Menneskelig fall

Den tvetydige tittelen henviser til kampen om å klare å stå oppreist, og den menneskelige famlingen i mørket etter håp og anerkjennelse. Forestilling om fall gir et bilde på hva det vil si å være fanget i en følelsesmessig tilstand av fall, og hvordan det forventes at alle skal klare å reise seg igjen.

Koreograf og danser Ulf Nilseng utgjør halvparten av dansekompaniet TOYBOYS, og har sammen med Terje Tjøme Mossige vært medskapende utøver i ti danseforestillinger siden oppstarten i 2002. Danseduoens forestillinger har en særegen signatur, og ambisjonen om å problematisere identitet, kjønn og seksualitet er dypt forankret i deres kunstneriske virke. I likhet med kompaniets forrige forestilling, Hanged Puff (2013), handler også Nilsengs Forestilling om fall om følelsen av å være annerledes.

Et kunstnerisk sammensurium
Forestilling om fall er et samarbeid mellom kunstnere fra ulike fagfelt, og vi presenteres for selvstendige kunstuttrykk satt sammen i en scenisk kontekst. Konseptet er kanskje ikke nytenkende i seg selv, men løsningene er mange. Det den tyske filosofen Eusebius Trahndorff i sin tid kalte Gesamtkunstwerk – det helhetlige kunstverk bestående av ulike kunstformer – er i hvert fall en normalitet mer enn et unntak i det frie scenekunstfeltet. Jo flere sjangeroverskridende forestillinger jeg ser, jo mer interessert blir jeg i forholdet mellom de ulike kunstuttrykkene. Hvordan forholder kunstnerne seg til tid og rom i møte med hverandres verk og utøvelse, og hva formidler kunstuttrykkene alene – og sammen?

Evige landskap og stripete slips
Videokunstner Jannicke Låkre åpner forestillingen med en kortfilm projisert på veggen i Studioscenen på Dansens Hus. Det er urpremiere, og publikumsmassen velter inn døren uvitende om at første del av forestillingen krever et intimt møte med de resterende kroppene i publikum. Vi blir stående tett-i-tett på baksiden av publikumsamfiet, der vi ser en film av et skogslandskap. Jeg registrerer de tilsynelatende stillestående kroppene som er vendt mot filmen, og hvordan vi alle står og balanserer for å unngå å falle fremover. Etter hvert dukker Ulf Nilseng opp i skogen foran oss; ikledd et absurd kontorantrekk fra 60-tallet med abnormalt høyt liv og et stripete slips som veiver i vinden. Han løper og løper, på en evigvarende vei, som etter en lang stund fører han ut i havet. Til slutt forsvinner han helt. Publikum fortsetter vandringen opp i amfiet, der den sceniske delen av forestillingen begynner på scenegulvet.

Rom for assosiasjon
Karakterene som møter oss er som hentet ut av Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet (2003), hvor den inderlige ensomheten er det som driver de fremmede menneskene sammen. Skuespillerinne Ulla Broch sitter på en høy trappestige og uten et ord målbinder hun publikum med sin enorme tilstedeværelse. Hun er ikledd samme herredress som Nilseng, men med et enda høyere liv. Lyden av en klokke som tikker går i ett med det repetitive bevegelsesmønsteret til Nilseng på gulvet. Lysdesigner Kyrre Heldal Karlsen bruker hele rommet til å gi et inntrykk av endeløs tid, der blinkende lykter fra taket drypper små lysdammer ned i en sirkel på det sorte gulvet rundt publikumsamfiet. To historier utspiller seg parallelt, og kommer tidvis sammen i løft og samtidige bevegelsessekvenser, og assosiasjonsrekken fortsetter til Samuel Becketts historiske stykke Mens vi venter på Godot.

Tekst som inspirasjon
To gutter sminket som jenter dukket opp, de kom gående hånd i hånd og satte seg ned, ytterst på benken vis-à-vis, og det var noe underlig ved måten de satt på og beveget seg på, akkurat som om de var limt fast til hverandre.

Slik lyder sitatet hentet fra Stig Sæterbakkens bok Gjennom natten (Cappelen Damm: 2011), som har vært en inspirasjonskilde til forestillingen. Den kroppslige spenningen, og stemningen mellom de to guttene i tekstutdraget, kommer tydelig frem i møtet mellom Broch og Nilseng. Jeg opplever en alvorlig nerve i stykket, som på godt og vondt overskygges av de komiske herrekostymene. De er komiske på en annen måte enn om de begge var sminket som jenter, som i seg selv sier noe om kjønn og kropp på scenen.

Urettferdig rollefordeling
Den assosiative verden utspiller seg i et nærmest strippet scenerom, sett bort fra trappestigen og et 60-tallsmøblement i teak som utgjør et musikerpodie til høyre på scenen. En mann med trompet kan så vidt skimtes i den dunkle belysningen, og jeg gjetter at den innspilte musikken over høyttaleranlegget akkompagneres live av trompetist og komponist Sjur Miljeteig. Han er mystisk, og nærmest usynlig som utøvende kropp i forestillingen, samtidig som de vakre musikkstykkene hans fremføres med en beundringsverdig inderlighet. Lyden av trompeten siver inn i øregangen, slik røyken siver ut på scenen. Den poetiske stemningen fyller rommet, og Nilseng beveger seg sammen med lyden i en dansant solo. Dansen forsterker en håpløshet i lydbildet, som er både flytende myk og tidvis ruglete og skarp i kvalitet og formidling. Musikken forteller noe om dansen og omvendt, og fungerer som en kunstnerisk syntese.

Men der videokunsten får sin plass, dansen beveger oss alene og den tekstlige fremførelsen til Broch får sin tid, er det nettopp musikkens begrensede rolle som medspiller og antagonist jeg har problemer med å fordøye. Av de tre utøverne på scenen er det kun Broch og Nilseng som har tilgang på den opplyste delen av scenerommet, og deres intense bevegelsesprosjekter stjeler raskt oppmerksomheten. Mitt fokus som publikummer skifter hurtig fra aktivt lyttende til seende, og det er noe meningsbærende som forsvinner i dette skiftet.

Som den norske samtidskomponisten Henrik Hellstenius påpekte under årets første Musikkforum (28.januar); evnen til å lytte til musikk i 2015 utfordres fordi musikken vi eksponeres for ofte står sammen med visualitet og språk. I møte med andre kunstformer er det lyttingen som får minst oppmerksomhet, og dette skjer dessverre også i kampen om oppmerksomheten i Forestilling om fall.

Et integreringsdilemma?
Med så mange aktører engasjert i samme prosjekt, er det vanskelig å unngå – og muligens ikke hensiktmessig – å gi alle kunstuttrykkene lik tid og fokus. Det får illustratør Dorte Walstad dessverre merke. Avslutningsvis deles det ut et bildehefte tegnet av Walstad, men grunnet en mørk sal blir publikum sittende å myse seg frem til en tolkning av de tynne strekmenneskene i heftet. Senere ser jeg at tegningene illustrerer historien vi har fått presentert tekstlig tidligere i forestillingen, og binder dermed det visuelle og språklige sammen. Vi tar heftet med oss som et minne fra forestillingen, og selv om dette og flere elementer fremstår som noe uforløst underveis, er det de gangene alt klaffer som gjør forestillingen til et spennende stykke… tja, dansekunst?