe tak i meg. Det er en tiltalende åpenhet og utforskertrang, og Shaw klarer å sette sammen et variert og interessant lydbilde. Måten amerikanske og europeiske dansetradisjoner kobles sammen på er interessant, men det er unektelig noe eksotiserende med måten urfolksmusikk brukes i musikken som et slags lydlig krydder. På sitt beste klarer Partita å sette sammen forskjellige vokalklanger på spennende og uventede måter, men mye av musikken etterlater også en emmen bismak.

Det øvrige programmet – verker av Missy Mazzoli, Peter Shin og William Brittelle – klarer ikke å nå opp til den friskheten som Shaw oppviser i sin Partita. Både Mazzolis Vesper Sparrow og de to satsene fra Shins Bits torn from words blir – til tross for at de er relativt korte – langtekkelige klangmeditasjoner som ikke klarer å yte tilstrekkelig motstand. Sangerne viser store vokaltekniske ferdigheter, men musikken stryker meg for mye medhårs til å bli grepet. I det siste verket, William Brittelles Psychedelics, er det derimot alt for mye som foregår. Verket er en merkelig popkollasj med mikrotonale reklamejingler og liberal synth-bruk klasket oppå hverandre, og det er umulig å finne en rød tråd gjennom musikken.

Variabel orkesterkunst
Avslutningskonserten byr også på musikk av Caroline Shaw med urpremieren på hennes Microfictions, Vol. 3, skrevet til Roomful of Teeth og Bergen Filharmoniske Orkester. David Hansford, bass i Edvard Grieg Vokalensemble hopper inn for Roomful of Teeths koronarammede Cameron Beauchamp.

Som navnet antyder, er Microfictions, Vol. 3 en del av en serie verk – det første er for strykekvartett og det andre for solo cello – hvor hver av de korte satsene forteller en historie. I de fem satsene får jeg ikke inntrykk av å bli fortalt forskjellige musikalske historier – i stedet er det fem, minimalt forskjellige satser som alle befinner seg i samme, halvferdige klangsmørje.

Formatet på verket – orkester og oppmikket vokaloktett – leder unektelig tankene hen til Luciano Berios enorme orkesterkollasj Sinfonia, skrevet til omtrent samme besetning. Hos Berio tas det musikalske potensialet helt ut, fra store orkesterkrasj til lavmælte talte partier. Det er i Microfictions derimot oppsiktsvekkende hvor lite Shaw benytter seg av mulighetene denne kombinasjonen av utøvere tilbyr. Musikken er nærmest aggressivt treklangsbasert, og alle tilløp til dissonanser oppløses raskt og ubesværet. Det er noe filmatisk over de lange melodiske linjene komponistenforsøker å spenne opp – gjerne med insisterende rytmiske ostinater som akkompagnement – men det er filmmusikk i skummetmelkversjon.

I Partita for 8 Voices klarer Shaw å skape et lydlig engasjerende univers av forskjellige sangteknikker og klanger, men i Microfictions høres alt påtakelig likt ut. Rytmene i orkesteret pulserer, men mangler driv, og instrumenteringen er blokkpreget. Musikalske ideer hopper mellom instrumentgrupper uten noe slags form for kompositorisk raffinement. Det er som om verket ikke er ferdig ennå og at det som fremføres i Grieghallen bare er en skisse.

 Resten av programmet gjør heller ikke at Microfictions fremstår i et bedre lys. Den tradisjonelle, nærmest rituelle fremføringen av Griegs Pianokonsert i a-moll er forfriskende usentimentalt spilt av solist Paul Lewis, med store, dramatiske utbrudd fra orkesteret og dirigent Gardner. Hos Lewis kommer den store dramatikken i kadensene, men også her er det noe behersket over spillet, uten store pianistiske fakter. Om noe savner jeg enda litt mer snert i hallingen som åpner siste sats. Orkesteret har en tendens til å overdøve pianoet, men det er likevel en friskhet fra både Gardner og Lewis som får frem nye, mindre søtladne sider ved et velkjent stykke.

Det er også en overstrømmende energi i konsertens siste verk, Stravinskijs Vårofferet. Tidvis litt for overstrømmende, når orkesterklangen slår i bakveggen og kommer i retur, men det er en nerve og dramatikk i orkesteret. Jeg mister følelsen av at dette er ballettmusikk, men det veies opp for av levende historiefortelling og musikalsk virtuositet, spesielt fra de solistisk anlagte treblåserne. Satt opp mot både Grieg og Stravinskij når ikke Shaws mikrofortellinger helt opp.

Tynt program
I årets festspillprogram er det langt mellom høydepunktene, og jeg opplever musikkdelen som nokså tynn. Det er også tydelig at koronapandemien fortsatt kaster en lang skygge over kulturlivet og at planleggingen bærer preg av det. Likevel savner jeg store, ambisiøse prosjekter og en følelse av at festivalen vil noe, i stedet for en rekke halvveis interessante konserter. Det er bare å krysse fingrene for at ambisjonsnivået er på vei oppover, både med nytt lederskap og en verden som forhåpentligvis nærmer seg en slags normaltilstand igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER