Levende litteratur
INTERVJU: – Å vite at Visning er avsluttet og at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan uttrykket blir på scenen, inspirerte meg til å begynne å skrive et nytt stykke, sier Cecilie Løveid. Judith Dybendal har møtt dramatikeren og poeten i Bergen før morgendagens premiere på Nationaltheatret.
Cecilie Løveid tar opp en bok hun leser på for tiden. Det er Susan Sontags Against Interpretation and Other Essays fra 1966. Hun blar seg fram til en av artiklene i begynnelsen av boka. Flere steder har hun streket under setninger.
– Siden vi skal snakke om teaterstykket Visning, begynte jeg å tenke på noe jeg har lest i denne boka. Her skriver Susan Sontag om tragedien. Hun spør om dramatikere i våre dager i det hele tatt er i stand til å skrive ekte tragedier.
Diktformer som skal dø
– Visning er på mange måter en tragedie – et forsøk på en tragedie. Sontag mener at tragedieformen er blitt uren, at vi rett og slett ikke får den til. At fra Shakespeare og fremover er nesten alle stykker metateater. Men så spørs det om påstandene hennes holder vann. Sontag mener vi er blitt for bevisste i forhold til Ødipus, for bevisste i forhold til Elektra. Hun snakker om hvordan vi forholder oss til dikteformer som skal dø.
– Skal skuespillet dø, spør Løveid.
I morgen har Løveids skuespill Visning fra 2005 premiere på Malersalen på Nationaltheatret. Løveid har latt regissør Jon Tombre få boltre seg fritt i tematikken. I Visning treffer vi kunstneren Julie som er klar med en utstilling med bilder fra sitt eget hus. Ektemannen er død, og hun er i sorg. Samtidig oppsøker hun huset hun har bodd i som er til salgs. Hun har med seg sønnen Fredrik, og når de møter eiendomsmegleren Michael gir Julie seg ut for å være en annen enn den hun er.
Hvor vil du plassere Visning i rekken av dine dramatiske arbeider?
– Visning er i familie med menneskestykkene mine. Det er ikke så veldig filosofisk, ikke historisk. Det er et stykke som har blitt til i en naturlig flyt. Jeg fikk oppdraget nesten i 50-års presang av regissør- og teatersjef Erik Stubø. Men jeg trengte litt tid til å få det skrevet, sier Cecilie Løveid.
En ødelagt dramatiker
Løveid forteller at stykket ble til rett etter at hun var blitt enke. Sorg og død er sentrale temaer i Visning. Hun sier at hun ikke var ”særlig sentrert på den tiden”. At hun stort sett løp fram og tilbake til advokaten eller ryddet opp i livet.
– Stykket er skrevet av en fullstendig ødelagt dramatiker som går gjennom sin livs tragedie, sier Cecilie Løveid, ler litt og kaller det en overdrivelse. For er tragedier mulig?
– Ja, sier hun. – Men det er et element av terapeutisk utfoldelse i Visning. Man opphører ikke å være kunstner selv om vanskelige ting hender i livet ens. Man får kanskje til mer enn man ville fått til ellers, om man klarer å fortsette å arbeide. Litt kontrollsvikt er bra.
Det som burde vært sagt
Store deler av handlingen i Visning foregår i et kunstgalleri. Det er ikke tilfeldig. Da Løveid arbeidet med Visning, så hun en utstilling av den svenske kunstneren Annika von Hausswolff på Statens Museum for Kunst i København. Hausswolff hadde fotografert helt ordinære gjenstander, som stoler og bord. En sofa var utstilt på et podium.
– Det var en frapperende alminnelighet og samtidig en dramatikk i bildene. Nettopp fordi man ikke vet hva som har skjedd med gjenstandene i bildene, hva tingene har vært vitne til. Det er veldig mye som ikke sies. I arbeidet med Visning har jeg strøket og strøket setninger. Jeg har strøket det som burde vært sagt.
Annika von Hausswolff Domestic Sculpture | 2002 90 x 180 cm. Foto: www.columbus-artfoundation.de
Så disse kunstverkene forløste noe i deg?
– Ja, rommet falt på plass. Jeg gikk flere ganger på denne kunstutstillingen. Den ble mitt teater.
Det virker også som du har arbeidet mye med overganger mellom rom. I teksten er det nesten som om grensene mellom galleriet og det gamle huset forsvinner?
– Det bare kom til meg. Kanskje er ikke galleriet og det gamle huset konkrete rom, kanskje er det Julies indre som framstilles, sier Løveid.
Fra tekst til scene
Det er ikke første gang regissør Jon Tombre arbeider med Løveids dramatikk. Tidligere har han blant annet regissert Løveids skuespill Østerrike (1998) og barne- og ungdomsforestillingen Roadkills (2011). Tombre leste Visning da det kom ut i 2005 og ønsket å sette det opp med én gang, men prosessen tok lenger tid enn ventet.
Hva er det Jon Tombre gjør med tekstene dine som gjør at du tør å slippe ham til?
– Jon jobber mye med mennesket, med menneskekroppen, bildet, med det fysiske. Han er ikke redd for å prøve ut forskjellige ting. Jeg tror at stykket har vokst med ham, sier Løveid.
Hun understreker at nå er det opp til Tombre og ensemblet, hun er ikke involvert i selve arbeidsprosessen fram mot premieren. Løveid forteller at når Jon Tombre prøver ut ting, kan han for eksempel finne på å doble ensemblet.
– Han ville opprinnelig ha to forskjellige skuespillere i rollen som Julie, men det var en idé han senere forkastet.
Regissøren har derimot gjort et par andre endringer. I den bearbeidede teksten for scenen har tre Shakespeare-sitater, fra henholdsvis Hamlet og Romeo og Julie, sneket seg inn.
– Er du sikker på at de sitatene fortsatt er med, spør Løveid.
Jeg vet ikke.
– Jeg er ikke sikker på om de fortsatt er med. Jeg er veldig overrasket over valget. Men hvis det gir mening for dem, hvis det skaper energi… Det er noe historisk ved slike sitater. Gjennom dem blir det aksentuert hvordan det tematiske strekker seg bakover i generasjoner. Selv føler jeg at stykkene mine har en sterk sammenheng med tidligere epokers dramatikk, sier hun.
Teatret og ambisjoner
Selv om Cecilie Løveid mener at Visning er i gode hender hos regissør Jon Tombre og hun understreker at han er veldig hensynsfull og en god venn, innrømmer hun at hun har opplevd å komme litt på kant med teatret. Det er ikke alltid like enkelt å få realisert ambisjonene sine.
– Teatret har forandret seg enormt siden jeg begynte. Det var morsomt å innbille seg at man kunne gjøre noe med teatret som dramatiker. Og jeg tror vi klarte å rote og forvirre på skapende vis, men det hender barnet skylles ut med badevannet. Jeg har dessverre inntrykk av at det noen steder er mindre respekt for dramatikeren i dag, sier hun.
Hva er det da med dramaet som sjanger som fascinerer deg?
– Dialog er fascinerende. Hvordan man kan skrive og snakke, nesten som når en snakker med seg selv og gir uttrykk for ulike synspunkter. Det er en stor glede å få språket til å flyte i selve det muntlige, samtidig som man har en dramaturgi som gjør ”snakk” til kunstverk. Ingen andre sjangre kommer i nærheten av det. Jeg er dramatiker, det er mitt fag. Jeg får virkelig uttrykt meg i det mediet, sier Løveid.
Hun fortsetter:
– Hva er selve vitsen med å skrive teater? Det er at teatret er en skueplass der de farlige impulsene mellom mennesker settes i spill. Menneskene utsettes for ting, de pines, de piskes, tvinges, lurer seg selv, utfolder det onde i seg. Det er en romantisk oppfatning av teatret, det vet jeg, men det er mulig at det holder å forsøke litt til. Det er ambisjonen min.
Fra tekst til scene
Da Visning ble til, bodde Cecilie Løveid i København og var med i en dramatikergruppe. Under arbeidet med skuespillet fikk hun prøve ut ideer og replikker med profesjonelle skuespillere som improviserte over stoffet. Mulighetene i teksten kom fram på helt nye måter gjennom skuespillernes tilnærming til karakterene.
– Skuespillere har en egen måte å jobbe på, en metode. De utforsker alle handlingene og impulsene i karakteren på et annet vis enn dramatikeren. Jeg tror det er enda vanskeligere å være skuespiller enn å være dramatiker. Skuespillerne må hele tiden overgå seg selv og sine evner og strekke seg langt utover sine egne grenser, kle på seg rollen; uansett hvordan denne er og hva de må utføre, sier Løveid.
Hvem er karakteren Julie for deg?
– Hun er kanskje en karikatur av meg selv? Og av andre kvinner jeg vet om. Hun er outrert, kanskje beruset av makt, kanskje i begjærets vold? Med henne kommer alt det stygge, voldsomme fram. Jeg sender henne gjennom en serie med feilslutninger for å se hva som skjer. Drivkraften er å se om hun kan være kunstner midt oppe i den situasjonen hun er i, men det klarer hun ikke. Egentlig er hun komisk og tragisk. Hun gjemmer seg i kunsten. Hun misbruker kunsten. Hun misbruker både seg selv og personene hun kommer i kontakt med, forteller Løveid.
En av personene som får lide under Julies rekke av feilslutninger, er hennes tilbakestående sønn Fredrik. Han er i sorg over farens død, men trekkes likevel inn det erotiske spillet mellom Julie og Michael.
– Fredrik er en karakter som blir inspirert både av det gode og det onde. Han er i kontakt med begge deler. Han identifiserer seg med både løvegutten og onkel Scar. Filmen Løvenes konge er basert på samme mytestoff som historien om Hamlet og kanskje historien om Ødipus. Dette er bilder jeg har brukt bevisst i stykket mitt. Fredrik er i kontakt med det tragiske elementet, om man kan si at det i det hele tatt er mulig med tragisk teater.
– Susan Sontag lugger. Det oppstår en enorm psykologisk, og erotisk, spenning når karakterer som Julie, Michael og Fredrik møtes. Det finnes stor tiltrekningskraft og sterk frastøtning i forholdet mellom dem. Og hevnlyst. Fredrik har ikke mindre makt når det kommer til stykket, sier Løveid.
Nytt skuespill
En stund har Cecilie Løveid hatt litt avsmak for å skrive dramatikk og har stort sett gjort det på oppdrag. Men nå har noe skjedd. Hun har kjent den ”dramatiske raptusen”, som hun selv karakteriserer det som. Den siste tiden har hun begynt å arbeide med et nytt skuespill.
– Det er så mye ubehag rundt teater. Alle som er involvert. Selve premieren av forestillingen. Vissheten om at det arbeides med Visning i teatret har satt i gang en ny skriveprosess. Et nytt eventyr. Det å vite at stykket er avsluttet og at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan uttrykket blir på scenen, det har gitt meg inspirasjon til å skrive igjen.
– Det er sånn det er å være dramatiker, man får energi fra teatervirkeligheten. Masochismen blomstrer, det er levende litteratur, og siste ledd er forestillingen. Fra salen kan man som forfatter lese den samme versjonen som alle andre, som om man tilfeldigvis hadde fått seg en billett, sier Løveid.
– For en poet er det umåtelig tilfredsstillende og rått.
Judith Dybendal er bachelor i litteratur fra UiB og Skrivekunstakademiet i Hordaland.
