Moden mester og lysende fiolinist

Oslo-Filharmonien har i sesongen 2013/14 hatt to såkalte profiler: den unge norske komponisten Ørjan Matre, og den unge nederlandske fiolinisten Janine Jansen. Vi har særlig fått god anledning til å bli kjent med Matre. Han åpnet sesongen med et splitter nytt verk, er siden blitt fremført i ulike formater ved hele tre produksjoner, og avslutter med et storstilt nytt orkesterverk i mai. At Oslo-Filharmonien satser tungt på ny norsk orkestermusikk, er både gledelig og prisverdig. Det må de fortsette med!

Å kalle Jansen en sesongprofil er kanskje mer av en tilsnikelse. Riktignok har hun vært solist ved to produksjoner, først med Benjamin Brittens fiolinkonsert i september 2013, og nå med Sergej Prokofjevs fiolinkonsert nr. 2. Men det er også det hele. Særlig gitt Jansens spennvidde som utøver – nylig ga hun for eksempel ut en plate med Bach-konserter, fint spilt på moderne instrumenter –, ville det vært interessant med noen flere møter, og kanskje i vekslende formater? Samtidig: At Jansen var helhjertet til stede da hun først sto på podiet sammen med nestoren Herbert Blomstedt forrige torsdag, skal det ikke herske noen tvil om.

Sergej Prokofjevs andre fiolinkonsert i g-moll, op. 63 fra 1935, viser en utadvendt og kommuniserende komponist. Den åpner dypt, på fiolinens laveste streng, men folder seg snart ut i et landskap som både er lyrisk og preget av Prokofjevs tørre klassisisme. Jansen er nærværende fra første tone og treffer karakteren godt. Klangen er presis – sprø og sjarmerende, men også varm og inderlig. Med naturlig sangbar legato, glitrende artikulasjon og sympatisk personlighet når hun godt utover scenekanten og treffer et nærmest fullsatt og begeistret Oslo Konserthus. Dirigent Blomstedt, med sine 86 år, er riktignok ydmykt lyttende, men hakket for treg i formidlingen med orkesteret, som på sin side blir tidvis noe for sterkt. Særlig i den vakre andresatsen – hvor Jansen svever, florlett, men uten å bli fjern – kunne jeg ønsket meg et mer lydhørt akkompagnement. I den burleske sistesatsen er Jansen igjen full av driv og energi; hun får frem stoffets kjempende karakter, er suveren i de virtuose passasjene, men likevel aldri overlegen. Kanskje er det nettopp dette som treffer og berører såvel publikum som orkester og dirigent: Jansens uselviske og utpreget menneskelige håndtering av denne nærmest umenneskelige oppgaven: å stå foran et orkester med en liten fiolin, alene med minnet om et kølsvart notebilde – som altså forlengst må sitte i hodet og kroppen. Det var Janine Jansen som bar denne fremføringen.

Dirigenten Herbert Blomstedt tilhører toppsjiktet av dirigentene som fast gjester Oslo. Han har hatt sjefsstillinger ved en rekke viktige orkestre både i Tyskland og USA og har en omfattende diskografi, eksempelvis med orkesterverk av Sibelius, Nielsen og Hindemith med San Fransisco Symphony på Decca. Hans nære forhold til Oslo-Filharmonien går langt tilbake, faktisk var han sjef også her i perioden 1962–67. Siden har han gjestet orkesteret jevnlig. I kveldens hovedverk, Hector Berlioz’ Symphonie fantastique fra 1830, ble det tydelig hvilken musikerpersonlighet vi snakker om.

Berlioz’ femsatsige symfoni regnes som sentral innenfor den såkalte programmusikken, altså musikk som er tenkt å illustrere konkrete hendelser eller ting. Likevel kan man spørre seg hvor bokstavelig man skal tolke denne modellen. Berlioz’ særegne verk, spekket som det er med visjoner og originale finesser i instrumentasjonen, mangler i alle fall ikke på slående partier, motiver og situasjoner, selv om detaljer i disposisjon og orkestrering muligens kan diskuteres. Blomstedt er her, til forskjell fra i Prokofjev, helt på høyden. Riktignok er gestikken beskjeden, og etter min smak tidvis litt stiv, samtidig har han pondus og sjarm som få. Smildende og med velplasserte, retoriske fakter som åpner forløpet, løfter han Berlioz’ til et overordnet sett overbevisende nivå.

Oslo-Filharmonien svarer på sin side med drivende orkesterspill, selv om utstrålingen på scenen iblant kan få en til å undre. Det låter fint, samlet og energisk, og med et dynamisk spenn, særlig i de sterke partiene, som er forløst uten å bli presset. Det er også mange fine soloprestasjoner, treblåserne peker seg ut, men også messingen fremstår samlet og grandios mot slutten av verket. En for meg ukjent førstecellist (jeg leser i programmet at stillingen er ledig, så cellisten sitter trolig på prøve), gjør et overbevisende inntrykk og kommuniserer åpenbart med dirigenten. De øvrige strykerne, og særlig den sentrale førstefiolingruppen virker derimot merkelig fordypet i sine stemmer, og enkeltmusikerne fremstår med varierende intensitet. Selv om inntrykket, rent auditivt, langt på vei overbeviser, er det noe som sier meg at orkestermusikerne her har noe mer å gå på før en sammenligning med de helt store kan bli aktuell.