Bilde fra Testløpet av Tiril Pharo. Foto: David Zadig

Med barn og unge på agendaen

Årets program ved teaterfestivalen i Fjaler utmerket seg ved å satse på barn og unge.

Temaet for årets teaterfestival i Fjaler var «Håp» og utgjør andre kapittel i en trilogi som har fått tittelen «Tru, håp og kjærleik». Den avrundes neste år med temaet «Kjærleik» i forbindelse med festivalens 10-årsjubileum. For en som besøker festivalen for første gang, er det fascinerende å observere det velsmurte festivalmaskineriet med alle sine frivillige fra den lille bygda Dale. Årets festival har dessuten tatt et valg som er ganske unikt i norsk teaterfestivalsammenheng: Det kunstneriske programmet var rettet spesielt mot barn og unge. Sammen med et lite knippe prosjekter der barn og unge selv var medskapere utgjorde barneforestillingene tyngdepunktet i programmet. Dette vitner om en stor vilje til å sette produksjoner for barn og unge på agendaen og gi dem plassen de fortjener i norsk teaterlandskap. Ikke minst er temaet håp relevant for en festival med satsning på barneteater – selv om det lyder klisjéfullt å skrive det, er barn og unge framtiden. Etter en lang tid der pandemien har rammet barn og unges hverdag hardt, oppleves festivaltematikken og programmeringen som en gave og hyllest til barna i bygda fra festivalen og som en konkret og synlig anerkjennelse av at denne målgruppa er viktig.

Flere former for deltakelse
I en festival der medvirkning og deltakelse av barn og unge var en rød tråd, og der spennvidden i prosjektene var stor når det gjaldt sjangre, uttrykksformer og formater, utmerket Tiril Pharos interaktive familieforestilling Testløpet seg på festivalens første dag.

Testløpet spilles på og rett ved siden av en idrettsbane utendørs og handler om 12 år gamle Klara som skal gjennomføre et testløp for å komme inn på en idrettsskole, men som aldri møter opp. Publikum deles inn i tre grupper som følger hver sin karakter, som de inviteres til å gi råd og hjelpe underveis, pappa Mons, mamma Bodil og bonusmamma og trener Nora. Det er imponerende hvordan Testløpet speiler den virkeligheten mange barn lever i med stressede og skilte foreldre som krangler om ting som er uvesentlige for barna. Selv om den interaktive dramaturgien har tydelige, forutsigbare rammer, oppsto det mange enestående øyeblikk i interaksjonen mellom skuespillere og publikum. Forestillingen lyktes i å sette barns stemmer i fokus, og gjennom fellesøvelsen på realistiske problemer strakk den seg videre inn i virkeligheten utenfor teateret.

Ønsket om at teater skal ha en betydning i den sosiale virkeligheten vi lever i, var også en fellesnevner for scenekunstnerne som deltok i samtalen «Scenekunst med engasjement utanfor scena». Bendik Nordvaag fra The Flying Seagulls, en veldedig organisasjon som spiller forestillinger for barn i hele verden, fortalte om arbeidet i flyktningeleirer. Wenche Viktorsdatter Paulsen, den ene lederen av det rullende teateret Tigerbussen deltok også sammen med Jørn Kvist, teatersjef for Fyllingsdalen Teater som valgte å legge ned driften sin i vår for å samle inn mat og klær til Ukraina.

Alle de tre kompaniene som var representert i samtalen er omreisende teatre, og alle har en fot innenfor sirkusverdenen på hver sin måte. Fyllingsdalen Teaters Zappzarapp var en sirkusforestilling som foregikk i et sirkustelt, mens The Flying Seagulls forestilling ble spilt utendørs fra Blåmåka, en gammel veteranbuss som er bygget om til en sirkusinspirert og fargerik scene. Showet baserer seg på trylling, klovneri og balkanmusikk med barn som medhjelpere, og festivaltunet var stappfullt av entusiastiske barn da jeg så forestillingen. Tigerbussen har også røtter i folkelige tradisjoner som sirkus, karneval og commedia dell’arte, og tigertruppen tok imot publikum ikledd sirkuskostymer mens de gjøglet og danset utenfor bussen. I likhet med Testløpet, satt jeg igjen med opplevelsen av at det nettopp var møtene mellom barna og skuespillerne her og nå som var viktige. Her var tigertruppen i særklasse: Det var magisk å se skeptiske barn som gjemte seg i foreldrenes armer gradvis få tillit til utøverne før de ble overtalt til å gå inn i Tigerbussen .

Bilde fra Tigerbussen. Foto: Davd Zadig

Opplevelsesløype
Dingemoen skole, et gammelt ungdomshus, Ljosheims forsamlingshus, verkstedhallen til Nordisk Kunstnarsenter Dale samt et gammelt samvirkelokale ved en kai på Straumsneset, var blant spillestedene som ble tatt i bruk. Dette bidro til å skape et inntrykk av en festival som er nært knyttet til lokalsamfunnet på flere nivåer. Valget av spillesteder ga meg innblikk i lokalsamfunnet og stedets historie på en måte jeg ikke ville fått om alt hadde skjedd på en moderne scene: Jeg gikk meg stadig bort og oppdaget nye ting. Den tette forbindelsen mellom plassen og festivalen minnet meg samtidig på at festivalen er laget minst like mye, om ikke mer, for innbyggerne som for oss tilreisende.

Hendingar III, en opplevelsesløype med performative verk på forskjellige steder i Dale, var resultatet av et samarbeid mellom ungdomsskoleelever i Fjaler og masterstudenter ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det var en av de kunstneriske begivenhetene som kanskje tydeligst illustrerte de særegne mulighetene som finnes når man kuraterer tett på spesifikke steder og menneskelivene som leves der. I løpet av den tre timer lange fellesvandringen fra post til post fikk vi oppleve ulike halvtimelange verk med utgangspunkt i temaet håp der ungdomsskoleelevene selv var aktører. The Football Factory fant sted på en kunstgressbane der vi ble vitne til en absurd fotballkamp mens musikk og lydklipp fra intervjuer med fotballinteresserte ungdommer ljomet ut fra høyttalere over oss. Klimakrisen og fremtiden var temaer i både Vannbærerne og Future Synthesising: Vi gikk mot kaia bak en lang rekke skikkelser med ande- og froskehoder med plakater med påskrift som «du får nytt hus, vi mister vårt», før vi endte opp på en strand i Badevika der gravende vesener beveget seg både i sand og vann.

Opplevelsesløypa fant sted på Festivallørdagen, en festdag for hele bygda som starter med festparade og kulminerer ved den gamle ungdomsskolen med stands, mat, leker og kunstneriske innslag. At en programpost der ungdommene selv er medskapende vies så mye tid og er plassert i kjernen av festivalen, er et statement i seg selv. Gjennom en slik programmering insisterer festivalen på at prosjekter der barn og unge er medvirkende er like viktige og betydningsfulle som produksjonene laget av profesjonelle aktører. En annen forestilling som er verdt å trekke fram i forlengelsen av dette er ungdomsteatergruppa Stangfjord Teaters stedsspesifikke Den sorte dame, som ble spilt på Helle Knivfabrikk i Holmedal. Også denne forestillingen sto side om side med det øvrige kunstneriske programmet i festivalkatalogen. Inne i blågrønt lys, i innestengt luft i en nifs atmosfære satt publikum blant fabrikkmaskiner og fulgte fire ungdommer som undersøkte historien bak et gravfunn ved fabrikken i 1926 mens merkelige ting begynte å skje.

Vannbærerne av Maria Victoria Høvring Høeg & Fjaler ungdomsskole, fra Hendingar 3. Foto: David Zadig

Nødvendige monologer
Blant de fire forestillingene på programmet som var for et litt eldre publikum, tydeliggjorde både Kingsford Siayors Superkid, Østfold Internasjonale Teaters Dette livet eller det neste og den islandske beatboxeren Beaturs Beatur – master of the universe, at festivalen satser kraftfullt på nye fortellinger og stemmer det er få av i det norske teaterfeltet. Samtlige forestillinger har tidligere vært spilt i Den Kulturelle Skolesekken for ungdom, og alle tematiserer på ulike måter oppvekst, ungdomstid og utenforskap. Også formatet er forbausende likt: Alle viser menn som står alene på scenen og forteller om hvordan de har falt utenfor samfunnet og eventuelt har funnet veien tilbake igjen. Oppsetningene klarer langt på vei å tegne et komplekst bilde av virkeligheten personene lever i – en vond barndom er ikke synonymt med et havarert voksenliv, og det finnes håp. I sin søken etter å finne svar på hvor og hvorfor det gikk galt, går både Superkid og Dette livet eller det neste riktignok langt i å antyde at det er fastlåste samfunnsstrukturer og offentlige institusjoner som skolen og barnevernet som har mye av skylden, og her savnet jeg flere nyanser og perspektiver på tematikken. Til tross for dette representerer forestillingene nødvendige historier både ungdom og voksne trenger å høre, særlig i en tid der unge menn topper statistikker for arbeidsledighet, kriminalitet, rus og selvmord.

Mørk klangbunn og store spørsmål
Selv om festivalens tema var håp, var det hele tiden en mørk klangbunn i programmeringen både i forestillingene og fagprogrammet. Det kjennes påkrevd og nødvendig all den tid vi lever i en urolig verden der krig, ødeleggelser og klimakrisen kaster lange skygger over tilværelsen. Noen ganger er det dessuten noe forløsende ved å gå inn i det mørkeste mørket og være der noen korte øyeblikk, slik man kunne gjøre i kompaniet Karawanes konsertforestilling Labyrint på festivalens åpningskveld. I den store verkstedhallen til kunstnersenteret på Dalsåsen ble publikum omsluttet av et eget univers idet Sigvei Ringvolds grenete, svarte skulpturer strakte seg mot taket og smeltet sammen med et massivt lydbilde med elektroniske lyder og røff gitar av Chris Erichsen og Snorre Sjønøst Henriksen. Anette Röde Hagnell sto i midten av alt, og foruten tidvis å akkompagnere seg selv med trekkspill, fremførte hun intense, mørke poetiske tekster hun selv hadde skrevet, for det meste snakkende direkte til publikum. Med tekstlinjer som ««Inntil motsatsen är bevisat/ gräver vi ner oss i hålor ved sidan av våre förfäderes gravar/ på konfirmationsdagen står vi som hvitkledde mumiar/ utgrävde igjen av våre mødrar/ smykkade med blommor til falske songar om en ljusnande framtid» boret hun i den potensielle umuligheten av fellesskap i den fragmenterte, kriserammede verdenen vi lever i. Det var et originalt og sjeldent prosjekt som fortsatte å resonnere i meg lenge etterpå.

Også fagprogrammet tok tak i store, alvorlige spørsmål som gjorde at jeg tidvis kjente meg helt punktert. Journalist, forfatter og aktivist Kristina Quintano har i over 20 år dokumentert båtflyktningers reise over Middelhavet, og i det årlige festivalforedraget reflekterte hun blant annet over hvordan politiske strukturer muliggjør verdenssamfunnets ansvarsfraskrivelse for mennesker på flukt. Søndagssymposiet begynte på sin side med en visning av filmen Enhver har rett til om klimasøksmålet der Greenpeace og Natur og ungdom saksøkte staten med påstand om at utvinningstillatelser til petroleumsvirksomhet i Barentshavet var i strid med Grunnlovens miljøparagraf. Som kjent tapte miljøorganisasjonene i siste instans da saken kom for Høyesterett. Filmvisningen ble etterfulgt av en paneldebatt i et fullt forsamlingshus som kretset rundt spørsmålet «evner demokratiet å sikre framtiden til de uten stemmerett?». Temaet var for stort og ambisiøst for formatet, men det gjorde inntrykk hvordan festivalen kastet seg ut i tematikken likevel. Ikke minst var det fint hvordan en ungdomsredaksjon med fire ungdommer fra Fjaler, som hadde vært til stede under festivalen og som hadde skrevet anmeldelser til nettstedet Ungestemmer.no under veiledning av Runa Borch Skolseg, fikk en egen sekvens der de stilte spørsmål til panelet helt på slutten.

Samtidig synes jeg ungdomsredaksjonen burde ha vært mer synlige i programmet under hele festivalen. Det finnes mange grep for å sikre en slik tilstedeværelse og fremme unge stemmer utover å publisere anmeldelser på et nettsted, og jeg tror festivalen med fordel kan strekke seg lenger i utforskningen av hvilke muligheter som ligger i prosjekter som dette i framtiden. Til tross for at vi allerede har eksisterende teaterfestivaler med rent fokus på barn og unge i Norge, slik som eksempelvis Assitejfestivalen, gir det en sterk signaleffekt at en festival som Teaterfestivalen i Fjaler i år programmerte med hovedvekt på denne målgruppen. Kunst for barn og unge har lenge hatt en marginal posisjon i den norske kunstoffentligheten, og festivalens satsning er fristende å tolke som et uttrykk for et ønske om å heve statusen til denne scenekunsten. Kanskje er en fremtid der barneteater anerkjennes på lik linje med teater for voksne nærmere enn vi tror.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER