Bilde fra De Utvalgtes "My Twisted World". Foto: Atle Auran

Med hjartet på rette staden

Politisk korrekt teaterfestival er en ambisiøs festival som utforsker hva det er å ha hjerte på rett sted.

Teater Innlandet og teatersjef Thorleif Linhave Bamle har ikke gjort det lett for seg når de har kalt festivalen sin Politisk korrekt teaterfestival. I en samtale med Chris Erichsen, som ble avholdt på teatret lørdag 3. september, forteller Bamle om opphavet til navnet. Det bunnet i et ønske om å ta begrepet om det politisk korrekte tilbake, om å bygge mangfold og tørre å ta standpunkt. Erichsen kritiserte i sin anmeldelse av fjorårets pandemitilpassede festivalprogram at teatret ikke hadde gjort plass til diskusjoner om hva det politisk korrekte teatret er. Derfor ble han invitert til å diskutere nettopp dette i år, og selv om det var et større fagprogram nå og det finnes en tydelig vilje til å diskutere, er festivalen fremdeles preget av at den har et navn som egner like godt til å forvirre som til å opplyse.

I dette forvirrende navnet ligger det også store ambisjoner. I løpet av fire dager ble det avholdt til sammen 28 arrangementer inkludert alt fra en fullskala urpremiere til festarrangementer med DJs. Noen av programpostene er åpenbart tenkt politisk, mens andre ting ikke nødvendigvis har en politisk brodd i utgangspunktet, men får en aura av det politiske av festivalens sammenstilling.

Cabaret
Det hele begynte med den snåleste åpningsforestillingen jeg noen gang har sett, Hamar goes to EINAWOOD. I overdådig cabaretstil fikk vi servert lettkledde dansere og hastig skiftende numre fulle av fjær og Marilyn Monroe-referanser. Til tross for vitser om Mjøsas rosa svane og harselering med Gjøvik som med sjarm plasserte festivalen lokalt på Hamar, var det vanskelig å forstå hva dette åpningsnummeret ville. Koreografien haltet, og selv om det var åpenbart at alle aktørene på scenen hadde det gøy og at noen av dem hadde talent innenfor sitt felt, ble resultatet i overkant substansløst.

Forestillingen var imidlertid lite betegnende for festivalen som helhet, ettersom de øvrige forestillingene hadde et mye mer nedtonet og forsiktig uttrykk. Det ble også fort tydelig at politisk korrekt ikke betyr politisk, men handler om en måte å tilnærme seg verden på. Både samfunnsmessig og estetisk var festivalen dekket av forestillinger som så det store i det små.

Små forhold
Dette så man for eksempel i De Utvalgtes Twisted World som hadde urpremiere under festivalen. I forestillingen sitter skuespillerne Torbjørn Davidsen og Snorre Sjønøst Henriksen på scenen i hver sin kontorstol foran to store skjermer. Først ser det nesten ut som et science fiction-univers der de to aktørene sitter i førersetene av et romskip, men det viser seg fort å være mørkere og mindre ekstraordinært. Henriksen og Davidsen spiller versjoner av seg selv. Henriksen forteller om en utdannelse i performancekunst i Chicago, og et påfølgende opphold i Berlin for å leve av kunsten, der han lagde kattevideoer og chattet med ensomme menn på nett mens han utgav seg for å være en ung kvinne. Davidsen er kledd i politiuniform, og han glir tidvis over i å være én av de mest ufordragelige typene fra chattens verden.

Internett og ensomme menns fantasier kan kanskje høres ut som et tema som er lite egnet for teater, men De Utvalgtes evne til å gå inn i materien med ulike fiksjonslag, gjør at jeg endrer oppfatning om disse mennene flere ganger underveis. Det som åpner seg er en forestilling om makt og avmakt, begjær og skam. Ingen konklusjoner blir dratt i verket, men min sympati åpner seg mens det utspiller seg. Noe av det som ligger i begrepet om det politisk korrekte, er ideen om identitetspolitikk eller det at vi defineres ut fra hvor vi kommer fra og hvem vi er. Den hvite, heterofile cis-mannen kan noen ganger fremstå som den tapende part i identitetspolitikken, den gruppen alle andre måles opp mot og på sett og vis tar avstand fra. Uten å rope høyt om kanselleringskultur eller hevde en rett på bekostning av andre, peker forestillingen forsiktig på sårbarheten i å sitte igjen når toget har gått. Det blir sårt og trist, men også varmt og utfordrende.

Det nære formatet ble også dyrket i Kate Pendrys nydelige lille forestilling Little Wolf. På scenen i Hamar Teater står Pendry i en lang, rød kåpe, nesten som en nattklubbsanger, og fremsier sin egen versjon av Henrik Ibsens Lille Eyolf. Akkompagnert av Audun Aschim Steffensen på gitar og elektronikk minner versjonen om spoken word, men har også klare forbindelseslinjer til vokaljazz. Omskrivingen som er gjort fra drama til rytmisk monolog, kler materialet overraskende godt, og det får meg også til å tenke på Ibsens dikt og det rytmiske i for eksempel Terje Vigen. Pendry veksler uanstrengt mellom de ulike karakterene og skaper en helhet som er intens og suggererende. Det er mulig verket hadde passet bedre på en mindre scene eller i en barsetting, for det blir litt stor avstand mellom scene og sal på Hamar Teater, men det spiller egentlig liten rolle for musikaliteten og intensiteten verket formidles med.

Kate Pendrys “Little Wolf” Foto: Hamar Teater

Antifascisme for barn
Fabularium produksjoners forestilling Fyrsten med regi av Lene Helland Rønningen var en av få forestillinger for barn under festivalen. Dessverre ble den spilt klokken 19.00 på kvelden og var åpenbart ikke tenkt vist for barn på det tidspunktet. Heldigvis var det en gjeng med unge mennesker i publikum, og det gjorde at alle de ungdommelige publikumshenvendelsene som forestillingen er full av, fikk en ordentlig mottakelse. Forestillingen er tidligere anmeldt her på Scenekunst.no, men noe av det jeg likte aller best med den, var evnen til å være eksplisitt og oppriktig politisk uten å være nedlatende didaktisk. Tvert i mot er forestillingen gjennomgående riktig morsom, og Ibrahim Fazlic spiller Fyrsten med et smittende overskudd som både er underholdende og opplysende om fascismens logikker.

Hva som er politisk er ellers et åpent spørsmål, og det blir tydelig at det politisk korrekte handler mer om å ha hjertet på riktig sted enn å være en pådriver for endring. Dette synes jeg kanskje var særlig merkbart i forestillingen Varm melk med honning, som gjorde stor suksess da den ble spilt på Salt i Oslo, og som snart skal kommer som gjestespill til Den Nationale Scene. Forestillingen handler om Ronja og Oda som blir kjærester og om deres liv og samliv frem til de skilles av sykdom og død som gamle. På sett og vis er det en tradisjonell kjærlighetsfortelling som i sitt livsløpsperspektiv minner mer om litteratur og film enn teater, men det tradisjonelle snus på hodet fordi kjærlighetshistorien handler om to kvinner. Det gjør at refleksjonene handler om andre ting enn de ville gjort i et heterofilt samliv, fra spørsmål om hvem som skal bære frem barnet de ønsker seg til erfaringer med homofobi. Det hjertevarme i å normalisere homofilt samliv og både vise frem hvordan ett samliv ligner alle samliv og peke på det spesifikke i et samliv der begge parter kommer i overgangsalderen gjør at forestillingen er både fin og nødvendig, men som teater blir det en overdose kos og sjarm, og jeg savner noe som går utover romantikken.

