Lett fordøyelig nostalgitripp

Det er et trygt og velkjent landskap med godt opptråkkede stier Bjørn Willberg Andersen beveger seg inn i når han debuterer som dramatiker og komponist med forestillingen Engler over Møhlenpris. Hjemmets betydning og den stedsbundne tilhørigheten mennesker har i møtet med sine omgivelser danner utgangspunktet for handlingen. Omdreiningspunktet for oppsetningen baserer seg på virkelige historier om levd liv fra en gammel bygård i bydelen Møhlenpris i Bergen, der Willberg Andersens egen familie har bodd i generasjoner. Manuset og sangene som har blitt til Engler over Møhlenpris er løst basert på bygårdens historie og videre fungerer bygården som et resonansrom for ulike karakterer, på tvers av tid og generasjoner. Willberg Andersen står imidlertid ikke i fare for å berøre uklare grenser mellom virkelighet og diktning, for karakterene i Engler over Møhlenpris og historiene deres er så allmenne at handlingen kunne ha foregått nesten hvor som helst.

Følgelig er det utvilsomt et opplagt slektskap mellom Engler over Møhlenpris og tidligere forestillinger som Frode Gryttens Bikubesong, en av de største suksessene i Det Norske Teatrets historie da den hadde urpremiere i 2003. Også den presenterte publikum for en rekke forskjellig personer med felles tilknytning til et sted; en murbolig i Odda. Samtidig er det fristende å trekke linjer til Gryttens teaterstykke Sånne som oss, som forøvrig ble spilt for fulle hus ved DNS i 2014 og var nyskrevet av Grytten i anledning at han var utnevnt til årets festspilldikter. Handlingen i Sånne som oss var lagt til en leilighet i Loddefjord og gikk i dialog med den bergenske artisten John Olav Nilsens musikk og tekster. Skuespillerne brøt ut i sang, både titt og ofte, og Willberg Andersen spilte selv en av hovedrollene. Med øye for de siste årenes tendens ved DNS til å satse på teaterstykker med lokal forankring, virker Engler over Møhlenpris dermed som et naturlig steg på veien videre i virkeliggjøringen av teaterets kunstneriske ambisjoner.

Velkjente skjebner på overflaten
I løpet av de to timene forestillingen varer, møter vi et knippe personer som har bodd i den gamle bygården gjennom tidene. Skillet mellom forskjellige tidsperioder er fraværende. Bård Lie Thorbjørnsens scenografi klarer på utmerket vis å legge til rette for at husmoren fra 50-tallet sameksisterer i velfungerende naboskap med den moderne småbarnsfaren som lager plukkfisk mens han lengter etter sin avdøde kone og krangler med tenåringsdatteren. Scenen er utformet som en bygård, med trapper på hver side, dører og karakteristiske virkelighetsnære detaljer som sikringsskap, callinganlegg og standardiserte postbokser på rekke og rad. Lange scenetepper av sengetøy og duker på en tørkesnor trekkes frem og tilbake, skjuler bandet, og skaper forskjellige rom på scenen.

Foruten husmoren (som mishandles av sin voldelige mann) og den moderne enslige faren, treffer vi Edvin (en pensjonert, gammel sjømann), et gammelt ektepar der kvinnen er i ferd med å bli dement, og to unge par. I forskjellige episoder får vi innblikk i de enkelte karakterenes liv, samtidig som livene deres krysser hverandre og generasjoner speiles i hverandre, i et kretsløp situert i det gamle huset. Selv spiller Bjørn Willberg Andersen vaktmesteren, en beskjeden observatør med sine mørke sider, idet han betoner at ”huset har sitt eget liv, det sitter i veggene” mens lyset i lampene blinker og det blir mørkt. Dessverre blir vi egentlig aldri ordentlig kjent med verken ham eller de andre: karakterenes velkjente gleder og sorger presenteres episodisk i sanger og korte scener, uten å bli utviklet noe særlig videre og får da heller aldri helt den nødvendige nyanseringen og tyngden som kunne løftet manuset og det tilhørende persongalleriet opp fra klisjeenes avgrunn. Hensikten med det hele kan selvsagt være å betone at det er bygården som har hovedrollen og at menneskene kun er en anonym masse som setter spor av liv og minner igjen i byggverkets vegger, men etter min mening er i så fall mulighetene som ligger i huset som motiv i Engler over Møhlenpris for lite utforsket i scenene og manuset som helhet.

Med musikken som bærebjelke
Manus er med andre ord ikke Willberg Andersens sterkeste side. Stort sett fungerer det helt greit, men ikke mer enn det. Det er først og fremst det musikalske materialet som løfter forestillingen til et greit nivå og gir skuespillerne et større register å spille på. Musikken har en sentral rolle i forestillingen og det er nærliggende å plassere Engler over Møhlenpris i musikkteater-sjangeren, uten at den passer helt inn i tradisjonelle musikalers konvensjoner. Musikken fungerer både som tydeliggjøring av handlingen og som kommentar til hendelsene og de musikalske innslagene er ryddig plassert mellom hver scene. Det musikalske håndverket er overbevisende og det er her Willberg Andersen får lekt seg og vist sin kreativitet. Sangene befinner seg riktignok innenfor et trygt rockebasert sjangerlandskap med standardiserte akkordprogresjoner og byr heller ikke på noen store overraskelser innenfor sanglyrikkens tradisjoner, men i det minste får vi noen små krumspring hit og dit.

Eksempler på slike krumspring er en melodiøs rap fremført av Kristian Berg Jåtten. Rapen er uten tvil inspirert av bergensmusikere som John Olav Nilsen, men gir også assosiasjoner til artister som Lars Vaular og appellerer slik til et yngre publikum enn det som sitter i salen på premierekvelden. Gøy er det også når skuespillerne blir del av blåserrekken og spiller trompet og saksofon, eller når den onde ektemannen trakterer et pumpeorgel. Et strøk av Tom Waitz ligger over store strekk av musikken. Sangen om vaktmesterens mørke sider, som begynner som en vals med Bjørn Willberg Andersen som solist, utvikler seg gradvis til et marerittliknende tablå med det hjemsøkte huset som bakgrunn i et Kaizers Orchestra-liknende lydbilde. Scenen bader i et grønt lys mens alle husets beboere beveger seg langsomt som dødninger, før de etterhvert tar i bruk tau, bøtter og stoler og innbitt dunker takten i sangen. Med slike sekvenser har jeg lettere for å tilgi sødmefylte og forglemmelige refrenger av typen ”Skal vi leke politi og røver/ fang meg/ fang meg”. Selve iscenesettelsen av samtlige sanger tilfører dem nerve og energi de ellers ikke ville hatt uten den helhetlige innpakningen teateret åpner for. Utnyttelsen av det teatrale i koreografien fungerer jevnt over godt.

Når det er sagt, er det likevel ingen sangprestasjoner som er i nærheten av å måle seg med den Sissel Ingri Tank-Nielsen leverer i rollen som Inga i en jazzballade tidlig i forestillingen. I en verden der skuespillere stort sett synger på en skoleflink, tillært og polert måte i oppsetninger som dette, er det nærmest uvanlig å lytte til en stemme med avtrykk fra levd liv der det personlige særpreget får skinne gjennom akkompagnert av snufs og tårer fra salen. Det rå, litt upolerte i uttrykket er noe Engler over Møhlenpris definitivt hadde tålt å dyrke fram mer av, all den tid det er fragmenter fra vanlige menneskers liv vi får servert på scenen.

Engler over Møhlenpris er fremfor alt helt grei underholdning og den stedlige forbindelsen til virkelighetens Møhlenpris og den gamle bygården framstår mest av alt som et påskudd for å vekke publikums nysgjerrighet slik at de tar turen til teateret.