Meisterleg prestasjon av Brandtzæg i Fuglane
Øyvind Brandtzæg ber det heile på eit mektig vis. Han har
truverdege tonar i alt han seier. Kroppsspel, mimikk, ord og blikk
er i flukt. Framføringa er ein meisterleg prestasjon, meiner Lars
Erik Skjærseth i NRK Kulturnytt om Fuglane på Trøndelag
Teater. Dette er anmeldarane einige om.
- Ei kraftmønstring frå Øyvind Brandtzæg på Trøndelag Teater.
Fuglane av Tarjei Vesaas har fått styrke nok til å nå skyhøgt både
i regi, framføring og innhald, meiner Lars Erik Skjærseth i
NRK Kulturnytt. - Øyvind Brandtzæg har tidlegare synt at han er i stand til å
tolke og gi liv til dei som på eitt eller anna vis står litt
attende. Særleg hugsar eg han som Lennie i Steinbecks ”Om mus og
menn”. Denne gongen overgår han seg sjølv, skriv Amund Grimstad i
Klassekampen. I ei enormt teksttung rolle der han er til
stades på scena absolutt heile tida, greier han å formidle Mattis
akkurat slik i alle fall denne lesaren hadde tenkt seg han. Det er
inga overdriving å seie at det dogga på brilleglasa nokre gongar,
særleg i første akt. I mimikk, det litt filosofiske og
ettertenksame, i veremåte og i tale er han Mattis fullt og heilt.
Og så stolar han og regissør Guttormsen så mye på teksten og
publikums tolmod at dei lar pausane bli nesten – men berre nesten –
i lengste laget. Det gav for meg eit lite ekstra til denne
oppsettinga, skriv Grimstad. - Hjelpeløsheten til Mattis i det han skjønner at han ikke kan
gjøre noe for å gjøre det annerledes, formidles nydelig av
Brandtzæg. Han er et komisk talent som ikke overraskende forvalter
den blåstenkede humoren i fortellingen godt. I begynnelsen av
forestillingen kan han bli overtydelig, for stor og mimeaktig i
ansiktsuttrykkene. Men jo mer det rakner for Mattis, jo større
tyngde får Brandtzæg i rollen, skriver Inger Merete Hobbelstad i
Dagbladet. Hun mener likevel at “i partier er den
over to timer lange forestillingen laber på energi og noe
kjedelig”. - Han (Brandtzæg) skaper en Mattis som er genuint rørende, klok
og sensitiv, og han framstiller han som det han er, et barn i en
voksen manns kropp. Samspillet mellom ham og Marianne Meløy som
Hege, er morsomt og musikalsk gjennomført, skriver Liv Riiser i
Vårt Land. “Min innvendning mot Harry Guttormsens regigrep
er likevel at forestillingen spriker mellom naivistisk fabel og
realistisk historiefortelling. Lydeffektene er for tydelige,
innslagene av folkelivsskildring for mange. Og når skaumannen
Jørgen kommer inn i bildet, lurer jeg virkelig på hvordan
tolkningen av ham er tenkt. Kristofer Hivju spiller ham som
machomann fra skogene, men er det sannsynlig at en kvinne som Hege
vil finne kjærligheten hos en så framfus og ufølsom fyr som ham?
Her brister logikken, i en oppsetning som ellers bæres opp av så
mye klokskap, humor og vemod”, skriver Riiser. - Øyvind Brandtzæg gir et overbevisende og sterkt portrett av
Mattis, først godlynt og humoristisk, så mer og mer svett og
fortvilet, skriver Frida Holsten Gullestad i Aftenposten.
Men hun er uenig i valget av språkdrakt: “Regissør Harry Guttormsen
har valgt å oversette teksetn fra nynorsk til innernamdalsk. Dette
er et grep som skaper unødig distanse og dialektknot”, mener
Gullestad. - Dette er ikke Audhild Øye i avisa Sør-Trøndelag enig i.
“Medan Vesaas skreiv på nynorsk, har teateret gjort teksten om til
namdalsdialekt. Det passar perfekt både til handlinga og den
opprinnelege teksten. Det er også eit talemål både Brandtzæg og
Meløy snakkar naturleg og godt. For eit regionteater er det både
sprekt og tøft å gjera noko nytt og spanande for å utvikle
teaterspråket”, skriv ho.
