Mellom motstrøms og mainstream

Festivalen er den første av akkurat sitt slag i Norge og føyer seg inn i det store mylderet av over 200 Fringe-festivaler som finnes overalt i verden. Edinburgh Fringe Festival, som er blitt arrangert årlig siden 1947 og regnes som den største scenekunstfestivalen i verden, var starten på det hele. Den første gangen Edinburgh Fringe Festival ble arrangert, satte en rekke uinviterte teatergrupper opp forestillingene sine på små, alternative spillesteder og på den måten dro de nytte av det store, offisielle festivalpublikummet. Det har siden lagt grunnlaget for noe av det karakteristiske som kjennetegner fringe-festivalene: sjangermangfoldet og bruken av andre spillesteder enn de store scenene.

En liknende ambisjon virker å ligge bak årets Fringe Festival i Bergen. Ordet «fringe» viser gjerne til periferien eller utkanten av noe. Flertallet av oppsetningene ble vist på Cornerteateret, et produksjons- og visningshus for det frie scenekunstfeltet i bydelen Møhlenpris. På forhånd synes jeg det var vanskelig å få grep om festivalprofilen – i årets program var det ikke noe tema og utvalget av forestillinger spente over et bredt lerret av både sjangre og utøvere. Utøverne var en blanding av profesjonelle og amatører fra både Bergen og verden, etablerte så vel som ferske scenekunstnere. Programmet inneholdt alt fra performance, til fortellerteater med musikk, teaterkonserter, , dans, dukketeater og fysisk komedie. Underveis fikk jeg derimot sansen for festivalens noe uoversiktlige profil nettopp fordi jeg innså at det er hele poenget: Å oppleve ny scenekunst fra det frie feltet som skiller seg fra det jeg ellers ser.

Flere former for musikk
En tendens som særlig gjorde seg gjeldende under årets festival var kombinasjonen av teater og musikk. Åpningsforestillingen Seven Deadly Sins, en ny versjon av Kurt Weills operaballett fra 1933, fremført av det argentinske ensemblet Lalalá, var satirisk, humoristisk og mørk. Seven Deadly Sins ble fremført i en black box på Cornerteateret og ensemblet besto av en kvinnelig sanger, en danser og et mannlig kor som ble akkompagnert av to pianoer og perkusjon. Lysende miniatyrmodeller av de syv byene den unge, prostituerte hovedrollen Anna besøker i løpet av fortellingen utgjorde scenografien. Gjennom dans, bevegelse, masker og kostymer formidlet aktørene materialet, som med fordel kunne nærmet seg et mer vulgært og upolert uttrykk.

En av festivalens musikalske forestillinger jeg på forhånd hadde store forventninger til, var irske Stomptown Brass & Collapsing Horse Theatres Requiem for Truth. Man skulle tro at det blir magi av samarbeidet mellom et street-funk band med ti personer og et ungt teaterkompani, men den gang ei. Da publikum hadde satt seg på benkeradene i St. Jakobs kirke, kom en prosesjon av musikere bærende på en sort kiste gående inn i lokalet. I front er en kvinne i presteliknende klær og hun håndhilser på oss før hun stiller seg foran oss og ønsker oss velkommen til «en begravelse av sannheten». Etter å ha hørt setningen «Truth is dead. Truth is dead for we have killed it» messet x antall ganger til brassensemblets energiske funkmusikk er jeg langt fra overbevist. Det trengs mer for å gjøre en god idé til et kunstnerisk konsept som holder. Bedre blir det ikke av at den kvinnelige presteskikkelsen mangler karisma og at musikken er forsterket med høyttalere, noe som mildt sagt er katastrofe med hensyn til akustikken i kirkerommet. Et lyspunkt i den nokså monotone seremonien er når forfatter og daglig leder av Cornerteateret, Marit Eikemo, holder en kort og humoristisk begravelsestale der sannheten personifiseres og skildres som en kvinneskikkelse.

Kjønnstematikk
Flere forestillinger handlet om kjønn og tematikken ble presentert på vidt forskjellige måter i ulike uttrykksformer. Maria Johansdotter og JOY – a post coitus concert befinner seg i hver sin ende av skalaen, og illustrerer mangfoldet Fringe-festivalen kan skilte med. Selv om førstnevnte trolig kunne vært spilt i et kirkerom, er begge oppsetningene lagt til Hulen, et gammelt utested inne i fjellet i Bergen.

Utgangspunktet for Maria Johansdotter av det svenske ensemblet Musikkteater Unna, er den ekte historien om en transperson, musikeren Marie som levde som Magnus Johansson i Sverige på starten av 1700-tallet. De to aktørene på scenen er fortelleren Johan Theodorsson og musikeren Anders Peev, som begge har arbeidet fram materialet med bakgrunn i rettsdokumenter. Uten noen virkemidler annet enn kropp, stemme og musikk, klarer de å gi liv til en hel verden. Samspillet mellom dem er finstilt og Peevs spill på to nøkkelharper avløser fortellingen på en virkningsfull måte, slik at musikken forsterker stemningene underveis. Theodorsson er en forteller som går så dypt inn i stoffet at for hver setning han ytrer, fremkalles en rekke indre filmsekvenser i meg, bilde for bilde.

Stemningen på Hulen er en helt annet når JOY – a post coitus concert begynner. En oppblåsbar, hvit dukke ligger på scenen, en DJ står bak en miksepult og den kraftige bassen fra elektronisk musikk strømmer ut av høyttalerne. Dina Gordon går på scenen, iført en tettsittende, sort skinnkjole og fremfører en monolog om det skadeskutte forholdet mellom henne selv og elskeren som har forlatt henne. Hun spytter ut ordene rytmisk, tidvis akkompagnert av lav, dunkende elektronikamusikk og referanser til litteraturhistorien står side om side med dagligdagse observasjoner, tørr humor og et voldsomt raseri. Monologen glir gradvis over i å dreie seg om hvordan det er å være sort kvinne og forestillingen ender med at Gordon danser en voldsom dans i et bastskjørt av bananer. JOY – a post coitus concert er tidvis en poengtert monolog, men som helhet er den for sprikende og hadde tjent på mer fokus, dybde og innstramming.

Likevel setter jeg pris på det uferdige som kjennetegner flere produksjoner under festivalen. Med et større produksjonsapparat og mer midler ville ikke den samme rufsete kvaliteten jeg er begeistret for eksistere i samme grad. Et eksempel på en annen forestilling som også kan sies å berøre kjønnstematikk og som har et uferdig, men sjarmerende preg, er Finske Leena Harjunpääs All by myself (Wedding). Forestillingen ble spilt i et hvitt partytelt utenfor Cornerteateret og er som tittelen antyder, en performance der Harjunpääs gifter seg med seg selv. Om man så ser de overnevnte oppsetningene i lys av Studentteatret Immaturus sin Vaginamonologene, blir det med ett tydelig hvor mangfoldig den kunstneriske behandlingen av beslektede temaer kan være.

Til et bredt publikum
Til forskjell fra i fjor, virker det som årets Bergen Fringe Festival i tillegg til å hente inn internasjonale kompanier har satset tyngre på lokale scenekunstnere og har utformet et program med fokus på å tilby noe til alle aldersgrupper. Foruten de lokale kompaniene Open Window Theatre og Kompani 13, som begge har laget produksjoner som retter seg spesifikt mot henholdsvis barn fra syv år og ungdom, henvender flere av oppsetningene under festivalen seg til både barn, ungdom og voksne. Under forestillingen På havets bunn av det Stille Teatret, som var for barn fra 2-5 år, var lokalet stappfullt og det er fristende å tolke som et tegn på at teater for den yngste målgruppen er en mangelvare i Bergen.

Bredden i festivalens målgruppetenkning var videre synlig i bruken av arenaer og spillesteder som gjennomgående har et lavtersklet, uformelt preg. Rundt fire produksjoner ble spilt ute, blant annet i nedre del av Nygårdsparken. Jeg fikk ikke med meg noen av disse og bergensværet la tidvis naturlig nok en demper for mulighetene til kunstnerisk utfoldelse. Likevel tyder initiativet på en vilje til å skape møter med byrommet som på sikt kan bidra til å gjøre festivalen mer synlig. I tillegg til Cornerteateret fungerte baren Chagall i Bergen sentrum som et uhøytidelig visningssted for oppsetninger av det mer humoristiske slaget, slik som The Latebloomers’ fysiske, improvisasjonsbaserte komedie Scotland og Cut Mustards 2100 – A Space Novelty. Særlig Scotland dro nytte av den nødvendige nærheten rommet gir til å skape kontakt mellom publikum og utøvere.

For konvensjonelt?
Det er utvilsomt et uforløst potensial i festivalens valg av visningssteder. Arrangørene kunne med fordel latt publikum møte flere formater og forsøkt å utfordre grensene for hvor det er mulig å spille. Trolig vil det gjøre festivalen mer markant i byen som helhet, utenfor Møhlenpris. Det eneste eksempelet på en utfordring av mer tradisjonelle forestillingsformater, var det svenske Kollaboration Scenekunst som for anledningen bidro med hørespillet Surviving Forest Fires, der publikum kunne laste ned filen som podcast, ta på seg hodetelefoner og bevege seg fritt i området utenfor Cornerteateret.

Til tross for varierende kunstnerisk kvalitet på produksjonene, er det befriende hvordan festivalen blåser i skillet mellom profesjonelle og amatører, etablerte og nye scenekunstnere. Det er her Bergen Fringe kan sies å utfylle scenekunstlandskapet på Vestlandet, mellom store institusjoner som Hordaland Teater, Den Nationale Scene og BIT Teatergarasjen. At Cornerteateret det siste året er blitt et levende scenekunsthus det syder av var også merkbart i løpet av de fire dagene. I programmet kan vi lese at «The artists will challenge you; the Norwegian audience to take risks and experience the unconventional and often strange universe within the Fringe Festival». Hvor ukonvensjonell festivalen er, er jeg derimot usikker på. Hovedvekten av forestillinger henvender seg til et bredt publikum og befinner seg trygt innenfor teatrets konvensjoner.

Det som fenget meg med festivalen var snarere anledningen til å oppdage skjulte perler i det uoversiktlige sjangermylderet. Det siste jeg ser, danseforestillingen Spetakel signert den nyutdannede, danske danseren og koreografen Natalie Sloth Richter, er en slik forestilling. Seks dansere i ellevill, nærmest pantomimisk utfoldelse til klassisk musikk skaper rare scener med objekter som en koffert, et teppe og blomsterpotter i en stram, dramaturgisk komposisjon. Det viser hvilken energi som plutselig bobler uventet til overflaten når man minst venter det.