Politisk korrekt fascisme
Den forestillingen jeg så som i størst grad utfordret eller stilte spørsmål ved det politisk korrekte, var briten Pip Uttons gjestespill Adolf. I forestillingen spiller Utton selv Adolf Hitler, i de siste timene i bunkeren i Berlin i 1945. Man kan forstå hvorfor det er en interessant skuespilleroppgave å gestalte denne forhatte mannen i det øyeblikket han skjønner at alt er tapt, og møtet med nazistiske symboler og retorikk er ubehagelig. Samtidig minner opptredenen om ting man har sett før, nettopp fordi Hitler er en karakter som er behandlet mye i kulturen på ulikt vis.

Utfordringen av det politisk korrekte kom først i epilogen. «Vet dere hvorfor romerne bygde rette veier i England?», spør Utton. «Det var for at innvandrerne skulle kunne åpne butikker på hjørnene.» Vitsen møtes med spredt latter i salen. I neste vits etterligner han en nabo med tykk indisk aksent: Inderen er lei av alle innvandrerne i nabolaget – «de forbanna australierne griller så mye!» Den samme spredte, forsiktige latteren brer seg i publikum. Jeg ser en mann stirre på skuespilleren på scenen. Er han støtt, tro? Det er klart at det er en forbindelseslinje mellom gladrasismen i vitsene og den rene nazismen og antisemittismen i første del, og at Utton har lyst til å drive gjøn med oss, ved å la oss se at fascismen og xenofobien fremdeles finnes overalt og ikke er et rent historisk anliggende. På tross av at dette er aktuelle problemstillinger over hele Europa, slår det meg at forestillingen har en implisitt Brexit-tematikk som kanskje gjør at koblingen mellom de to delene blir mindre åpenbar i en norsk setting. Samtidig er det godt gjort å belyse det politisk korrekte på en måte som gir meg lyst til å fortelle mannen på scenen at vitsene er ufine, litt sånn som man gjør i middagsselskaper når folk ikke skjønner sin egen rasisme.

Esben Esther Pirelli Benestad som Jesus. Foto: Fin Serck-Hansen

Når noe står på spill
Festivalen ble avsluttet søndag 4. september med forestillingen Evangeliet etter Jesus – Himmelens dronning. Jo Cliffords monolog ble fremført på Domkirkeodden, med Esben Esther Pirelli Benestad i rollen som Jesus. I forkant hadde en liten kristen gruppering på Hamar protestert og kalt det blasfemi at Jesus skulle spilles av en transperson, og en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet hadde skrevet det samme på sin Facebook-side. Og selv om de opprørte ikke var så veldig mange, åpnet kritikken en helt egen logikk i sosiale medier der transfobien får fritt spillerom og transkvinners eksistens oppleves provoserende i seg selv.

Som jeg skrev i min anmeldelse i Klassekampen, var det en vanskelig forestilling å anmelde som vanlig teater, fordi det ble tydelig at det betydde så mye for mange i publikum. At spillet er ensformig, regien er stiv og tekstformidlingen er monoton og udynamisk, spiller ikke veldig stor rolle når den ritualistiske samhandlingen og det utvidende religiøse budskapet er det som treffer publikum. Forestillingen gjør kristendommen personlig, og kjærlighetsbudskapet fremheves som religionens hovedinnhold. Vanskeligere ting som synd og fortapelse er mindre viktig i denne fortolkningen. Hele konseptet med at noe er politisk korrekt, er at det er akseptert. Motstanden mot denne forestillingen var liten og marginal, men det at det fantes motstand, gjorde at det politisk korrekte kunne få skinne.

Politisk korrekt teaterfestival er en festival med hjerte på rett sted. Det er en festival som vil noe med kunsten de viser og som ser ut til å tro at scenekunst kan påvirke og kommentere samfunnet vi lever i og bearbeide det i retning av det samfunnet vi vil ha. Alle forestillingene gjør ikke det, og som helhet opplevdes programmet noe sprikende, men det ligger en større motivasjon til grunn som er inspirerende. At det også gjør at det kommer mye god norsk og internasjonal scenekunst til Hamar, og at festivalen lykkes med å trekke inn lokalt publikum, skaper et viktig rom for formidling av kunsten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER