Manus for dans – keiserens nye klær?
OM DANS OVER FAGGRENSER: Siden jeg overvar forestillingen Gult lilla grønt, har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt i den. At ettersamtalen med en professor i koregrafi ikke bidro til større klarhet, må anses som kritisk for fagutvikling i dans, skriver Gunn Engelsrud, professor og forsker innen kropp, bevegelse og praksislæring ved Norges Idrettshøgskole.
For omtrent en måned siden overvar jeg en soloforestilling av forfatter, danser og koreograf Janne-Camilla Lyster med tittelen Gult lilla grønt – en adapsjon av Hanne Ørstaviks nyskrevne koreografiske manus med samme tittel. Forestillingen ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo. Etter forestillingen, som ble vist tre ganger, var det satt av tid til samtale med danseren. Samtalen jeg overvar var mellom Janne-Camilla Lyster og professor i koreografi Anne Grete Eriksen. Jeg overvar bare én forestilling, og mine kommentarer er basert på og må sees i lys av denne.
Siden forestillingen har jeg grublet over hvordan dans og tekst ble framstilt denne kvelden.
Publikum er vel installert i den lille hvitmalte salen og danseren entrer rommet. Hun er kledd i brune vide bukser og en hvitaktig bluse. Hun starter sine bevegelser i det åpne, firkantete rommet og beveger seg langs rommets yttergrenser, og forsterker med dansen rommets firkantede form. Å overvære bevegelser som gjentar seg, gav meg en behagelig opplevelse, en meditativ tilstand. Det varte imidlertid svært kort, det føltes som et alt for tidlig farvel, og jeg ønsket at stemningen som var skapt mellom danser og publikum skulle vedvare.
Deretter fulgte samtalen. Teksten til Hanne Ørstavik – et «nyskrevet koreografisk manus», ble etterspurt av publikum. Selve teksten forelå imidlertid ikke, men kunne ifølge Janne–Camilla bli tilsendt på forespørsel. I samtalen ble tekstens status et tema, og danseren var opptatt av at dansen ikke var en illustrasjon eller representasjon av teksten, men adapsjon – altså en slags tilpasning. I følge danserne var hennes forpliktelse overfor teksten viktig, og hun ønsket seg flere nyskrevne koreografiske manus der dansere kunne hente ut manus for dans, som fra et bibliotek. Manuset forelå som sagt ikke, og publikum fikk ikke innsyn i hva teksten handlet om, annet enn tittelen Gult lilla grønt. Forholdet mellom disse to størrelsene forble dermed høyst uklart: Hva var egentlig det nye?
Koreografer har alltid brukt ideer, tekster, bilder og andre former for manus for å skape dans. Det finnes også mange koreografier og balletter som har et manus, da i form av anvisninger til selve dansens utførelse, slik teateroppsetninger også kan ha, som grunnlag for at balletter danses om igjen, selv om oppsetningene varierer og koreografer setter sitt preg på dansen. Spørsmålet om hva som skiller Hanne Ørstaviks tekst Gult lilla grønt ut som manus for dans, i forhold til andre slike koreografiske manus og tekster, ble kke besvart i denne samtalen. Skal «Gult, lilla, grønt» overhodet bety noe? Hva handler teksten om, hva utrykker teksten? Er risikoen at publikum begynner å stille sine spørsmål om tolkningen som er valgt, eller om de selv kan se noen forbindelse mellom teksten og dansen? Det er stor sannsynlighet for at publikum som overværer dansen vil ha individuelle opplevelser av teksten. Men hva er grunnen til at vi ikke får forelagt teksten, når den allikevel fremstilles som selve manuset for dansen? Publikum får to verdener – en danseverden og en tekst/språk-verden, den ene opplevd – den andre mystifisert.
Programtekster for dans er i seg selv interessant materiale. I Carte Blanches siste forestilling Birthmark følger en katalog med feministiske tekster som ikke direkte har noe med forestillingen på scenen å gjøre. Det blir imidlertid publikum opplyst om; dansen og tekstene er helt uavhengige av hverandre. Heftet ligger like fullt på publikums stoler forut for denne forestillingen.
På Kunstnernes Hus fikk publikum ikke noe svar annet enn det helt opplagte – forestillingen er basert på subjektiv fortolkning, og på en forpliktelse overfor teksten, – altså et enveis forhold, som kun er sin egen referanse. Teksten er det som skal fortolkes, mens danseren er fortolkeren. I andre sammenhenger er en forutsetning for at slike relasjoner skal bli meningsfulle, at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori. Denne kvelden ble publikum tause og ble hensatt (tror jeg) til å delta i en overenskomst om at det vi var med på, ikke kunne snakkes faglig om, men i og med annonseringen skulle det samtidig virke som noe nytt og annerledes.
At samtalen med en professor i koregrafi kke bidro til større klarhet, må anses som kritisk for fagutvikling i dans. Det er synd at talentfulle unge mennesker ikke blir satt på litt større prøver!
Janne-Camilla Lyster er en lovende kunster på mange plan og burde blitt mye tydeligere utfordret til å artikulere noen grunnleggende forhold som blir synlige i denne oppførelsen. Uten et faglig språk henfaller dialogene til fortolkninger publikum ikke får innsyn i og som ikke bidrar med innsikt i hva den kunstneriske prosessen mellom de to kunstnerne Lyster og Ørstavik har bestått av. Samtalen med Anne Grete Eriksen bidrar ikke til avklaring, noe som må være en slik samtales hensikt. Her mangler et faglig språk og tematisering av hva ved teksten som var avgjørende i denne dansen – publikum satt kun igjen med at "det måtte bare bli sånn av forpliktelse til teksten". Det er umulig å stille spørsmål ved, når den eneste som vet er danseren selv. Det blir ugjennomtrengelig og privat.
Hva om bevegelsen hadde gått andre veien: Skriv en tekst utfra dansen? Mitt spørsmål blir: Ofres dansen for manuset, inngår dansen i et tradisjonelt hierarki der ord står over kropp? Kroppen og dansen er imidlertid ikke verbalspråk eller kan skrives, slik for eksempel prosjektet Ke∂ja Writing Movement etterstreber – et fint prosjekt med en misvisende tittel. Vi kan skrive og tale om dans, men kan vi danse tekst? Dette burde være en kompetanse som samtalen tok utgangspunkt i, at det å danse og å skrive en tekst i alle fall er vesensforskjellig. Når de to forsøkes koblet, men den ene forblir skjult, opptrer nye mystifiseringer.
Kan det ikke like gjerne sies: dans er dans og tekst er tekst? Hvis det skal ha noe med hverandre å gjøre, må vi i det minste få vite hvordan.
Teksten er tidligere publisert på Engelsruds blogg rettfrakroppen.no og gjenpubliseres etter avtale.
Les intervju med Janne-Camilla Lyster på Scenekunst.no fra 2013 her.
For Diane Oatley: Beklager – Det hadde sneket seg inn en skrivefeil med en “e” ekstra – og jeg mente som litterær sjanger. Janne-Camilla Lyster skriver om dette på Prosjektprogrammets nettsider: “Mitt prosjekt vil utforske, og søke å utvikle koreografiske manus som en sjanger bestående av autonome verk, og som et alternativ i koreografiske prosesser og sceniske realiseringer.”
Slik jeg har forstått det betyr det at manusene ikke kun er skrevet for å generere koreografi, men skal i tillett ha egne litterære kvaliteter og gis ut og kunne leses helt uaavhengig av det koreografiske verket også.
Jeg var heller ikke til stede men etter å ha lest både Engelsruds innlegg og flere av kommentarer her sitter jeg igjen men et forholdsvis enkelt men høyst fundamentalt spørsmål, og det er hva er definisjonen av et koreografisk manus? Lindemann Steen forklarer mye om selve arbeidsprosessen det er snakk om her, og det er vel og bra, men om man skal gå så langt som å påstå som Lindeman Steen gjør at det er snakk om ”utvikling av koreografisk manus som litterære sjanger” (og sjanger i flertall vel å merke) så er det på sin plass å be om noen kriterier.
Jeg skal prøve å være så tydelig som mulig: om det er slik at man er nå i ferd med å skape en litterær sjanger så er det uhyre spennende, nei, mer, banebrytende. Mitt spørsmål blir for øvrig kan noen fortelle meg hva det er med et koregrafisk manus’ form/innhold, dens litterære kvaliteter, som gjør at det for det første, skiller seg ut fra andre litterære sjanger, og for det andre, at det blir koreografisk? Koreografi innebære en helt bestemt form for kompetanse, og for min egen del, skulle jeg virkelig gjerne fått vite hvordan dette utspiller seg, hvordan det koreografisk kommer til uttrykk som litterære kvaliteter, igjen form/innhold, ikke i forhold til arbeidsprosessen.
Når en slik definisjon ikke foreligger er det betenkelig, og all grunn til å stille spørsmålstegn ved prosjektets gyldighet, eller i hvert fall, som jeg opplever Engelsrud gjør, be om å få sett ett eksempel på hva dette vil si i praksis, siden det er ingen som er i stand til å forklare det.
Et enkelt og nødvendig grep i all forskning: definer de begrepene man jobber med.
Aunderbeidet som ble vist på Kunstnernes Hus er del av Lysters stipendiatprosjet i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid og absolutt et utviklingsarbeid, der alle tilbakemeldinger og diskusjoner er verdifulle for det videre arbeidet og for hvilke visningsformater som kan bidra til prosjektuviklingen og på en relevant måte insette og inkludere et publikum. At ikke teksten ble gjort tilgjengelig har flere problematisert, likeledes en bedre mulighet for å delta i samtalen i etterkant. Men når Engelsrud påstår at denne samtalen viser at det står kritisk til med norsk dans blir det mer ufint enn saklig. Om kunstnerisk utviklingsarbeid anbefaler jeg forøvrig boken til professor Efva Lilja om “Art, Research, Empowerment. The artist as resarcher.”, og http://www.khio.no under Kunstnerisk utviklingsarbeid og http://www.artisticresearch.no
Jeg er ivrig opptatt av å språket vi bruker når vi arbeider, diskuterer og formidler dansekunst, og Gunn Engelsrud tekster og refleksjoner er en viktig bidragsyter i denne konteksten. Og som oftest leser jeg disse som med stor glede og inspirasjon. Jeg forundres derfor over enkelte aspekter ved Engelsrud kritiske innlegg om Janne-Camilla Lysters forestilling ”Gult, lilla, grønt”, og etterfølgende samtale.
Da jeg ikke var tilstede på forestilling/samtale samme dag som Engelsrud kritikk er basert på, kan jeg ikke uttale meg om hvordan forestilling, arbeidet med Ørstaviks man eller Lysters stipendiatarbeid generelt, ble belyst og reflektert den aktuelle dagen. Jeg skriver fordi jeg er godt inne i Lysters arbeid, siden jeg som utøver for tiden arbeider med adapsjon av hennes koreografiske manus Flukt og Forvandling.
Som Engelsrud påpeker er ikke koreografiske manus noe nytt, men utvikling av koreografisk manus som litterære sjanger, er nytt, og Lysters stipendiatarbeid skjer i den gjensidige dynamikken som Engelsrud etterlyser; en dobbeltpraksis der hun både utvikler litterære manus med dans og koreografi som utgangspunkt , og som utøver gjør adapsjon av andres koreografiske manus. Det at Lyster er både forfatter og dansekunster gjør arbeidet hennes ikke til ”keiserens nye klær”, men unikt. Som Engelsrud etterlyser: ”Kan det ikke like gjerne sies at: dans er dans og tekst er tekst” og Lyster skriver om sitt stipendiatprosjekt at hun har så mål ”å åpne mellomrommet mellom tekst og bevegelse; ikke å bygge en bro mellom de to, men snarere utforske gapet mellom dem for å søke etter overføringsverdi basert på de spesifikke kvalitetene til hvert av mediene, og dermed la en trans-medial utvidelse stå sentralt i arbeidet.”
Som utøver i arbeide med adapsjon av Lysters tekst, opplever jeg ikke dansen som underlagt teksten. Adapsjon er en tilpasning til et annet medium, men fordi, som Lyster nevner i sitatet over, så er det ikke snakk om å danse teksten, en illustrasjon, eller instruksjon, men hva møtet generer av overføringsverdier. Friheten og mulighetene ligger i teksten, og måten Lyster skriver på – den åpner og er samtidig en friksjonsflate som genererer. Det er nettopp at Lyster med bakgrunn av egne erfaringer som danser, innenfra dansen og utøvelsen, at tekstens sanselige kvaliteter er det som skaper en åpning for et spesifikk bevegelsesarbeid. Hun undersøker i sitt prosjekt hvordan manusene kan være spesifikke uten å være kontrollerende på danseren.
Jeg oppfatter at Engelsrud i flere av sine tekster har vært opptatt av danserens rolle som subjekt. Lyster løfter i sitt arbeid danserens autonome rolle. I adapsjon av koreografiske manus er det utøverens kvaliteter og kunnskap – at koreografisk arbeid også genereres i det utøvende – en kroppslig utforskning. Hennes tekster henvender seg til dansernes kroppslige kompleksitet og fantasi. Ofte snakker man om at en danser er avhengig av koreografens ytre blikk. Lyster vektlegger nettopp den spesifikke kunnskapen man har tilgang til gjennom den sansende kroppen – og hun skriver sine koreografiske manus, nettopp med det for øye, hun arbeider med tekstenes sanselige aspekter.
Engelsrud er kritisk til at Lyster ikke lar publikum få tilgang til manuset. Jeg kan forstå at man som publikummer blir nysgjerrige på Ørstaviks tekst, men det er en motsetning i det at Engelsrud er opptatt av det hierarkiske forholdet mellom tekst og dans, at dansen ikke skal være underlagt teksten, at hun samtidig så sterkt etterspør manuset. Hvis man sammenligner med musikkverden og John Cage – som skrev mange musikk scores, er det nærliggende å spørre om man ville mene det ville være opplagt at publikum burde få sett/ lest scoret for å kunne oppleve verket fult ut? Slik jeg har forstått Lyster skal danseverket kunne oppleves som autonomt verk – som har teksten som en slags bakside – eller motstykke. Selv mener jeg Lysters verk, ”Gult, lilla, grønt”, var et stringent og sterkt – en fullkommen opplevelse i seg selv.
Engelsrud mener at det blir et enveis forhold når danserens subjektive fortolkning av en tekst er det man presenteres for. Hun skriver at ”i andre sammenhenger er en forutsetning for at slike forhold skal bli meningsfulle, at det skapes innsyn og brukes faglige begreper og teori.” Igjen forundres jeg over at Engelsrud nettopp etterlyser tekstlig/verbal refleksjon for at forestillingen eller fortolkningen skal gi mening. Eller er det forventningene til hvordan det reflekteres i sammenhengen stipendiatprosjekt / kunstnerisk forskning som etterlyses? Dette er ikke klart i Engelsruds innlegg.
Engelsrud etterlyser et faglig språk – og her skulle jeg gjerne ønske at hun selv kunne være klarere med på hva hun mener det er? Det er spesielt at Engelsrud kritikk om manglende faglig språk og teori kommer fra en som ikke er utøvede eller skapende, til to meget erfarne dansekunstnere. Hva er dansefaglig språk – eller teori? Hvor utvikles det faglige språket? Hvor går skille teori og faglig praksis? Er ”språkene” forskjellig – og hvis så – er det forskjellig status på de forskjellige faglige refleksjonene. I formidlingssituasjoner eller samtaler om dans for vanlig publikum, er faglig begreper og teori det som har best hensikt?
Jeg mener at teori og det faglige språket om dansen genereres både fra innsiden og fra utsiden, både fra de som analyserer og de som utøver arbeid med dans. Dette hadde det vært interessant å diskutere videre!!
Jeg deler fullt og helt Gunn Engelsruds tanker rundt presentasjonen av Gult lilla grønt. Jeg var til stede søndagen og syns umiddelbart at fraværet av det koreografiske manuset var et stort minus og et underlig grep med tanke på tema for både presentasjonen og det pågående prosjektet til Lyster. At det ikke ble åpnet opp for spørsmål fra salen etter samtalen, fratok både utøver og publikum mulighet til å løfte frem ulike tanker om tema koreografisk manus. Gunn skriver at dans er dans og tekst er tekst, men det finnes koreografer som også mener at dans “er” tekst. Og hva skiller et koreografisk manus fra et dramatisk manus: er forskjellen i teksten eller i tolkningen. Med andre ord mange ubesvarte spørsmål i et ellers interessant initiativ.