Bernt Ola Volungholen. Foto: Erik Berg

Moro i musikalsk grenseland

Det tar litt tid før snippen løsner, men “Wonderful Bernstein!” i Operaen sjarmerer stort på begge sider av grensen mellom opera og musikal.

Leonard Bernstein er en komponist som er vanskelig å plassere i en musikalsk bås. Komposisjonene hans spenner over utallige sjangre og stilarter, fra det nokså modernistiske til rene Broadway-musikaler. I Operaens konsertforestilling Wonderful Bernstein! – sesongens første forestilling på Hovedscenen – er det den sistnevnte siden av hans komponistgjerning som trekkes frem.  Det tar litt tid før Operaorkesteret, under ledelse av Karen Kamensek, kommer helt i siget, men dette er like fullt en konsert å bli i strålende humør av. Spesielt andre halvdel viser at dette ikke bare er musikk som hører hjemme på en musikalscene.

Tilkneppet orkester
Musikken er hentet fra verker med føtter i flere leire: musikal-operetten Candide, opera-musikalen West Side Story, og til slutt musikalen Wonderful Town, her fremført med fullt orkester, operasangere og -kor. Bernsteins sceniske verker er ofte sjangeroverskridende. Det hjelper heller ikke at sangere på 50-tallet og tidligere gjerne kunne synge både opera og musikal, og at publikums forståelse av både opera- og musikalsjangrene har endret seg i løpet av de siste 70 årene. Kveldens program er en frisk sjangerblanding, med islett av latinamerikanske danser, datidens pop-ballader og mer operatisk anlagte numre og ensembler.

Likevel peker de rent instrumentale utdragene i første halvdel – ouverturen fra Candide og Symfoniske danser fra West Side Story – mer mot den klassiske musikken. Det er en strålende flyt i Candide-ouverturen, med friske tempi fra dirigent Kamensek og perlende artikulasjon fra treblåserne. Likevel kommer den overstrømmende energiutladningen i musikken seg ikke alltid over scenekanten. De aller høyeste dynamiske toppene mangler, men jeg mistenker at Operaens akustikk spiller meg et puss. Med orkesteret på scenen havner vi som sitter langt frem på nedsiden av musikerne, og musikken må trenge gjennom en skog av strykere og treblåsere før den kommer frem. Mon tro om lytteopplevelsen var bedre for publikum som satt høyere opp.

Også de Symfoniske dansene fra West Side Story blir noe tamme. Her presenteres musikalske utdrag satt sammen i én lang dansesekvens. Det svinger fint av åpningen, men orkesteret sitter litt for langt frem i stolen i de mer jazzete partiene. Alle tonene er der, og det låter strålende, men jeg savner en mer slentrende grunninnstilling. Også den ville «Mambo»-satsen blir for høflig – til tross for spektakulært trompetspill – og jeg skulle ønske at orkesteret og Kamensek kunne pøse på med enda mer volum og entusiasme. Det blir veldig tydelig at disse dansene er forferdelig krevende å spille. De langsomme satsene er de mest vellykkede. Også her er tempiene gjennomgående høye, og Kamensek klarer å forhindre at musikken blir for søtladen. Andre sats – «Somewhere» – og finalen kan fort bli klissete Disney-pastisjer, men Kamensek holder musikken gående, og orkesteret spiller med lyrisk nerve og fantastisk fylde i strykerklangen.

Strømlinjeformet musikal
Andre del av konserten består av Wonderful Town (1953), en musikal Bernstein skrev på en drøy måned, med tekst av radarparet Betty Comden og Adolph Green. Musikalen handler om søstrene Ruth og Eileen Sherwood – henholdsvis forfatterspire og danser – som flytter til New York for å søke lykken og kjærligheten.

Dette er en strømlinjeformet konsertfremførelse av hele musikalen, der sangnumrene er bevart og det aller meste av dialogen har blitt kuttet, sammen med et par mindre rollefigurer. I stedet for dialog er Bernt Ola Volunghaugen en fortellerskikkelse som fungerer som en rød tråd. I åpningsnummeret tar han på seg rollen som turistguide i New York, men det viser seg snart at han er en forfatter som finner på handlingen mens den utspiller seg på scenen. Siden all dialogen er borte, er dette en fin måte å hindre at fremførelsen bare blir en serie sanger helt løftet ut fra den dramatiske konteksten. At noen av overgangene blir i overkant brå og ulogiske får så være – som i finalen i første akt, når Ruth, ute på journalistoppdrag, plutselig skal intervjue noen brasilianske sjømenn og ender opp med å lære dem å danse conga.

Konsertregissør Ludivine Petit klarer å bruke scenerommet godt, selv om sangerne deler det med et stort orkester. Formidlet kun gjennom handlingsreferater fra Volunghaugen blir historiefortellingen nødvendigvis veldig episodisk, men Petit presenterer handlingen på en ryddig og underholdende måte. Virkemidlene er enkle, men sangerne former rollefigurene sine godt nok til at man får et inntrykk av hvem de er, også uten dialog.

Musikalsk sjarmbombe
Solistlaget er bemerkelsesverdig ungt, og flere av rollene bekles av Operaens tidligere eller nåværende solistpraktikanter. Bernsteins musikk kler godt å synges av større, operatiske stemmer, men sangerne utviser i tilegg stor forståelse for musikalestetikk og sanglige konvensjoner.

Astrid Nordstad imponerer særlig i rollen som den sarkastiske og i overkant ærlige Ruth og klarer å skape en nyansert rollefigur, til tross for at hun ikke har noen dialog å forme den med. Rollen er skrevet i et usedvanlig dypt leie, og hun synger med en særdeles malmfull og direkte klang, spesielt i «One Hundred Easy Ways» og i den tidligere nevnte congaen. Som Ruths mer glamorøse søster Eileen er Beate Mordal sjarmerende som bare det, med en fin fylde og teft for musikalsk komikk.

Også de mindre rollene gjør en god figur. Sakarias Fredriksen Tranvåg, en av årets solistpraktikanter, synger med stor stemme i rollen som Bob Barker, redaktøren som til slutt ender opp sammen med Ruth. Aleksander Nohr er et av forestillingens høydepunkter i rollen som den ikke overstadig glupe fotballspilleren Wreck. Orkesteret klarer også å slippe seg løs. Det er full fest i ouverturen og ballettsekvensen på nattklubben The Village Vortex er deilig slibrig. Operakoret synger med stor innlevelse, selv om ikke alle sangerne ser ut til å være like entusiastisk til all dansingen de må gjennom.

Wonderful Bernstein! er som nevnt den første forestillingen på Operaens hovedscene denne sesongen. Det er fortsatt en knapp måned til første fullsceniske operaproduksjon, og det er unektelig noe betenkelig at det er nettopp denne atypiske produksjonen som skal sparke i gang operahøsten. Likevel er Wonderful Bernstein! i det store og hele noe av det mest sjarmerende jeg har sett på Operaens hovedscene på lange tider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER