Meisterleg prestasjon av Brandtzæg i Fuglane

Øyvind Brandtzæg ber det heile på eit mektig vis. Han har
truverdege tonar i alt han seier. Kroppsspel, mimikk, ord og blikk
er i flukt. Framføringa er ein meisterleg prestasjon, meiner Lars
Erik Skjærseth i NRK Kulturnytt om Fuglane på Trøndelag
Teater. Dette er anmeldarane einige om.

  • Ei kraftmønstring frå Øyvind Brandtzæg på Trøndelag Teater.
    Fuglane av Tarjei Vesaas har fått styrke nok til å nå skyhøgt både
    i regi, framføring og innhald, meiner Lars Erik Skjærseth i
    NRK Kulturnytt.
  • Øyvind Brandtzæg har tidlegare synt at han er i stand til å
    tolke og gi liv til dei som på eitt eller anna vis står litt
    attende. Særleg hugsar eg han som Lennie i Steinbecks ”Om mus og
    menn”. Denne gongen overgår han seg sjølv, skriv Amund Grimstad i
    Klassekampen. I ei enormt teksttung rolle der han er til
    stades på scena absolutt heile tida, greier han å formidle Mattis
    akkurat slik i alle fall denne lesaren hadde tenkt seg han. Det er
    inga overdriving å seie at det dogga på brilleglasa nokre gongar,
    særleg i første akt. I mimikk, det litt filosofiske og
    ettertenksame, i veremåte og i tale er han Mattis fullt og heilt.
    Og så stolar han og regissør Guttormsen så mye på teksten og
    publikums tolmod at dei lar pausane bli nesten – men berre nesten –
    i lengste laget. Det gav for meg eit lite ekstra til denne
    oppsettinga, skriv Grimstad.
  • Hjelpeløsheten til Mattis i det han skjønner at han ikke kan
    gjøre noe for å gjøre det annerledes, formidles nydelig av
    Brandtzæg. Han er et komisk talent som ikke overraskende forvalter
    den blåstenkede humoren i fortellingen godt. I begynnelsen av
    forestillingen kan han bli overtydelig, for stor og mimeaktig i
    ansiktsuttrykkene. Men jo mer det rakner for Mattis, jo større
    tyngde får Brandtzæg i rollen, skriver Inger Merete Hobbelstad i
    Dagbladet. Hun mener likevel at “i partier er den
    over to timer lange forestillingen laber på energi og noe
    kjedelig”.
  • Han (Brandtzæg) skaper en Mattis som er genuint rørende, klok
    og sensitiv, og han framstiller han som det han er, et barn i en
    voksen manns kropp. Samspillet mellom ham og Marianne Meløy som
    Hege, er morsomt og musikalsk gjennomført, skriver Liv Riiser i
    Vårt Land. “Min innvendning mot Harry Guttormsens regigrep
    er likevel at forestillingen spriker mellom naivistisk fabel og
    realistisk historiefortelling. Lydeffektene er for tydelige,
    innslagene av folkelivsskildring for mange. Og når skaumannen
    Jørgen kommer inn i bildet, lurer jeg virkelig på hvordan
    tolkningen av ham er tenkt. Kristofer Hivju spiller ham som
    machomann fra skogene, men er det sannsynlig at en kvinne som Hege
    vil finne kjærligheten hos en så framfus og ufølsom fyr som ham?
    Her brister logikken, i en oppsetning som ellers bæres opp av så
    mye klokskap, humor og vemod”, skriver Riiser.
  • Øyvind Brandtzæg gir et overbevisende og sterkt portrett av
    Mattis, først godlynt og humoristisk, så mer og mer svett og
    fortvilet, skriver Frida Holsten Gullestad i Aftenposten.
    Men hun er uenig i valget av språkdrakt: “Regissør Harry Guttormsen
    har valgt å oversette teksetn fra nynorsk til innernamdalsk. Dette
    er et grep som skaper unødig distanse og dialektknot”, mener
    Gullestad.
  • Dette er ikke Audhild Øye i avisa Sør-Trøndelag enig i.
    “Medan Vesaas skreiv på nynorsk, har teateret gjort teksten om til
    namdalsdialekt. Det passar perfekt både til handlinga og den
    opprinnelege teksten. Det er også eit talemål både Brandtzæg og
    Meløy snakkar naturleg og godt. For eit regionteater er det både
    sprekt og tøft å gjera noko nytt og spanande for å utvikle
    teaterspråket”, skriv ho.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER