Det kroniske liv av Odin Teatret, 2015. Foto: Jan Rüsz

Med og mot tidsånden

Odin Teatret har vært i Oslo. Det er det historisk sus over, skriver Chris Erichsen.

Odin Teatret har vært i byen!

Det er femten år siden de var i Oslo sist, med forestillingen Mythos, da som nå på Black Box Teater. Det var Odin Teatrets forestilling Oxyrhincus evangeliet som var åpningsforestilling da Black Box ble stiftet for 30 år siden. Og ikke minst: Det var i Oslo for 51 år siden, i et trangt, fuktig bomberom i Odins gate, de presenterte sin aller første forestilling, Ornitofilene, etter en tekst av Jens Bjørneboe.

Dette sammenraskete kompaniet, bestående av folk som ikke hadde kommet inn på Statens Teaterskole, begynte den gangen å utforske skuespillerkunsten på nytt, basert på den italienske offiserssønnen og sjømannen Eugenio Barbas opphold hos Jerzy Grotowski i Polen.

Resultatet var oppsiktsvekkende, men kanskje alt for fremmed for Oslo kommune som avslo en søknad om støtte. Til gjengjeld fantes det, i den lille byen Holstebro på det jyske fastlandet, en visjonær borgermester som tilbød gruppa en stall og en støtte på 60.000 kroner det første året. I 1966 flyttet de inn og der har de vært siden, med store deler av verden som nedslagsfelt.

Kulturell byttehandel
Steg for steg er virksomheten blitt utvidet; Forskning, pedagogikk, festivaler, en reisevirksomhet som i en eller annen konstellasjon pågår uavbrutt året rundt over store deler av verden, og ikke minst den stadig pågående praktiseringen av et prinsipp som ble innført i forbindelse med et opphold i Sør-Italia på 70-tallet: Den kulturelle byttehandelen. – De lokale bøndene spurte om vi kunne lage en forestilling for dem. Vi tenkte på det, var i tvil, for vi kunne jo ikke gjøre det gratis, vi var fattige og det var bøndene også. Da kom ideen om en kulturell byttehandel opp. Vi gir dere en teaterforestilling, hva vil dere gi oss tilbake? Det kan være hva som helst: Sang, dans, mat. Siden har vi fulgt det prinsippet uansett hvor vi har vært, sa teatrets leder og faste regissør, Eugenio Barba, til meg da jeg besøkte dem i Holstebro i 2012.

Eugenio Barba. Foto: Chris Erichsen.                     Iben Nagel Rasmussen. Foto: Francesco Galli

Helgens store nyhet var at kompaniet kommer tilbake til Oslo allerede i april neste år, for å presentere og praktisere alt det de ikke fikk tid til denne gangen, deriblant den kulturelle byttehandelen.

Ett av dette kompaniets særmerker er at de byr på seg selv. Forestillingen som de viste denne gangen, Det kroniske liv, ble supplert av arbeidsdemonstrasjoner, foredrag og filmvisning. Og i foajeen på Black Box Teater ble det opprettet en hel liten bokhandel hvor publikasjoner med direkte og indirekte tilknytning til Odin Teatrets virksomhet ble solgt.

Siste forestilling
Da Det kroniske liv ble skapt i 2011, varslet teatret at det antakelig ville bli deres siste forestilling. Det er nemlig konsensus om at Odin Teatret går i grava med de som var med og danne kompaniet i Oslo i 1964. Barba, en nå 79 år gammel høyst levende og vital mann, hadde da allerede varslet sin død overfor skuespillerne. Året før, da det ble klart at Torgeir Wethal, en av kompaniets stiftere, var uhelbredelig kreftsyk, ble alle hans rollefigurer og elementer inkorporert i repertoaret og han selv skrevet ut, under samvittighetsfullt overoppsyn av ham selv. Hans enke Roberta Carreri arvet på sin side Wethals fantasifulle selvmordsforsøk i den nye forestillingen. Nå ligger Torgeir, som første mann, under en stein på teatrets familiegravsted som har plass til 12, men, som Roberta skriver i programboka til Det kroniske liv: «Hvis vi rykker lidt sammen er der plads til flere – ligesom til fødselsdagsfester.»

– Vi måtte spørre oss selv om det var mulig, etter så mange år, å komme inn i en sal og føle at vi var stimulert av hverandres kunstneriske innsats. Vi begynte med fri improvisasjon. Stemningen var relativt avslappet og vi bestemte oss for å fortsette. Og langsomt begynte noen temaer å utkrystallisere seg. Men utfordringen har vært å unngå våre egne klisjeer og de erfaringsmønstrene som vi vet at vi behersker, sa Barba til meg i 2012.

Siden 2011 har de turnert verden rundt med Det kroniske liv og for meg er det bare å konstatere at den versjonen jeg så fredag var en ytterligere vitalisert og ikke minst: aktualisert forestilling i forhold til den jeg så for over tre år siden.

Helgens andre store nyhet var dermed at de nå jobber med enda en ny forestilling.

Det kroniske liv. Foto: Jan Rüsz

Aktualitet
Det kroniske liv foregår i et borgerkrigsherjet Europa i år 2031. Mennesker med ulik bakgrunn møtes og forsøker å overvinne forvirringen, sorgen og hatet og lappe livet sammen igjen. Sentralt i forestillingen er en latinamerikansk gutt som er på leting etter sin forsvunne far. Det hele blir spilt ut i full bredde på og rundt en avlang forhøyning med publikum på begge sider. Scenespråket er som alltid ekspressivt, fargerikt, fysisk og svært musikalsk preget. Noen små forsiktige justeringer har i tillegg aksentuert aktualiteten, spesielt i forhold til flyktningkrisen. Samspillet er usedvanlig tett. Innslagene følger og griper inn i hverandre på en intens og samtidig avslappet måte, som i et stort orkester med mange ulike instrumentgrupper.

Jeg så min første Odin Teater-forestilling, Come! and the day will be ours, under Festspillene i Bergen i 1977. Nå, 38 år seinere, likner de fortsatt på seg selv. Alderen er synlig, men vitaliteten er den samme. Troskapen mot sitt eget prosjekt har de beholdt, tvers gjennom trender som har kommet og gått rundt dem. Og nå har en ny generasjon publikummere, hvor unge scenekunstnere og teaterentusiaster var i stort flertall, blitt kjent med dem. De strømmet til arbeidsdemonstrasjonene og fulgte intenst med på Roberta Carreri og Iben Nagel Rasmussens framvisninger av sine individuelle kunstneriske læringsprosesser.

Historisk sus
Det er alltid historisk sus over et Odin Teater-besøk i Oslo, ikke minst på bakgrunn av at det var her kompaniet ble dannet, at de måtte vekk herfra for å kunne fortsette å leve, og ikke minst: At det nå er hele femten år siden de var her sist.

De har, i ulike konstellasjoner, vært gjester hos sine elever i Grenland Friteater på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival, flere ganger. Men nåløyet inn til deres fødeby har påfallende nok vært trangere. Odin Teatrets ekspressive inderlighet, det rituelle scenespråket, det komplekse scenebildet hvor flere ting foregår samtidig, har kanskje passet dårlig i en periode hvor postdramatisk såkalt non-acting og en slags Fosse´sk nordic noir har vært blant de dominerende uttrykkene.

Men kanskje tidsånden nå igjen spiller på lag med dem?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER