Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.Scenografi: Andrea Wagner. Kostyme: Maria Anderski. Lysdesign: Eivind Myren

Livets manglende logikk

Parsifal i Mina Salehpours regi kombinerer gjennomtenkt scenografi, overbevisende skuespill og naiv humor med eksistensielt alvor.

Parsifal er opprinnelig et tysk epos fra 1200-tallet, skrevet av Wolfram von Eschenbach. Det handler om den naive og uvitende Parsifal som må gjennom store prøvelser for å finne den hellige gral. Senere skrev Richard Wagner en opera med utgangspunkt i legenden, mens forestillingen som nå vises på Trøndelag Teater er basert på en nytolkning av den sveitsiske forfatteren Lukas Bärfuss. Her følger vi Parsifal (Kenneth Homstad) fra en skjermet oppvekst i ødemarka, gjennom konfrontasjoner med riddere og ymse kvinner, til han til slutt frigjør den forheksede gralskongen og tar hans plass som konge.

Ørkendystopi
På gamle scene er gulvet heist opp slik at det skråner mye mer enn vanlig ned mot publikum. Scenograf Andrea Wagner har skapt et goldt ørkenlandskap i beige toner med noen steiner her og der. I midten av gulvet er det et rundt hull som publikum, i alle fall fra der jeg sitter, ikke ser bunnen av. Det blir likevel fort åpenbart at det er fylt med vann. Uttrykket virker primitivt og futuristisk på samme tid: dronemusikk, lysrør som senkes og heves bak scenen og gullsminkede ansikter antyder at vi befinner oss i en alternativ virkelighet. Det tilfører fortellingen en friskhet og frigjør den fra sin opprinnelige ramme og tidsperiode. Det hintes likevel til middelalderestetikk, og aller best er det utført i kostymene til ridderne av det runde bord. Kostymedesigner Maria Anderski har kledd dem opp i stive, hvite plagg som mimer en rustnings bryst- og skulderplater, men som er dekket av hvite perler. Stramhet møter sukkerspinn. Et lignende, taktilt spill skapes når bakteppet heises opp. Det ser ut til å være laget av papir med mange rynker og ujevnheter i overflaten som skaper fine skyggeeffekter. Til tross for at vi får møte mange ulike folk og steder i løpet av Parsifals absurde reise, forblir scenebildet med den steinete grunnen og hullet det samme gjennom hele forestillingen.

“Er det fælt?”
Det hele starter poengtert: En kvinne, Herzeloyde (Wenche Strømdahl), kommer bærende på en kliss naken mann. Hun setter seg ned og gir den fullvoksne mannen sitt bryst. Med denne enkle, men ladede, handlingen får publikum vite alt som trengs om forholdet mellom Parsifal og hans mor. Når han til slutt løsriver seg for å dra ut i verden og bli ridder, tror han fremdeles at hans navn er “min kjære”. Flere tragikomiske scenarioer følger, og det er lett å sympatisere med Homstads Parsifal. Han tripper naken rundt gjennom store deler av forestillingen, som for å understreke hovedpersonens sårbarhet. Parsifal dreper sine motstandere, hånes av ridderne av det runde bord og innleder forhold til kvinner som han så forlater. Med disse hendelsene erfarer ikke Parsifal kun verdens grusomhet, men også dens meningsløshet. Det siste er kanskje det verste; mangelen på holdepunkter gjør Parsifal ensom og apatisk. Gråtende av frustrasjon banker Homstad inn følelsen av å være alene med sin virkelighetsoppfatning når han ramser opp en mengde mer eller mindre absurde spørsmål som karakterene har stilt hverandre i løpet av forestillingen. Det er en knallsterk prestasjon, selv om scenen er litt langdryg.

En annen interessant scene er når Parsifal ser et lik for første gang. Sigune (Mira Dyrnes Askelund) er i ferd med å begrave sin mann, og dialogen mellom henne og Parsifal er både rørende og komisk. Han forstår ikke abstrakte begrep som medlidenhet eller det å ha mistet livet, og han tilbyr seg heller å hjelpe til med å finne det. Her fungerer scenografien også spesielt godt, for Sigune bruker steinene til å sette sammen noe som ligner en liggende menneskefigur. Når hun så tegner øyne og nese på den ene steinen fremstår det som en like betydningsfull handling som det å gravlegge noen. 

Insisterende poenger
Det er flere gode partier i denne forestillingen, men enkelte av dem er som allerede nevnt noe langdryge. Det er engasjerende å se den høytstående herren Gurnemanz (Trond-Ove Skrødal) lære opp Parsifal i skikk og bruk, og det er godt tenkt å la middagsgjestens evne til å klirre bestikket harmonisk i suppebollen være en metafor for dannelse. Slik får publikum en liten konsert med kopper og kar, hvor Parsifals bidrag stadig bryter melodien. Problemet er bare at dette vedvarer lenge etter at alle har skjønt poenget.

Det samme skjer når Parsifal møter Gurnemanz’ datter Liase (Madeleine Brandtzæg Nilsen). Parsifal frir intetanende til henne, hvorpå hun drar fram (den blodige!) pekefingeren hans og stapper den under skjørtene. Det er åpenbart hva som skjer, og i utgangspunktet er scenen akkurat passe frekk. Men denne tværer også ut og penetreringen blir stadig mer intens helt til overraskelsens interesse erstattes av lett kleinhet. Det er heller ikke alltid så enkelt å skjønne sammenhengen mellom alt som skjer eller sies på scenen, men dette attribuerer jeg mest til originalfortellingens karakter og tematikk. Ellers har Parsifal på Trøndelag Teater blitt en severdig oppsetning som elegant kombinerer presise, humoristiske virkemidler med eksistensiell avgrunn. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER