Magisk barnekor
Operaens barnekor imponerer igjen med sitt profesjonelle nivå – både scenisk og musikalsk.
Librettoen til L’enfant et les sortilèges (Barnet og trolldommen) er skrevet av den innflytelsesrike franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette, mest kjent som bare Colette. Teksten var opprinnelig bestilt til en ballett, men da Maurice Ravel fikk komposisjonsoppdraget, ville han heller skrive en opera eller operette med integrert dans. I motsetning til tidligere generasjoners franske opera, som ofte inneholder rene ballettscener, er dansen her integrert i handlingen. Selveste George Balanchine laget koreografien til urpremieren i Monte Carlo i 1925.
«Barnet» i tittelen er en uskikkelig gutt som ikke vil gjøre lekser, bare rampestreker. Derfor sperrer moren ham inne på rommet sitt med beskjed om at han ikke får komme ut før han er ferdig. Gutten blir rasende og lar det gå utover inventaret, men etter hvert får inventaret nok – alle de ulike gjenstandene han har slengt veggimellom våkner til liv og protesterer høylytt på behandlingen. I operaens andre av to deler blir rommet til en hage, der blomster og dyr som gutten heller ikke har vært snill mot, også har en høne og plukke med ham. Stemningen snur når gutten forbinder poten til et ekorn som skades i tumultene, og når han kort etter besvimer av utmattelse, hjelper alle dyrene og blomstene ham ved å rope på mammaen hans.
Borgerlig barnerom
Gunnar Bergstrøms regi ser ut til å finne sted omtrent på verkets egen tid. Gutten er kledd i matrosdress, og barnerommets innredning bærer preg av gammelt borgerskap. Scenen rammes inn av to vegger tapetsert med et gammeldags hyrdetrykk, skråstilt så de danner en ufullstendig «v» med den største åpningen vendt mot publikum. Allerede før magien setter inn og gjenstander blir levende, er atmosfæren eventyraktig: Veggene er buet utover, som om de var i ferd med å kollapse under tyngden av taket, og både lekseboken og blyanten er gigantisk overdimensjonerte. Chinelle Markovic står bak både scenografi og kostymedesign, og den magisk-realistiske stilen preger begge deler: Kostymene er naturtro nok til at det (for det meste) er åpenbart hva de forestiller, men med leken bruk av farger og former spiller de samtidig på det faktum at det selvsagt ikke er mulig å få et barn til å se nøyaktig ut som en krakk eller en tekopp.
Imponerende gjennomføring
Som vanlig i Barnekorets oppsetninger har de eldste medlemmene de bærende rollene, mens yngre barn opptrer i grupper, der de kan få hjelp og støtte av hverandre. I tråd med det som nærmest er Barnekorets varemerke, har det kunstneriske laget truffet veldig godt på tilpasningen av vanskelighetsgraden for de ulike aldersgruppene. Slik får alle utøverne sjansen til å yte sitt ytterste, og samtlige imponerer stort med sitt profesjonelle nivå, både når det gjelder sang, dans, timing og presisjon. Alt dette er uansett verdt å bøye seg i støvet for, men det er ekstra imponerende med tanke på akkurat dette verket. Ravels musikk er ikke skrevet spesielt for barneutøvere: Tonespråket er ikke spesielt melodisk eller intuitivt, og rytmene er komplekse og innsatsene langt fra åpenbare. Dirigent David Maiwald later til å ha veldig god kontakt med barna på scenen, noe som sikkert gjør sitt til at de virker trygge og stødige i alt de gjør. Musikken er opprinnelig skrevet for stort orkester, og Didier Puntos sterkt nedskalerte orkestrering for klaver, fløyter og celloer overraskende ekspressiv.
Oppussingsobjekt?
Når det gjelder selve fortellingen og det tekstlige innholdet, er likevel ikke til å komme fra at verkets verden fremstår ganske utdatert. Rampete smågutter som spidder insekter og plager smådyr, barn som sperres inne på rommet sitt hvis de ikke gjør som de får beskjed om, strenge mødre med Tante Sofie som forbilde og lett stereotype fremstillinger av «engelske» møbler og «kinesisk» porselen, sklir ikke akkurat rett inn i dagens tidsånd. Regissør Gunnar Bergstrøm står også for den norske teksten, og ettersom oversettelsen uansett var en jobb som måtte gjøres, og i og med at forestillingen ikke bare er av barn, men også for barn, virker det som en tapt mulighet å ikke forsøke seg på en liten oppdatering til et mer gjenkjennelig miljø.
Dette forblir uansett en parentes, når det uforlignelige Barnekoret nok en gang lager alderstilpasset operamagi uten å fire på et eneste kvalitetskrav.
