Foto: Liv-Randi Holann (bildet er tatt 10. mars).

Mahlers gruoppvekkende forløsning

Med finske Jukka-Pekka Saraste på dirigentpulten kan man oppleve hva Oslo-Filharmonien er gode for, skriver Emil Bernhardt.

Da finske Jukka-Pekka Saraste gikk av etter syv år som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien i 2013, mottok han samtidig den sjeldne tittelen æresdirigent for orkesteret. Det sier litt når vi tenker på at selv ikke Mariss Jansons ble slik heder til del. Men etter å ha hørt finnen dirigere Gustav Mahlers 6. symfoni i Konserthuset forrige uke, er det lett å skjønne hvorfor: Saraste har rett og slett et helt eget grep på Oslo-Filharmonien. Som en av ytterst få har han knekket en kode for orkesterformidling i denne salen, og på fredagens konsert var det ingen tvil om at musikerne vet å verdsette dirigentens kvaliteter.

Og mulighetene lot ikke vente på seg: Mahlers mørke, men likevel utadvendt energiske 6. symfoni, i a-moll, gjerne med tilnavnet «den tragiske», ligger godt for Oslo-Filharmonien. Uttrykket har en hardkokt, i store deler nærmest besk, spottende karakter. Orkestersatsen er virtuost krevende, men samtidig takknemlig musikantisk og selvsagt spekket med slående effektive både musikalske og orkestrale effekter på rekke og rad. Alle har noe å gjøre, nesten hele tiden.

Gresk tragedie
Egentlig er det underlig, for selv om man med rette påpeker symfoniens mørke horisont, særlig med de symboltunge tre hammerslagene i den nærmest apokalyptiske finalen, ble verket skrevet under (foreløpig) lykkelige omstendigheter i årene 1903–05. Kanskje er det derfor jeg tar meg i å tenke på vitaliteten den drøyt 30 minutter lange finalen faktisk rommer, med sitt kokende driv av energi, før det hele ender mørkt og, på et vis utypisk for Mahler, med et illevarslende smell. I årene som fulgte skulle da også nedturene komme, med oppsigelse ved hoffoperaen i Wien, tap av den eldste datteren og egne hjerteproblemer, slag som bokstavelig talt dundrer fra den spektakulære hammeren – en diger slegge i tre – utført i slagverket.

Samtidig skal man være forsiktig med å tolke det tragiske for billedlig her. Utover å hinte om fremtidens mørke, og utover å beskrive en dyster stemning, viser nemlig tilnavnet først og fremst til tragedien som litterær sjanger fra den greske antikken. Verket skal med andre ord være rensende og virke som et slags utløp for spenninger og frustrasjon, en fortvilelse man på sett og vis skal ha lagt bak seg etter gjennomlevelsen av symfonien. Og det er også her det halvt ironiske og dyppsykologiske spillet med musikalske sjangersjablonger kommer inn i bildet.

Som så ofte hos Mahler, men kanskje særlig i den 6. symfonien, står marsjen i sentrum, med sin både fremadskridende, dystert heroiske og kjempende karakter. Den preger villskapen i første sats, videreføres og bearbeides i scherzoen, og fortsetter, etter en meditativt svevende andante, med nærmest blind desperasjon ut i finalens dystopi. Marsjrytmen er både velkjent, nærmest vulgær og slående moderne – både dypt rotfestet og nærmest hysterisk visjonær. Motsatsen er de blasse innslagene av koraler og naturlyder, delvis som beskrivelser av hustruen Alma, delvis som et minne om forgangen idyll, det hele kretsende om den tilbakevendende messingakkorden som, ved et skjebnens trylleslag, falmer fra skinnende dur til resignert moll rett foran øynene våre.

Minimal anstrengelse, maksimalt resultat
Som man kan tenke seg, er dette materialet – til tross for sin struktur i en nærmest klassisk fire-satsig form – krevende å håndtere. Men det er her, i kombinasjonen mellom Oslo-Filharmoniens kjempekrefter og Sarastes suverene oversikt, at resultatet blir en suksess.

For dirigentens del dreier det seg nærmere bestemt om en imponerende økonomisering med gestene – hvor «økonomi» altså betyr stålkontroll på hvordan minimal anstrengelse gir maksimalt resultat. Umiddelbart kan Saraste kanskje virke en smule kjølig og distansert, men dels går beregningen aldri på bekostning av det ektefølte og i beste forstand autentiske i det dypt musikalske uttrykket, dels er det nettopp den perfekt kalibrerte distansen som sørger for både formal oversikt og ikke minst forløsning av orkesterets betydelige muskler. Mens kreftene i ensemblet med andre mer kjempende og etter hvert frustrerte dirigenter tidvis kan ende på avveie, har Saraste altså funnet punktet som gjør det mulig å koordinere energien i et gnistrende resultat. Og det var virkelig en glede endelig å kunne nyte hvordan musikernes betydelige innsats faktisk sto utover scenekanten.

Enkelte uenigheter
Så kan man diskutere enkelte fortolkningsmessige valg. For eksempel er det en pågående – og antagelig uavsluttbar diskusjon – om rekkefølgen på mellomsatsene. Det finnes utgaver autorisert av komponisten hvor den buldrende scherzoen er sats nummer to, etterfulgt av andanten som nummer tre før finalen. På den annen side vet vi at Mahler selv foretrakk, og fremførte verket, med andanten som sats nummer to, før scherzoen gjenoppliver materialet fra første sats og avgrunnen åpnes i finalen. Hos Saraste kom scherzoen som nummer to, noe det er fullt mulig å argumentere for.

Mindre heldig i mine ører, var plasseringen av de karakteristiske kubjellene ute i salen, nærmere bestemt (hvis jeg hørte riktig) ute på høyre flanke. Tanken må ha vært å skape en slags fjern romfølelse, men til den typen effekter er dette rommet dårlig egnet. Resultatet ble heller at bjellene fremsto som et fremmedelement, og da ikke på den verkinterne måten de er tenkt. Men dette er altså skjønnsmessige detaljer. Takket være en dirigent med både overskudd og naturlig autoritet, perfekt koblet med både lydhøre og uttrykksvillige orkestermedlemmer ytterst på stolene, ble dette en minneverdig Mahler-konsert i alt sitt tankevekkende ståk.

 

 

 

 

KOMMENTAR
  • Trond Okkelmo :

    Først av alt, Emil Berhardt, takk for din innsiktsfulle og velformulerte kritikk, også denne gang. Men du viser til at Saraste fikk tittelen æresdirigent og skriver: “Det sier litt når vi tenker på at selv ikke Mariss Jansons ble slik heder til del”. Mariss Jansons ble imidlertid tilbud å bli æresdirigent, men ville ikke. Sannsynligvis fordi han ikke hadde til hensikt å komme tilbake for å dirigere orkestret, noe han da heller aldri gjorde på tross av flere forespørsler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER