Foto: Euishin Kim/Det Norske Kammerorkester

Med Schubert gjennom historien

En konsentrert og fortettet tolkning av Schuberts G-dur-kvartett ble høydepunket da Kammerorkesteret fant tonen med fiolinist Lorenza Borrani.   

Strykekvartetter arrangert for strykeorkester har lenge vært en sentral del av repertoaret til Det Norske Kammerorkester. Senest ved avslutningskonserten til mangeårig leder Terje Tønnesen i august i fjor spilte de Schuberts store kvartett i d-moll, D 810, kalt «Døden og piken» i Tønnesens versjon. Med den italienske fiolinisten Lorenza Borrani på plass som gjesteleder i Aulaen sist tirsdag, sto en av Schuberts mektige strykekvartetter igjen på programmet. Denne gang var det den siste i G-dur, D 887, skrevet sommeren 1826, her i Borranis eget arrangement for strykeorkester.

Overgangen fra kvartett til orkester er krevende på flere nivåer. Dels endres den grunnleggende intimiteten i kvartettformatet, dels må partituret utvides med kontrabass, noe som er vanskeligere enn man kunne tro. I tillegg er stemmene gjerne ekstremt utfordrende å spille, både individuelt og i det forstørrede ensemblet. Og der Tønnesen var idérik, men rastløs og tidvis hakket for utålmodig, la Borrani først og fremst vekt på en lavmælt og konsentrert ekspressivitet, uten å renonsere på hverken alvor eller fantasi. Verkene er da også ulike. Mens d-moll-kvartetten er dramatisk og episk, er G-dur-kvartetten snarere mystisk og lyrisk, med sine nærmest uendelige serier av uutgrunnelige vendinger. Den står i spennet ikke bare mellom dur og moll, men også mellom visjonært symfonisk format (les: Anton Bruckner) og intellektuelle arkaismer – rytmiske, teksturelle og melodiske formler med røtter langt tilbake i historien.

Historisk kontekst
Det siste ble direkte tematisert idet programmet åpnet med tre korte snutter, alle skrevet av flamske mestere på slutten av 1400-tallet – Jacob Obrecht, Johannes Ockeghem og Loyset Compère – og arrangert for strykere av den italienske modernisten Bruno Maderna (1920–1973). Grepet fungerte fint og ga et tydelig hint om Borranis like naturlige som suverene grep om artikulasjon og ensembleforståelse. Og nettopp dette skulle prege ruten gjennom Schuberts irrganger i kvartetten, som kanskje er hans dristigste og minst umiddelbart tilgjengelige kammermusikkverk.

Det åpner svakt, med dirrende flater av tremolo som uventet slår ut i markerte gester, ofte på tvers av stemmene i orkesteret. Etter hvert lokkes vi inn i wienersk duvende sidetemaer, kretsende om sin egen akse, men organisert i et nærmest labyrintisk harmonisk univers, tilsynelatende uten ende. Borrani vekslet mellom det markert dramatiske og spenningsfylt svake, noe som medførte en fortettet konsentrasjon fra et orkester som åpenbart var rede til å gi alt, selv i dette ytterst krevende materialet. Tidvis kunne presisjonen glippe, men uttrykksstyrken i den intense pianissimo-klangen var likevel fascinerende fokusert og velbalansert, noe som også skyldtes originale grep i arrangementet.

Differensiert ensemble
Det er ikke uvanlig å overlate enkelte utsatte partier til en solistgruppe, noe som kan fungere på ulike måter. Motivasjonen kan være praktisk, men også å hente tilbake noe av den intimiteten som forsvinner med orkesterformatet. Samtidig tilføres nye nivåer som ofte kan risikere å bli mer forstyrrende enn åpnende for verket. Utover nennsomme og effektive valg av solistpartier blant gruppelederne hadde Borrani i tillegg fordelt materiale fra ulike stemmer innad i gruppene, for eksempel ved å oppløse de vanlige grensene mellom 1. og 2. fiolin. Dette fungerte ypperlig, nettopp i balansen mellom intimitet og orkestral fylde, hvor det siste også åpner for muligheten av ulike rom- og dybdevirkninger.

Mens den omfattende andresatsen spenner ut hele Schuberts stemningsunivers, fra det alvorstunge til det barnlig-intime, er tredjesatsen frapperende effektiv og virtuos. Borrani hentet frem detaljer, vinklet bestemte passasjer mot det personlige og fortolket bevisst spennet av uttrykk, muligens med enkelte diskutable rubato-passasjer enkelte steder.

Vanskeligheten med dette verket ligger imidlertid i den ytterst fortettede finalen, som liksom lukker atmosfæren inn i et heseblesende tarantello-kjør, hvileløst flakkende mellom tonearter, innfall, fragmenter av temaer, utbrudd m.m. Også her visste Borrani å balansere, ikke bare med ulike solistgrupper, men også gjennom å hente seg inn og ta igjen pusten i det tilsynelatende uoverskuelige virvaret. Hennes både instrumentale og musikalske overskudd ble tydelig, særlig i de alvorstunge markørene. Hvordan overskuddet i denne typen repertoar også involverer evnen til å lytte ble dessuten klart i kommunikasjonen med orkesteret, som for anledningen virket sjeldent inspirert.

Schubert som lyriker
Om man skulle si noe om fortolkningen, kommer man ikke utenom en diskusjon av verkets emosjonelle retning – som kanskje nettopp er mer uutgrunnelig og ambivalent enn mange av Schuberts øvrige velkjente kammerverk. Den ambisiøse førstesatsen er kanskje særlig interessant her, med et uttrykk som åpner både for det intellektuelt konstruktivistiske og det mildt ettertenksomme. Lett kunne man tenke seg en typisk romantisk innstilling, kanskje med vekt på det episke og fortellende, gjerne med sikte mot formale mål, inkludert prosessuelt tematisk arbeid og endelig forløsning.

Samtidig – og dette går igjen i Schubert-litteraturen – er det som om Schubert motsetter seg slike overordnete narrativer. Heller enn, som hos Beethoven, å brette ut fortellingen om en kjempende helt som kommer seg opp og frem, søker Schubert mot en annerledes og særegen radikalitet med utgangspunkt i det lyrisk-svevende. Teknisk er de harmoniske irrgangene dermed ikke primært å forstå som forvirrende omveier mot et bestemt mål, men heller som sirkulære formasjoner som lagvis dannes ut fra et stadig bevegelig Nå. På detaljplan blir dette egenartede formkonseptet også følsomt overfor bestemte typer rubato- eller portamento-spill, altså en ekspressivitet som på et vis setter det agerende subjektet i sentrum.

Med overdrevent kritiske ører kunne man tidvis fornemme visse sideblikk til en slik romantisk innstilling i Borranis fortolkning. Samtidig må det sies at både presisjonsnivået, graden av gjennomarbeiding og ikke minst kapasiteten for oversikt, pust, balanse – og eleganse! – trumfet i dette tilfellet. Det hele også takket være et både samlet og våkent orkester. Med sin nye struktur av musikerkollektiv kan de etter hvert spille seg inn som et førsteklasses finslepent kammerensemble. Som innledning på konserten fordelte musikerne seg rundt i salen – nærmest som var de i øyehøyde med publikum – og fremførte et kort, vakkert stykke av en ukrainsk komponist, hvis navn jeg ikke oppfattet i farten, som gest og støtte til ofrene for krigens redsler.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER